Regulering av alkoholens fysiske tilgjengelighet


I dette kapitlet går vi gjennom den vitenskapelige dokumentasjonen vedrørende begrensning av den fysiske tilgjengeligheten av alkoholholdige drikkevarer som strategi for å redusere alkoholforbruk og alkoholrelaterte problemer. Vi ser på tilgjengeligheten av alkohol både som detaljvare og som drikkevare ervervet gjennom sosiale kilder. Generelt viser begrepet tilgjengelighet til hvor lett det er å få tak i alkohol. Tilgjengelighetspolitikk er basert på antakelsen om at enklere tilgang til alkohol øker det samlede forbruket i en befolkning, noe som i sin tur øker alkoholproblemene. Å begrense alkoholtilgjengeligheten gjennom lovverket er et viktig politisk tiltak i mange deler av verden (Kortteinen 1989; WHO 2004b), og har en lang historie som virkemiddel for å kontrollere alkoholproblemer. For eksempel hadde Hammurabis lover, som er 3800 år gamle, tre paragrafer som regulerte atferden til kroverter og kundene deres i Mesopotamia (Hammurabi 2000).

Av: Thomas Babor (red),  kapittel 9 i norsk oversettelse for kommunetorget.no 2012

Innledning

Detaljmarkedet som gjør alkoholholdige drikkevarer tilgjengelig for befolkningen, kan beskrives som enten formelt eller uformelt. Formelle alkoholmarkeder reguleres av myndighetene, enten på lokalt nivå eller på regionalt eller nasjonalt nivå. Den spesielle reguleringen av salg av alkoholholdige drikkevarer reflekterer ofte samfunnsmessige bekymringer knyttet til helse, sikkerhet og offentlig orden; den omfatter generelle begrensninger av åpningstid, handelsdager, utsalgsstedenes plassering, hvem som kan kjøpe alkohol samt hvordan det kan reklameres for alkohol og hvordan salget av alkohol kan fremmes på andre måter (dette drøftes i kapittel 12).

Uformelle markeder tilbyr alkohol hovedsakelig gjennom uregulerte sosiale og kommersielle nettverk (f.eks. gjennom produksjon, distribusjon og salg av alkohol fra private hjem). Uformelle alkoholmarkeder dekker en relativt liten del av det samlede forbruket i mesteparten av industrilandene, selv om de har fått økt viktighet i Europa (Moskalewicz 2000; Leifman 2001). I utviklingslandene er de uformelle detaljmarkedene viktige og står enkelte steder for så mye som 90 prosent av det samlede forbruket (Room et al. 2002).

Begrepet sosial tilgjengelighet av alkohol viser til tilgang gjennom ikke-kommersielle sosiale nettverk, herunder venner, bekjente, slektninger og fremmede. Sosiale kilder til alkohol kan være særlig viktig for mindreårig ungdom. En engelsk studie av mer enn 10000 skolebarn under aldersgrensen for kjøp av alkohol (Bellis et al. 2007) konkluderte derfor med at ungdom ofte skaffer seg alkohol gjennom voksne (både familiemedlemmer og fremmede), eldre søsken og jevnaldrende, samt fra kommersielle utsalgssteder. Sosiale kilder til alkohol medfører ofte ikke noen direkte kostnad for den som drikker, men dette er ikke alltid tilfellet. Voksne kan for eksempel ta seg betalt av mindreårige for å kjøpe alkohol til dem, eller verten for en fest der det er alkohol tilgjengelig, kan ta inngangspenger.

Unge og mindreårige som drikker, skaffer seg som regel alkohol fra sosiale kilder og er dyktige til å bruke et bredt utvalg av kilder (Dent et al. 2005; Rossow et al. 2005; Hearst et al. 2007; Paschall et al. 2007). Etter hvert som kommersiell tilgang til alkohol blir vanskeligere, kan sosiale kilder bli tilsvarende viktigere (Paschall et al. 2007; Treno et al. 2008). Vellykkede strategier for å redusere tilgangen til alkohol må derfor både håndtere alkoholens kommersielle og sosiale tilgjengelighet, særlig for ungdom.

Hvorfor tilgjengelighet er avgjørende

Strategier med forebyggende begrensning av tilgjengelighet forsøker å redusere drikking og alkoholrelaterte problemer ved å øke de økonomiske og alternative kostnadene forbundet med anskaffelse av alkohol (Chaloupka et al. 2002). Slike strategier fokuserer på pris (se kapittel8) og på regulering av steder, tidspunkter og sammenhenger hvor forbrukerne kan skaffe seg alkohol (Gruenewald 2007). Formålet med slike tiltak er å redusere det samlede alkoholforbruket i befolkningen og derigjennom alkoholrelaterte problemer. Generelt gir undersøkelser svært gode holdepunkter for at forbruk og antall tilknyttede problemer øker når alkohol er lett tilgjengelig gjennom kommersielle eller sosiale kilder. Omvendt reduseres alkoholforbruket og de tilknyttede problemene når tilgjengeligheten begrenses (f.eks. Anderson og Baumberg 2006a; Cook 2007; Grube i trykk). Tidlig på 1900-tallet ble tilgjengelighet av alkohol viet stor oppmerksomhet over hele verden, og det ble vedtatt forbudslover i mange land. I nyere tid har det i mange land vært betydelig offentlig diskusjon om hvorvidt det vil være tilrådelig å stramme inn eller lette på restriksjonene knyttet til tilgjengeligheten av alkohol i handelen, slik det skjer i EU på bakgrunn av harmoniseringen av alkoholpolitikken (se kapittel 6). Internasjonalt er det selvfølgelig store variasjoner i politikken som regulerer tilgangen til alkohol. Mange land har monopoler for i det minste noen former for detaljhandel. I Nord-Amerika, for eksempel, driver mange kanadiske provinser og enkelte delstater i USA monopoler for brennevin og i noen tilfeller også for vin. Sverige er ett av flere land med et detaljmonopol som har til hensikt å regulere tilgjengeligheten gjennom tiltak som begrensing av antallet utsalg og innskrenkning av åpningstidene. Totalforbud praktiseres i mange muslimske land. Det motsatte er imidlertid tilfellet i mange utviklingsland, der det er bekymring over at tilgjengeligheten av alkohol og alkoholmarkedet i stor grad er uregulert (Pinsky og Laranjeira 2007).

Endringer i tilgjengelighet på detaljmarkedet

Tilgjengelighet av alkohol er ofte regulert gjennom vedtak om delvis forbud eller totalforbud, innskrenkninger av åpningstider og antall handelsdager samt kontroll av plassering, type og antall detaljsalgssteder. Denne strategien er basert på antakelsen om at redusert tilgang øker totalprisen på alkohol og dermed reduserer alkoholforbruket (Chaloupka et al. 2002). Det vil si at når tilgjengeligheten av alkohol reduseres, øker de alternative kostnadene for forbrukerne, og omvendt. Derfor kan den fysiske tilgjengeligheten påvirke både etterspørselen etter og tilbudet av alkoholholdige drikkevarer.

