Bakgrunn og forskning på LAR


 

Substitusjonsbehandling av opioidavhengighet har sitt utspring i USA, der behandlingsformen ble utviklet av legen Vincent P. Dole og psykologen Marie Nyswander på 1960-tallet. Behandlingsformen ble først allment tilgjengelig i Norge i 1998, fra 2001 under navnet Legemiddelassistert rehabilitering, LAR. Behandlingen ble organisert med regionale sentra, som etter en sentral godkjenning skulle vurdere og beslutte inntak.

I dag er de regionale funksjonene av LAR innlemmet i spesialisthelsetjenesten, som en del av tverrfaglig spesialisert behandling (TSB). Evalueringsrapporter viste at LAR førte til bedret helse, livskvalitet og funksjonsnivå hos en stor andel av pasientene. Evalueringene avdekket imidlertid uakseptabelt store regionale forskjeller i tjenestetilbudet.

  

Sammendrag av Nasjonal retningslinje for legemiddelassistert rehabilitering ved opioidavhengighet.

Denne retningslinjen skal gi råd og anbefalinger ved legemiddelassistert rehabilitering (LAR) av personer som er avhengige av heroin eller andre opioider. Retningslinjen, sammen med LAR-forskriften, erstatter rammeverket som ble utformet da substitusjonsbehandling ble et landsdekkende tilbud i 1998. Hensikten med retningslinjen er å normalisere og integrere LAR i helsetjenesten, sørge for at pasienter i LAR får et helhetlig behandlingstilbud, samt å bidra til at behandlingstilbudet som gis, så langt mulig er det samme i hele landet. Retningslinjen er utarbeidet på bakgrunn av sammenfatninger av internasjonal forskning om substitusjonsbehandling og på grunnlag av klinisk erfaring i Norge. Retningslinjen vil særlig være av interesse for:

·         tjenesteutøvere som arbeider med pasienter som mottar
 substitusjonsbehandling,

·         pasienter i LAR og andre rusmiddelavhengige,

·         pårørende til rusmiddelavhengige

Den kan også være nyttig for andre som er engasjerte i behandling av rusmiddelavhengige, uten å være direkte involvert som pasient, pårørende eller tjenesteutøver. Behandling med opioidholdige legemidler (substitusjonsbehandling) av heroinavhengighet, har vist seg å redusere pasientens forbruk av heroin, redusere dødeligheten og bedre livskvaliteten. I tillegg hjelper det pasienter å bli lengre i behandling og reduserer risiko for smittsomme sykdommer. Dersom behandlingen kombineres med psykososial rehabilitering, øker effekten.LAR-forskriften regulerer formål, inntak, utskrivning og kontrolltiltak knyttet til LAR.

Formålet med behandlingen er å bidra til at mennesker med opioidavhengighet får økt livskvalitet og at den enkelte får bistand til å endre sin livssituasjon gjennom gradvis bedring av sitt optimale mestrings- og funksjonsnivå. Formålet er også å redusere skadene av opioidbruket og faren for overdosedødsfall. LAR er tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) der substitusjonsbehandling inngår som et deltiltak i et helhetlig rehabiliteringsforløp. Behandlingen i LAR anbefales organisert som et trepartsamarbeid mellom spesialisthelsetjenesten, sosialtjenesten i kommunen og primærhelsetjenesten, med pasienten i midten.

Substitusjonsbehandling skal normalt ikke være førstevalget i behandling for opiatavhengighet, med mindre man etter en helhetsvurdering av pasienten finner at LAR vil være det mest egnede og forsvarlige behandlingsalternativet. Pasientens alder
skal tillegges særskilt vekt ved vurdering av om LAR skal tilbys.
Beslutning om inn- og utskrivning fra LAR er lagt til spesialisthelsetjenesten. Når pasienten er stabilisert kan gjennomføringen av den medisinske delen av behandlingen overføres til allmennlege i helsetjenesten i kommunen,

Spesialisthelsetjenesten har ansvar for en eventuell avvikling av behandlingstilbudet. Indikasjonen for LAR er opioidavhengighet, definert som i de internasjonale sykdomsklassifikasjonene. Indikasjonen skal dokumenteres ved hjelp av sykehistorie,
klinisk undersøkelse og andre relevante undersøkelser. Dokumentasjonen vurderes av tverrfaglig spesialisert rushelsetjeneste etter henvisning fra kommunens sosial-
og/eller helsetjeneste. Ved vurderingen tas hensyn til varighet av avhengigheten, tidligere behandlingserfaring og alder. På bakgrunn av disse vurderingene skal spesialisthelsetjenesten anbefale det mest egnede behandlingstilbudet til pasienten. I vurderingen skal pasientens ønske vektlegges.

Både metadon og buprenorfin har vist seg å være effektive legemidler i substitusjonsbehandling. Pasienter som bruker metadon, har vist seg å bli værende i behandling i noe større grad enn de som bruker buprenorfin. I internasjonal sammenheng anses metadon å være det mest kostnadseffektive legemidlet. Buprenorfin er på grunn av sin virkningsprofil ansett som et tryggere preparat, med hensyn til risiko for overdoser. Kombinert med nalokson anses dette legemidlet å gi mindre risiko for misbruk og derved mindre fare for pasientens og andres liv og helse. Retningslinjen anbefaler derfor buprenorfin med nalokson som førstevalg. Det skal allikevel legges vekt på pasientens ønske ved valg av legemiddel.

Substitusjonslegemidler er sterkt avhengighetsskapende og har stor gateverdi. For å sikre at legemiddelet ikke blir omsatt eller gitt videre til uvedkommende, og derved setter andres liv og helse i fare, vil utlevering kunne underlegges streng kontroll. LAR-forskriften gir hjemmel for kontroll med utlevering og overvåket inntak av
legemiddelet, samt muligheter for å ta prøver av pasienten til kontrollformål. Kontrolltiltakene skal tilpasses den enkeltes situasjon etter en samlet vurdering. Slike prøver er også nyttige for å sikre at behandlingen er forsvarlig og for å hjelpe pasienten til å oppnå god rusmestring. Opioidavhengighet er en sammensatt lidelse, med stort behov for behandling og oppfølging fra mange instanser. Pasienten skal få tilbud om behandling for andre sykdommer i spesialisthelsetjenesten. Det skal legges stor vekt på rehabilitering og omsorg i kommunen. Å sikre bolig med tilfredsstillende oppfølging er særlig viktig, samt bistand til utdanning, arbeid eller annen meningsfull aktivitet. Individuell plan (IP) er pasientens eget redskap for å koordinere nødvendige tiltak i
tilfriskningsprosessen og er frivillig. Alle deler av trepartsamarbeidet i LAR har ansvar for å tilby pasienten hjelp til å utarbeide en individuell plan. LAR-forskriften fastslår at spesialisthelsetjenesten har ansvar for å tilby dette, hvis individuell plan ikke foreligger ved oppstart i LAR.

LAR er for de fleste en langvarig behandling som vil kunne vare hele livet. Behandlingsinnsatsen må tilpasses den enkeltes ønsker og behov, og vil variere, avhengig av dette. Således vil pasientenes reelle medvirkning i sin egen behandling og tilfriskning være viktig.

Det er påvist en økt dødelighet ved avslutning av behandling. Ufrivillig avslutning av LAR skal derfor bare kunne foretas ut fra en streng medisinskfaglig vurdering, der risiko for tilbakefall til illegalt bruk skal vektlegges. Pasienter som selv ønsker å avslutte behandlingen, bør få tilbud om tett oppfølging. De som har avsluttet behandling, bør raskt få tilbud om fornyet substitusjonsbehandling dersom de får
tilbakefall eller av andre grunner ønsker å gjenoppta behandlingen.
Substitusjonsbehandling skal normalt skje innen rammen av LAR. Behandling kan imidlertid startes opp som ledd i en nedtrappingsplan der det er fare for liv og helse, i samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Substitusjonsbehandling kan også gis i
forbindelse med sykehusinnleggelser og som øyeblikkelig hjelp, for eksempel ved overdoser, etter en forsvarlighetsvurdering. Kontroll av behandlingen skal gjøres på samme måte som innenfor LAR. Dersom det vurderes at pasienter kan ha nytte av LAR, skal pasienten henvises til vurdering i TSB.

les mer, nasjonal retninglinjer for LAR, Helsedirektoratet

 
 
Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: w048te
(Skriv inn koden over.)