Totalforbud og delvise forbud

Totalforbud mot alkoholsalg på landsbasis er uvanlig i dag. Samtlige land som i dag praktiserer totalforbud, som Saudi-Arabia og Iran, er islamske. Andre land med sterk muslimsk majoritet, som Pakistan, tillater ikke-muslimer å kjøpe alkohol. Atter andre, som Indonesia, har ikke alkoholforbud, selv for muslimer. Forbud er i dag mye vanligere på undernasjonale administrative nivåer. For eksempel har den indiske delstaten Gujarat hatt forbud siden 1947, og har hatt selskap av andre delstater i kortere perioder (Rahman 2002). ICanada og USA har mange stammer av urfolk som bor på bestemte landområder, innført totalforbud mot alkohol innenfor reservatene. Grupper av australsk urbefolkning har også innført delvis forbud eller totalforbud mot alkohol (d’Abbs og Togni 2000; Chikritzhs et al. 2007).

Selv om forbud aldri eliminerer tilgjengeligheten av alkohol fullstendig, viser historiske analyser av forbudstidene i Nord-Amerika og de nordiske landene (f.eks. Paulson 1973) tydelig at totalforbud mot produksjon og salg av alkohol kan redusere alkoholrelaterte problemer. I India, der flere delstater har praktisert forbud, viser undersøkelser at det samlede alkoholforbruket reduseres betraktelig når det innføres totalforbud, og at forbud mot det lokale brennevinet arrack reduserer forbruket av dette med så mye som 76 prosent (Rahman 2002). Dette bekrefter at totalforbud reduserer forbruk og alkoholrelaterte problemer, men der det er en betydelig etterspørsel etter alkohol, kan denne delvis dekkes av illegale aktører. Det kan være betydelig voldsutøvelse knyttet til det illegale markedet, i tillegg til andre uønskede konsekvenser som organisert kriminalitet (Johansen 1994; Österberg og Haavisto 1997). Én studie (Jensen 2000) viste at selv om forbudet i USA medførte redusert alkoholforbruk, var det samtidig en økning i antall drap.

Det er enklere å håndheve forbud i isolerte områder, der import av alkohol til det «tørre» (dvs. alkoholfrie) området kan kontrolleres effektivt. Det har ofte vært praktisert forbud på øyer eller i isolerte byer eller samfunn med særlig alvorlige alkoholproblemer (Brady 2000). Da besittelse og import av alkohol ble forbudt i den lille byen Barrow i Alaska, for eksempel, falt antallet polikliniske konsultasjoner for alkoholrelaterte skader betydelig. Da forbudet senere ble opphevet, gikk antallet polikliniske konsultasjoner tilbake til det opprinnelige nivået, for deretter å falle på nytt da forbudet ble innført igjen (Chiu et al. 1997). Totalforbud mot alkohol har også blitt innført i enkelte avsidesliggende australske lokalsamfunn, og har vanligvis medført reduksjoner i alkoholrelaterte problemer (Chikritzhs et al. 2007). Delvise alkoholforbud har ofte blitt brukt som et alternativ til totalforbud i avsidesliggende samfunn i Australia. Slike forbud begrenser vanligvis salget av billig kartongvin og fungerer i praksis som en minsteprispolitikk. Selv om det er dokumentert en omfattende substitusjon med den nest billigste typen drikkevarer (hetviner), kan forbudene ha medført en viss reduksjon i alkoholrelaterte skader (Chikritzhs et al. 2007; d’Abbs og Togni 2000). Rute 9.1 viser et eksempel på et mer omfattende forbud. Restriksjoner i avsidesliggende lokalsamfunn innføres ofte som en del av et omfattende prosjekt etter utbredt lokal bekymring for alkoholforbruket. De ser ut til å være mest vellykket når de har full støtte i lokalsamfunnet (Brady 2000; d’Abbs og Togni 2000). Ettersom disse totale og delvise forbudene ofte er innført som en del av et større lokalt prosjekt, er det imidlertid veldig vanskelig å tilskrive de observerte reduksjonene i forbruk og alkoholrelaterte problemer til selve restriksjonene.

Rute 9.1 Delvist alkoholforbud som skadereduserende tiltak

I september 2007 ble butikksalg av alle alkoholholdige drikkevarer med et alkoholinnhold på over 2,7 prosent forbudt i den lille byen Fitzroy Crossing i Vest-Australia. Før restriksjonene hadde Fitzroy Crossing et uforholdsmessig høyt antall alkoholrealterte problemer, og deler av urbefolkningen hadde agitert kraftig for restriksjonene. En analyse av restriksjonene viste at salget av alkohol utenom skjenkesteder falt med 88 prosent i løpet av månedene etter at forbudet ble innført. I forbindelse med denne salgsreduksjonen falt antall husbråkepisoder med 28 prosent og antall henvendelser til akuttmottaket med 48 prosent. Kvantitative og kvalitative analyser påviste få tegn til forskyvning, ettersom alkoholproblemene i nabobyene ikke økte merkbart (Henderson-Yates et al. 2008).

I de fleste industriland er totalforbud ikke en politisk akseptabel løsning, selv om det potensielt ville kunne redusere alkoholproblemene. Forbud mot alkoholsalg til bestemte deler av befolkningen (f.eks. barn og ungdom) eller i bestemte sammenhenger (f.eks. ved idrettsarrangementer) har likevel blitt innført med dokumentert suksess. Vi kommer nærmere inn på dette senere.

Regulering av utsalgssteder for alkohol

Alkoholholdige drikkevarer selges på to måter: enten for å drikkes på stedet, som i en bar, kafé eller restaurant, eller for å tas med og drikkes et annet sted, slik tilfellet er for brennevinsbutikker og supermarkeder. I modne markeder for alkohol er salget både på skjenkesteder og i butikker vanligvis regulert gjennom lover om alkoholsalg og bevillingsordninger. Disse lovene og reglene fastsetter hvem som kan selge alkohol, hvem det kan selges alkohol til (f.eks. gjennom restriksjoner på salg til mindreårige eller berusede kunder), betingelser for salg (f.eks. kjøpskvoter eller salg over disk) samt handelsdager og åpningstider. Regulering av salg på skjenkesteder gir ytterligere muligheter til å påvirke hva som skjer under og etter salget (se kapittel 10). Det kan dreie seg om å spesifisere størrelsene på enhetene som kan serveres, forby kampanjer med rabatterte drikkevarer eller påby at serveringspersonalet gjennomgår opplæring i ansvarlig salg av drikkevarer. Reguleringer og bevillingsvilkår kan også omfatte matservering, underholdningstilbud og andre, ikke-alkoholrelaterte betingelser, og kan til og med regulere utformingen og innredningen av baren eller restauranten. Salg fra butikk gir færre muligheter til å påvirke drikkeatferden, men det er mulig å påvirke forbruket ved å kontrollere typen, styrken, emballasjen og prisen på alkohol som selges fra butikkutsalg. Restriksjoner knyttet til utsalgsstedenes plassering kan også påvirke alkoholproblemer. En brasiliansk studie av forbud mot alkoholsalg fra utsalgssteder med adgang til større hovedveier, påviste for eksempel en viss effekt på hyppigheten av trafikkskader (Room et al. 2002). De forskjellige utsalgsstedenes antall og plassering kan også kontrolleres ved salg av brennevinsbevillinger eller gjennom lokale planleggingssystemer.

Utsalgsstedenes tetthet

Å begrense antallet steder der det kan selges alkohol, har vært mye brukt for å redusere alkoholrelaterte problemer ved å begrense forbruket. Dette har vanligvis blitt oppnådd gjennom bruk av statlige bevillingsordninger, og begrensningene er enten formelt lovfestet eller oppstår gjennom individuelle bevillingsvedtak. I store deler av verden har disse typene restriksjoner i stadig større grad blitt oppfattet som konkurransehindrende, og i mange tilfeller har bevillingslovene blitt liberalisert, noe som har medført betydelige økninger i antall utsalgssteder (f.eks. Marsden Jacob Associates 2005).

Det foreligger solid dokumentasjon på at vesentlige endringer i antall utsalgssteder for alkohol medfører signifikante endringer i alkoholforbruket og relaterte skader. Den mest solide dokumentasjonen stammer fra naturlige eksperimenter, der vesentlige endringer i lovverket medfører store endringer i antallet steder der alkohol kan kjøpes. Slike endringer (f.eks. innføring av salg av alkoholholdige drikkevarer i dagligvarebutikker) har vanligvis oppstått når detaljsalg av én eller flere typer alkoholholdige drikkevarer er flyttet fra et svært begrenset antall statlige monopolutsalg til et stort antall private utsalgssteder (f.eks. dagligvarebutikker) eller omvendt.

De siste årene har stadig flere studier gransket hvilken effekt mer gradvise endringer i tettheten av utsalgssteder har på alkoholforbruk og relaterte skader. Dette gjelder for eksempel endringene i kjølvannet av den pågående liberaliseringen av brennevinssalget. Det foreligger betydelig dokumentasjon som knytter gradvise endringer i tettheten av utsalgssteder til alkoholrelaterte problemer, særlig vold. I Norge medførte endringer i tettheten av skjenkesteder over en periode på 35 år til endringer i voldsraten, selv etter at det var kontrollert for forbruket per innbygger (Norström 2000). Nyere studier har benyttet kortere tidsperioder og mindre geografiske enheter for å gjennomføre tverrsnitts- og tidsserieanalyser, og funnet en signifikant sammenheng mellom utsalgsstedenes tetthet og voldsratene over tid (Gruenewald og Remer 2006; Livingston 2008). En studie av den kraftige reduksjonen i antall butikkutsalgssteder i deler av Los Angeles etter de indre urolighetene i 1992 (Yu et al. 2008) viser at for hver 10 prosents reduksjon i antall utsalgssteder i et folketellingsområde, ble antallet overfall redusert med 2,6prosent. En beslektet studie av den samme reduksjonen i tallet på utsalgssteder (Cohen et al. 2006) registrerte signifikante reduksjoner i mengden gonorétilfeller i områder der brennevinsutsalg var blitt stengt. En longitudinell studie fra California (Freisthler og Weiss 2008) viste en sammenheng mellom større tetthet av utsalgssteder for alkohol og høyere forekomst av barnemishandling, og at årlige endringer i antall utsalg varierte signifikant med antall henvendelser til barnevernet på landsnivå. Andre studier har påvist signifikante direkte korrelasjoner mellom utsalgsstedenes tetthet, fyllekjøring (Gruenewald et al. 2002; Treno et al. 2003), bilulykker (Scribner et al. 1994) og fotgjengerskader (LaScala et al. 2001). Utsalgsstedenes tetthet ser imidlertid ut til å ha beskjeden effekt på fyllekjøring. En nylig longitudinell analyse påviste en sammenheng mellom en økning på 10 prosent i tettheten av butikkutsalg av alkohol, og en 0,9 prosents økning i alkoholrelaterte dødsulykker (Treno et al. 2007b). Indikasjonene på en sammenheng mellom utsalgsstedenes tetthet og alkoholrelaterte skader er generelt temmelig konsistente. Et økende antall studier viser en større forekomst av alkoholrelaterte problemer i områder med større tetthet av utsalgssteder (se Stockwell og Gruenewald 2004; Gruenewald 2007 og Livingston et al. 2007 for gjennomganger).

Studiene er mindre konsistente når det gjelder sammenhengen mellom utsalgenes tetthet og alkoholforbruk. Scribner et al. (2000) og Truong og Sturm (2007, 2009) fant for eksempel direkte sammenhenger mellom utsalgsstedenes tetthet og forbruket på nabolagsnivå (census tract), mens Pollack et al. (2005) og Abbey et al. (1993) ikke fant noen signifikant sammenheng. Godfrey (1988) undersøkte bevillingsordninger og etterspørsel etter alkohol i Storbritannia over en periode på 25 år, og fant ut at det var en sammenheng mellom antall bevillinger og etterspørsel etter øl (men ikke etter vin eller brennevin), og at økt antall utsalg medførte økt ølkonsum. I Canada gjennomførte Trolldal (2005c) tidsserieanalyser i fire provinser og fant en signifikant økning i brennevinssalget ved økt antall brennevinsutsalg, mens det var få indikasjoner på en sammenheng mellom utsalgsstedenes tetthet og forbruket av vin og øl. Gruenewald et al. (1993, 2000) har brukt tverrsnitts- og tidsserieanalysemodeller for å undersøke gradvise endringer i tettheten av utsalgssteder. I den første undersøkelsen (Gruenewald et al. 1993) ble det brukt data fra 38 delstater for å undersøke sammenhengen mellom utsalgsstedenes tetthet og alkoholforbruket over en tiårsperiode. Studien påviste signifikante effekter for utsalgsstedenes tetthet og for den geografiske spredningen av utsalgssteder, noe som tyder på en sammenheng mellom antallet utsalgssteder og alkoholsalget. En oppfølgingsstudie som brukte egenrapporterte data om forbruk på nabolagsnivå over fire år (Gruenewald et al. 2000), påviste ingen sammenheng mellom utsalgsstedenes tetthet og drikkemønster. Blant ungdom i California viste alkoholutsalgenes tetthet seg å ha sammenheng både med hvor enkelt det oppleves å få tak i alkohol, og med alkoholforbruket (Treno et al. 2008). Det er betydelig dokumentasjon på at utsalgenes tetthet har sammenheng med hvor mange fylleepisoder det er blant ungdom og unge voksne (f.eks. Chaloupka og Wechsler 1996; Weitzman et al. 2003; Huckle et al. 2008a; Livingston et al. 2008; Kypri et al. 2008; Scribner et al. 2008).

Som nevnt ovenfor, er det en sammenheng mellom gradvise endringer i alkoholutsalgenes tetthet og alkoholforbruket, særlig blant unge som drikker. Det foreligger mer tungtveiende dokumentasjon på at tettheten av alkoholutsalg har sammenheng med voldsratene, selv om de nøyaktige mekanismene bak dette forholdet er uklare. En enkel forklaring er at utsalgene påvirker forbruksnivået, som i sin tur påvirker voldsratene. De ulike resultatene fra undersøkelser av forbruk tyder imidlertid på at utsalgenes tetthet kan påvirke voldsratene uten nødvendigvis å øke forbruket. Det er foreslått flere forklaringer på disse funnene. Gruenewald (2007, 2008) mener at høyere tetthet legger til rette for fremvekst av nisjeetablissementer, og noen av disse tiltrekker seg voldelige gjester, slik at sannsynligheten for voldsepisoder øker. Rutineaktivitetsteori (f.eks. Roncek og Maier 1991; Smith et al. 2000; Parker 2004) foreslår at én av følgene av høy tetthet av utsalgssteder i forbindelse med vold, er at det oppstår større forsamlinger av mennesker (særlig unge, berusede menn) som kan spille rollene både som offer og angriper.

Disse tolkningene av sammenhengen mellom utsalgsstedenes tetthet og vold har viktige implikasjoner for regler som har til hensikt å kontrollere utsalgsstedenes tetthet. De antyder spesifikt at høy tetthet av utsalgssteder for alkohol i utelivsstrøk sannsynligvis vil være særlig problematisk, ettersom det fører til en økning av nisjemiljøene eller antallet møter mellom mennesker som drikker, og dermed øker sannsynligheten for voldsepisoder. I slike utelivsstrøk er det ofte mange mennesker som drikker, og som forflytter seg fra skjenkested til skjenkested i løpet av kvelden og natten, noe som øker sannsynligheten for alkoholrelatert aggresjon.

Konsentrasjon av skjenkesteder slik at det dannes utelivsstrøk med høy tetthet, blir stadig vanligere. Hadfield (2006) dokumenterer den kommersielle verdien av fortetning, der publokaler i umiddelbar nærhet til andre serveringssteder med skjenkerett er verdt dobbelt så mye som dem som ligger lenger unna «lysløypa». Myndighetene i Storbritannia og Australia har forsøkt å redusere effekten av tettliggende skjenkesteder ved å begrense antallet nye lisenser i bestemte områder (Herring et al. 2008; Victorian Government 2008), men disse regelendringene er ikke evaluert.

Oppsummert kan vi si at det foreligger relativt solid dokumentasjon på at tettheten av utsalgssteder for alkohol er knyttet til alkoholrelaterte problemer, og da særlig vold. Dokumentasjonen som tilsier at det er en sammenheng mellom tetthet og forbruk, er ikke entydig.

Åpningstider og handelsdager

Innskrenkning av handelsdager og åpningstider for alkoholsalg reduserer mulighetene til kjøp (og tilgjengeligheten) av alkohol. Selv om slike restriksjoner har vært en utbredt strategi for å redusere alkoholrelaterte problemer, har trenden i de senere årene vært å liberalisere reglene for handelsdager og åpningstider i mange land (f.eks. Drummond 2000; Stockwell og Chikritzhs 2009). Denne trenden har utviklet seg samtidig som bevisene blir stadig sterkere på at det å begrense tilgjengeligheten forebygger eller reduserer alkoholrelaterte problemer.

En nylig gjennomgang av effektene av endringer i åpningstider omfattet 48 studier fra åtte land over fire tiår med et bredt spekter av forskningsdesigner (Stockwell og Chikritzhs 2009). Imidlertid var bare 14 av studiene publisert i fagtidskrifter og omfattet grunnlinje og kontrollobservasjoner. Et klart flertall (79 %) av disse studiene konkluderte med at endringer i åpningstider påvirket minst ett effektmål. Akutte skader (nært sammenfallende med drikking) viste størst tendens til endring, mens kroniske problemer som skrumplever hadde liten sannsynlighet for å bli påvirket på kort sikt. Basert på kontrollerte studier konkluderte forfatterne med at resultatene underbygger forventningen om at endringer i åpningstider er knyttet til endringer i antall alkoholrelaterte skader.

Nylige studier som benytter mer avanserte statistiske verktøy og hensiktsmessige kontroller, har typisk undersøkt effektene av åpningstider som blir forlenget utover natten. Chikritzhs og Stockwell (2002, 2006, 2007) undersøkte utvidelsen av hotellenes åpningstider fra midnatt til klokken 01 i Vest-Australia. De fant ut at signifikante økninger i overfall og bilulykker i tilknytning til fyllekjøring hadde en sammenheng med de utvidede åpningstidene. Studien påviste også økte alkoholkonsentrasjoner i blodet hos mannlige bilførere mellom 18 og 25 år som ble pågrepet sent i åpningstiden (selv om kvinnelige bilførere som ble stoppet, hadde lavere promille). Nylige studier fra Canada og Island har vist at utvidelse av åpningstider utover natten medfører alkoholrelaterte problemer. Vingilis et al. (2005, 2007) undersøkte ved hjelp av en rekke datakilder utvidelsen av åpningstid fra klokken 01 til 02 i Ontario, og fant ingen effekt på ulykker med motorkjøretøyer i provinsen, men signifikante økninger i andre skader (som fallskader og skader knyttet til overfall). Ragnarsdóttir et al. (2002) brukte en enkel pre-/postevaluering for å undersøke effekten av en endring til uregulerte åpningstider i Reykjavik i forhold til den tidligere politikken med relativt tidlige lukketider (11.30 på hverdager og 02 i helgene). De utvidede åpningstidene var knyttet til signifikante økninger i skader, politiarbeid og fyllekjøring. Disse hendelsene var imidlertid fordelt over en lengre tidsperiode, og reduserte dermed toppetterspørselen etter politi og ambulansepersonale klokken 02 i helgene.

Andre studier har analysert endringer i åpningstidene i Storbritannia. Tidligere studier av liberaliserte åpningstider i Skottland i 1976 viste blandede resultater. To studier (Duffy og Plant 1986; Duffy og Pinot de Moira 1996) fant ingen økninger i kroniske problemer som skrumplever, alkoholavhengighet, dødsfall som utelukkende kan tilskrives alkoholbruk, alkoholrelatert bukspyttkjertelbetennelse og sykehusinnleggelser – hvilket heller ikke var ventet med bare én times utvidelse av skjenketiden. Duffy og Pinot de Moira (1996) fant imidlertid signifikante økninger i antallet alkoholforgiftninger, det vil si akutte skader, noe som bekrefter funnene til Northbridge et al. (1986). Den seneste endringen i Storbritannias bevillingslover skjedde i slutten av 2005, da det ble tillatt å selge alkohol 24 timer i døgnet. Det er vanskelig å evaluere denne endringen, ettersom det i forkant av den nye loven var gjennomført flere gradvise utvidelser av skjenketidene (Hadfield 2006), og fordi relativt få serveringssteder med skjenkerett benyttet seg av de nye åpningstidene (Hough og Hunter 2008). Én studie, basert på ett eneste akuttmottak i London, påviste et økt antall alkoholrelaterte, akutte skadetilfeller i tilknytning til endringen (Newton et al. 2007). En rapport utarbeidet for det britiske innenriksdepartementet (Babb 2007) sammenlignet tolvmånedersperiodene før og etter endringene. Studien påviste en økning på 1 prosent i det samlede antallet voldsepisoder, hærverkstilfeller og trakasseringssaker mellom klokken 18 og 06 (typisk tidsperiode for nattlig alkoholkonsum), og en økning på 25 prosent av slike hendelser som oppsto mellom klokken 03 og 06 (typisk tidsperiode for tungt, sent nattlig alkoholkonsum). Disse to økningene oppsto på et tidspunkt da det var en generell reduksjon på 1prosent i antall registrerte ulykker og 5 prosent i alvorlig voldskriminalitet. En evaluering utført av Hough og Hunter (2008) fant lignende økninger i nattlige hendelser, men konkluderte likevel med at de utvidede åpningstidene hadde liten effekt på kriminaliteten. Denne konklusjonen er overraskende, ettersom det ser ut til å være en generell, fallende tendens for slike hendelser i løpet av de to årene (muligens av andre årsaker), mens tallet på nattlige hendelser økte, noe som står i motsetning til denne generelle, fallende tendensen. Det bør også anføres at disse evalueringene i hovedsak er basert på bare ett år med post-intervensjonsdata, og derfor må tolkes med en viss forsiktighet. De nylige endringene i Storbritannia gir et mindre klart bilde enn det vi finner i de fleste andre jurisdiksjoner, men evalueringer påviser likevel en økning i alkoholrelaterte akutte problemer i etterkant av utvidelsen av åpningstidene.

Mens de fleste studier har evaluert effekten av utvidede åpningstider, har en brasiliansk studie undersøkt hvordan innskrenkninger i åpningstidene påvirket forekomsten av alkoholrelaterte skader (Duailibi et al. 2007b). En ny lov i Diadema (en industriby i nærheten av São Paolo) påbød alle skjenkesteder å stenge klokken 23. Tidligere var de fleste barene åpne hele døgnet. Studien påviste en reduksjon på omkring ni drap per måned etter at restriksjonene ble innført. Rute 9.2 gir et annet eksempel på hvordan salgsrestriksjoner påvirket forekomsten av alkoholrelaterte problemer.

Rute 9.2 «Gi ungene mat først!»: effekten av «Tørste torsdag» i Tennant Creek

I Tennant Creek, et avsidesliggende lokalsamfunn i Australia, innledet en interessegruppe for urbefolkningen en langvarig og til slutt vellykket kampanje for å få stengt de lokale pubene og butikkutsalgene på lønningsdager. Butikksalg ble forbudt på torsdager, og de andre dagene ble åpningstidene for butikksalg innskrenket til mellom klokken 12 og 21. Itillegg ble barene stengt frem til klokken 12 på torsdager og fredager. «Gi ungene mat først!» var slagordet for kampanjen. To evalueringer av effekten av denne svært omstridte endringen påviste en reduksjon i alkoholforbruket på 19,4 prosent over en toårsperiode, og en samtidig reduksjon i antall pågripelser, sykehusinnleggelser og krisesentersaker (Gray et al. 1998; Brady 2000). D’Abbs og Togni (2000) fant også en reduksjon på 34 prosent i antall alkoholrelaterte sykehusinnleggelser og en tilbakegang på 46 prosent i antall nye krisesentersaker i den første og strengeste fasen av restriksjonene. Selv om effekten av begrensningene i åpningstider kan ha blitt blandet sammen med effekten av prisøkninger og andre tiltak, viser dette eksempelet at konsentrert innsats for å kontrollere tilgjengeligheten av alkohol kan føre til at alkoholrelaterte problemer reduseres betraktelig.

Ved siden av endringer i de daglige åpningstidene har hele handelsdager blitt lagt til eller fjernet fullstendig gjennom andre regelendringer. Norström og Skog (2005) fant en økning på 3,7 prosent i det samlede alkoholforbruket etter at det svenske forbudet mot salg på lørdager ble opphevet i 2001, men fant ingen signifikant effekt på indikatorene for overfall eller fyllekjøring. En amerikansk studie av opphevelsen av forbudet mot butikksalg av alkohol på søndager i delstaten New Mexico (McMillan og Lapham 2006) dokumenterte en økning i det daglige antallet alkoholrelaterte bilulykker på 29 prosent, og en 42 prosents økning i antallet alkoholrelaterte trafikkdødsfall på søndager. Lovendringen la også til rette for at hvert enkelt fylke om ønskelig kunne gjeninnføre forbudet etter lokale avstemminger. Dette muliggjorde et naturlig eksperiment, ettersom noen fylker fortsatte søndagssalget, mens andre gjeninnførte forbudet. McMillan et al. (2007) fant at fylker som gjeninnførte forbudet, opplevde en påfølgende reduksjon i alkoholrelaterte bilulykker, og at fordelene var størst i fylker med eldre befolkning. Studien konkluderte med at vedtaket om å gi fylkene myndighet til selv å kunne endre disse reguleringene, reduserte antallet alkoholrelaterte bilulykker på fylkesnivå, og også kan ha gitt fordeler for nabofylkene.

En av de få studiene som fokuserer på ungdom (Baker et al. 2000), fant at et midlertidig forbud mot salg av alkohol fra midnatt på fredag til klokken 10 på mandag (på grunn av valg til nasjonalforsamlingen i Mexico) reduserte alkoholforbruket blant unge som reiste over grensen fra USA for å drikke. Den tidlige stengingen på fredag medførte en nettoreduksjon på 34 prosent i antall personer med en promille på minst 0,8 (våre beregninger er basert på data fra tabell 2 i Baker et al. 2000). I en lignende undersøkelse påviste Voas et al. (2002) at endringen i stengetid for barer i Juárez i Mexico fra klokken 05 til 02 førte til at antallet unge fotgjengere fra USA som kom tilbake fra Juárez klokken 03 eller senere med en promille på minst 0,8, ble redusert med 89 prosent.

Det er viktig å merke seg at innskrenkninger i åpningstider ser ut til å påvirke både de som drikker mye, og de som drikker mindre. Flere studier fra de nordiske landene har vist at lørdagslukking ser ut til å ha større effekt på stordrikkere og marginaliserte grupper enn på befolkningen som helhet (Mäkelä et al. 2002). Reduksjonen i antallet voldsepisoder som følge av at Norge innførte lørdagslukking i 1984, tyder på at de menneskene som ble sterkest påvirket av denne midlertidige utilgjengeligheten, var dem med størst sannsynlighet for å bli innblandet i husbråk og destruktiv rusatferd (Nordlund 1985). På lignende måte viste Smith (1986a) at gjestene på skjenkesteder med utvidede åpningstider representerer et befolkningssegment som drikker langt mer enn gjennomsnittet.

Oppsummert kan vi si at det foreligger solid og relativt entydig dokumentasjon fra en rekke land på at endringer i åpningstider eller antall handelsdager har en signifikant effekt på alkoholforbruk og alkoholrelaterte problemer. Utvidede åpningstider medfører økt forbruk og flere skader, og omvendt. Denne dokumentasjonen kommer fra studier i Australia, Brasil, Canada, de nordiske landene og USA. Et lite antall studier viser at begrensninger av åpningstider særlig påvirker dem som drikker mye. Hovedvekten av dokumentasjonen viser at innskrenkning av åpningstider og antall handelsdager er viktige politiske verktøy for å begrense alkoholrelaterte skader. Utvidelse av åpningstider og antall handelsdager er typisk knyttet til økt forbruk og høyere antall alkoholrelaterte skader (vanligvis akutt skade), og studier av reduserte åpningstider eller forbud mot salg på enkelte ukedager viser at dette reduserer problemene.

Statlige detaljmonopoler

I mange land blir alkoholsalget regulert ved at staten er eneeier av én eller flere typer detaljutsalg. Ideen om statseide alkoholutsalg som redskap for å fremme offentlig orden eller helse, dukket opp første gang på 1800-tallet. I sin opprinnelige form, kjent som «Göteborgsystemet», omfattet det kommunalt eide vertshus, og dette ble senere grunnlaget for de svenske monopolbutikkene. Det har vært monopolsystemer i deler av Storbritannia og Australia, og slike systemer opprettholdes fremdeles i deler av USA og mye av Canada samt i femten andre land verden over (WHO 2004b). På Island samt i Norge, Sverige og Finland ble det innført monopolsystemer tidlig på 1900-tallet, med en betydelig kontroll over produksjon, salg og distribusjon av alkohol. Sverige og Finlands medlemskap i EU i 1995 og Island og Norges traktatavtaler med EU medførte en betydelig svekkelse av disse integrerte monopolsystemene (Holder et al. 1998), selv om monopolet på detaljsalg fra butikk er beholdt i alle de fire landene (Cisneros Örnberg og Ólafsdóttir 2008). Statlige monopoler fungerer også i Øst-Europa (f.eks. Russland), det sørlige Afrika og Costa Rica samt i en rekke indiske delstater (Room 2000a).

Detaljmonopoler kan påvirke alkoholforbruket på en rekke måter: ved å begrense antallet utsalgssteder, innskrenke åpningstidene og fjerne det private profittmotivet for økt alkoholsalg. Det er solid dokumentasjon på at monopolsystemer for butikkutsalg begrenser alkoholforbruk og alkoholrelaterte problemer, og at opphevelse av statlige butikkmonopoler kan øke det samlede alkoholforbruket (Her et al. 1999). Flere studier har undersøkt effekten av å ta en alkoholholdig drikkevare ut av eller inn i et monopolsystem. IFinland ble den største endringen observert i 1969, da øl med en alkoholprosent på opptil 4,7 ble tillatt solgt i dagligvareforretninger, og det ble enklere for restauranter å få skjenkebevilling for øl og vin. Samtidig ble aldersgrensen redusert fra 21 til 18 år for vin og øl, og til 20 år for andre alkoholholdige drikkevarer. Det fant også sted en betydelig økning i antallet statlige monopolbutikker for alkoholsalg i utkantstrøkene. Antallet butikkutsalg økte fra 130 til omkring 17600, og antallet skjenkesteder fra 940 til over 4000 (Österberg 1979). Det samlede alkoholforbruket økte med 46 prosent fra 1968 til 1969. De påfølgende fem årene økte dødeligheten for skrumplever med 50 prosent, antall sykehusinnleggelser for delirium tremens økte med 110 prosent for menn og 130 prosent for kvinner, og antall arrestasjoner for fyll økte med 80 prosent for menn og 160 prosent for kvinner (Poikolainen 1980). En nyere studie som benytter salgsdata fra 1960 til 2004 (Mangeloja og Pehkonen 2009), viste at forbruksøkningen så ut til å være særlig markert for øl og litt mindre for brennevin. Endringene i antall monopolbutikker samt dagligvarebutikker og restauranter som solgte øl, bidro hver for seg til økningen i forbruket.

I Sverige har det vært forsket på effektene av legaliseringen av salg av øl med middels styrke («mellanöl» – omkring 4,5 prosent alkohol) i dagligvarebutikker i 1965 og reverseringen av denne politikken i 1977. Endringen i 1965 førte til at antallet utsalgssteder for øl med middels styrke økte kraftig. En analyse av Noval og Nilsson (1984) konkluderte med at innføringen av øl med en alkoholstyrke på 4,5 prosent i de svenske dagligvarebutikkene økte det samlede forbruket med omkring 15 prosent, og da det ble flyttet tilbake til monopolbutikkene, ble det samlede forbruket redusert med omtrent like mye. Ramstedt (2002b) undersøkte bare opphevelsen av retten til å selge øl med 4,5 prosent alkohol i dagligvarebutikker, og fant en 15 prosents reduksjon i trafikkskader. Det foreligger noe dokumentasjon på at effekten av å fjerne øl med middels styrke fra dagligvarebutikkene var størst blant unge mennesker (Hibell 1984).

Wagenaar og Holder (1995) fant at privatisering av vinsalg i fem delstater i USA førte til at vinsalget økte fra 42 prosent til 150 prosent i fire av disse delstatene, og til en mer moderat økning (13 %) i én delstat. Det ble ikke observert noen signifikante substitusjonseffekter, og privatiseringen av vinsalget medførte dermed en netto økning i totalforbruket. Analyser av data fra én av delstatene, gjennomført av en annen gruppe forskere (f.eks. Mulford et al. 1992), viser imidlertid ingen effekt av privatiseringen. De ulike konklusjonene kan muligens forklares med ulik bruk av datagrunnlaget og ulike tekniske metoder (Her et al. 1999). Andre studier av opphevelsen av detaljmonopoler for alkohol i Canada og USA fant moderate økninger i forbruket (Wagenaar og Holder 1995; Adrian et al. 1996; Trolldal 2005a,b). Trolldals studie (2005b) undersøkte også trafikkulykker i Alberta i Canada etter at antallet utsalgssteder tredoblet seg som følge av privatiseringen, men fant ingen signifikant økning. Det er imidlertid uklart om de observerte effektene skyldes økt tetthet av utsalgssteder eller andre endringer knyttet til privatisering. Det har vært anført (Her et al. 1999) at privatisering av detaljsalg av alkohol har vært innført med ulike typer deregulering. Ienkelte tilfeller (f.eks. i Alberta, Quebec, Washington og Virginia) førte privatiseringen til økte priser, noe som kan ha motvirket effekten av økt fysisk tilgjengelighet.

Eliminering av private profittinteresser kan også forbedre håndhevelsen av regler mot salg til mindreårige og berusede personer, men i dette tilfellet foreligger det dokumentasjon bare i tilknytning til salg til mindreårige. Rossow et al. (2008) påviste at sannsynligheten for at monopolbutikker i Finland og Norge solgte alkohol til 18-åringer som så mindreårige ut, uten å kontrollere legitimasjonen deres, var en tredjedel av sannsynligheten for at private butikker gjorde det samme. Ved bruk av tverrsnittsdata fant Miller et al. (2006) at det var langt mindre fyll, trafikkdødsfall og drikking blant mindreårige i delstater med detaljmonopoler enn i dem som hadde privatiserte detaljhandelssystemer.

Salg over disk (der man må henvende seg til en ekspeditør for å kjøpe alkohol) har fungert som en ytterligere restriksjon på alkoholtilgjengeligheten i de statlige detaljmonopolene i flere land. Overgangen fra salg over disk til selvbetjening i svenske monopolutsalg ble evaluert av Skog (2000), som brukte en eksperimentell design. Skog (2000) påviste at innføringen av selvbetjening førte til en netto økning på omkring 10 prosent i vinsalget og 6prosent i brennevinssalget. Horverak (2008) brukte den samme forskningsdesignen for å evaluere overgangen fra salg over disk til selvbetjening i norske monopolutsalg, og fant nokså like effekter, det vil si en netto økning av alkoholsalget på 10 prosent.

Holder et al. (2008) tok hensyn til de potensielle virkningene av et detaljmonopol (gjennom begrensninger av antall utsalgssteder, færre handelsdager, innskrenkede åpningstider osv.), og beregnet de potensielle effektene av privatisering av et statsmonopol på detaljsalg av alkohol Sverige. De la frem to ulike scenarioer for privatisering – detaljsalg i private spesialbutikker og detaljsalg i dagligvarebutikker – og beregnet at privatisering kunne medføre en økning i antall dødsfall fra direkte alkoholrelaterte sykdommer på 25 til 60 prosent, og en 10 til 20 prosents økning i antall overfall.

Statsdrevne detaljmonopoler har i teorien potensial til å begrense alkoholsalget og derigjennom alkoholrelaterte skader. Likevel har noen av de myndighetsdrevne detaljhandelssystemene, særlig i Nord-Amerika, de senere årene i økende grad fokusert på økt salgsvolum, og har brukt betydelige ressurser på reklame og andre salgsfremmende teknikker for å øke salget. Denne utviklingen vil sannsynligvis undergrave potensialet for begrensning av skader og risikodrikking.

Begrensninger av retten til å kjøpe og selge alkohol

I løpet av historien har det flere ganger vært innført begrensninger av hvem som kan kjøpe og selge alkohol. Disse restriksjonene er vanligvis ment å skulle ekskludere en eller annen gruppe fra å kjøpe alkoholholdige drikkevarer, og å underlegge ekspeditører og alkoholselgere reguleringer. Salg av alkohol til urbefolkningen, for eksempel, var forbudt i mange europeiske nybyggersamfunn (Brady 2000). De vanligste salgsrestriksjonene som er i kraft rundt om i verden på begynnelsen av 2000-tallet, er forbud mot salg av alkohol til barn og ungdom samt til berusede personer.

Begrensning av alkoholsalg på individuell basis

For femti år siden var det ganske vanlig med brede restriksjoner på hvem som kunne kjøpe alkohol. Det mest omfattende av disse kontrollsystemene var det svenske Bratt-systemet, som var i kraft frem til 1955, og som brukte rasjonering for å begrense hvor mye brennevin hver voksne mann kunne kjøpe (Norström 1987). Det var også en liste over personer som overhodet ikke hadde lov til å kjøpe alkohol. Slike lister ble også brukt i Finland og Norge (Tigerstedt 2000), og denne ordningen ble innlemmet i lovverket i enkelte engelsktalende jurisdiksjoner. Disse individuelle forbudene ble avskaffet i de nordiske landene i 1970-årene, og inntil nylig hadde de også havnet i disfavør i engelsktalende jurisdiksjoner, ettersom de ble ansett som utillatelige krenkelser av borgerrettighetene.

Vi ser nå tegn til en ny fremvekst av slike ordninger. I Storbritannia kan det utstedes oppholdsforbud mot «vanedrankere» og voldsforbrytere, som forbyr dem å oppholde seg i bestemte lokaler i opptil to år (Home Office 2008). I Australia har myndighetene i Victoria nylig innført lover som lar politiet pålegge «bråkmakere» forbud mot å oppholde seg i nærmere angitte utelivsstrøk i opptil 24 timer, og domstolene kan utstede oppholdsforbud for opptil tolv måneder til spesielt problematiske forbrytere (Victorian Government 2008). I tillegg til disse formelle tiltakene forekommer det i mange land uformelle forbud, for eksempel gjennom avtaler mellom innehavere av skjenkebevillinger (f.eks. Pubwatch in the UK: Pratten og Grieg 2007) eller i form av rettslige betingelser knyttet til prøveløslatelse. Det har vært gjennomført få evalueringer av disse tiltakene.

Det foreligger solid dokumentasjon på at generelle rasjoneringssystemer for alkohol, som det svenske Bratt-systemet (Nordström 1987) og et lignende system som fungerte på Grønland fra 1979 til 1982 (Schechter 1986), førte til redusert dødelighet av skrumplever samt færre voldsepisoder og andre konsekvenser av tungt alkoholkonsum. Under en politisk krise i Polen mellom 1981 og 1982 ble det innført alkoholrasjonering som begrenset hver voksen til en halv liter brennevin i måneden. De tyngste forbrukerne ble sterkest påvirket. Perioder med fyll ble mye kortere. I tillegg til en 60 prosents reduksjon i mentalsykehusinnleggelser for delirium tremens falt dødeligheten av leversykdommer med en fjerdedel, og antall dødsfall etter skader med 15 prosent (Moskalewicz og Swiatkiewicz 2000).

Mange land har forbud mot salg av alkohol til personer som allerede er beruset. Alle de 50 delstatene i USA har strafferettslige eller privatrettslige lover mot slikt salg (Holder et al. 1993). Disse spesifikke lovfestede forbudene er ikke evaluert, men det finnes studier av økt håndhevelse av slike forbud (se kapittel 10).

Lovfestede aldersgrenser for kjøp av alkohol

Nesten alle land har en lovfestet minstealder for når unge mennesker kan kjøpe eller besitte alkohol. Denne aldersgrensen varierer veldig, men ligger vanligvis på mellom 16 og 21 år (WHO 2004b). Endringer i lover om minstealder kan ha betydelige effekter på ungdommens drikkemønster. Klepp et al. (1996) fant at innføring av 21 år som generell minstealder i hele USA reduserte de samlede tilfellene av fyllekjøring. Andre evalueringer (Wagenaar 1981, 1986; Wagenaar og Maybee 1986; Saffer og Grossman 1987a,b) indikerer at heving av minstealderen fra 18 til 21 år reduserer antallet nattlige bilulykker med én bil og ung fører, med 11 til 16 prosent for alle grader av ulykkesalvorlighet. Voas og Tippetts (1999) brukte data fra samtlige 50 delstater i USA samt District of Columbia for årene 1982 til 1997, og konkluderte med at lovvedtaket om en generell nasjonal minstealder for alkohol medførte en 19 prosents netto reduksjon av bilulykker med unge berusede bilførere og dødelig utgang, etter kontroll for førereksponering, ølkonsum, innføring av nulltoleranselover og andre relevante endringer i delstatslover i denne perioden. Andre studier har vist at endringer i minstealder er knyttet til sykehusinnleggelser for alkoholrelaterte skader (Smith 1986b), skader med dødelig utgang (Jones et al. 1992) og generell dødelighet (Carpenter og Dobkin 2007).

En omfattende gjennomgang (Wagenaar og Toomey 2002) basert på samtlige studier av minstealder publisert mellom 1960 og 2000 (til sammen 135 dokumenter), konkluderte med at heving av minstealderen for kjøp og konsum av alkohol til 21 år er den mest effektive strategien for å redusere drikking og tilknyttede problemer blant elever i videregående skole, universitetsstudenter og andre unge, sammenlignet med en lang rekke andre prosjekter og tiltak. Basert på nasjonale data fra undersøkelsen Monitoring the Future (MTF) fra 1976 til 1987, som omfattet ungdom over hele USA i siste år av videregående skole, ble det konkludert med at en minstealder på 21 år i USA er knyttet til en 5,5 prosents reduksjon av alkoholforbruket i løpet av en 30-dagersperiode[SBS1] og 2,8 prosents lavere forekomst av tung alkoholbruk blant ungdom som går siste år av eller nettopp har gått ut av videregående skole (O’Malley og Wagenaar 1991). På lignende måte medførte heving av minstealderen fra 18 år en 13,8 prosents reduksjon i hyppigheten av alkoholforbruk. En analyse av data fra delstatsnivå i USA påviste at en heving av minstealderen til 21 år reduserte alkoholrelaterte bilulykker blant unge med så mye som 19prosent (Voas et al. 2003). På lignende måte har minstealderen på 21 år vært knyttet til en 47prosents reduksjon i antall dødsulykker med unge bilførere med en promille på minst 0,8, og en 40 prosents reduksjon i antall dødsulykker med unge bilførere med en promille på minst 0,1 (Dang 2008). Omvendt indikerer en gjennomgang av forskningsresultater at trenden med å redusere minstealderen fra 21 til 18 år i USA i 1970-årene, var knyttet til en 7prosents økning i trafikkulykker med dødelig utgang for de berørte aldersgruppene (Cook 2007). Andre studier har gitt tilsvarende funn (Voas et al. 2003; Carpenter og Dobkin 2007; Carpenter et al. 2007; Fell et al. 2009). Miron og Tetelbaum (2007) mener imidlertid at effekten av hevingen av minstealderen til 21 år i USA har vært overdrevet, og fant at effekten først og fremst gjorde seg gjeldende i de delstatene som frivillig hadde hevet minstealderen før de nasjonale lovene ble vedtatt. En alternativ tolkning er at de delstatene som var sist ute med å innføre 21 år som minstealder, var mindre begeistret for loven og satte inn færre ressurser for å håndheve den.

Litteraturen om effekten av aldersgrenser for alkohol er hovedsakelig fra Nord-Amerika. Hvor godt fungerer disse restriksjonene i andre samfunn? En studie fra Danmark (Møller 2002) evaluerte effekten av å innføre en minstealder på 15 år for kjøp i butikk (etter tidligere ikke å ha hatt noen minstealder for slike kjøp). Innføringen av loven medførte en 36prosents reduksjon i andelen unge under 15 år som hadde konsumert alkohol måneden før. Samtidig var det en 17 prosents reduksjon i andelen elever på eller under 15 år som drakk. Forfatterens hypotese er at debatten rundt loven kan ha økt bevisstheten blant tenåringsforeldre og fått dem til å bli mer oppmerksomme på barnas drikkevaner. I Australia fant flere undersøkelser (Smith 1986b; Smith og Burvil 1986, 1987) at reduksjonen av minstealderen fra 21 til 18 år i tre australske delstater resulterte i en økning av trafikkrelaterte sykehusinnleggelser, andre ulykkesrelaterte sykehusinnleggelser og ungdomskriminalitet. Mer nylig var reduksjonen av minstealderen i New Zealand fra 20 til 18 år knyttet til en økning i trafikkskader blant 15- til 19-åringer (Kypri et al. 2006) og i straffesaker knyttet til ordensforstyrrelser blant 14- til 15-åringer (Huckle et al. 2006). En systematisk gjennomgang av 33 evalueringer av minstealderlover i Australia, Canada og USA fant en gjennomsnittlig reduksjon på 16prosent i diverse former for bilulykker med diverse utfall i den aldersgruppen som ble undersøkt, etter ikrafttredelse av lover som økte minstealderen (Shults et al. 2001).

Det er imidlertid klart, selv i USA, at fordelene ved høyere minstealder for alkohol bare realiseres hvis loven håndheves. Til tross for lover om høyere minstealder klarer unge mennesker å få kjøpt alkohol (f.eks. Grube 1997). Slikt salg er et resultat av lave og inkonsekvente nivåer av håndhevelse, særlig der det er lite støtte i lokalsamfunnet for håndhevelse av lover mot salg av alkohol til mindreårige (Wagenaar og Wolfson 1994, 1995). Selv moderate økninger av håndhevelsesnivået kan redusere salget til mindreårige med så mye som 35 til 40 prosent, særlig i kombinasjon med medieaktiviteter og andre aktiviteter i lokalsamfunnet (Grube 1997; Wagenaar et al. 2000a). Dette illustreres av prosjektet som beskrives i Rute 9.3.

Kontroll av hvem som kan selge alkohol

Alkoholkontrollorganer i land med velregulerte markeder bruker typisk en stor del av tiden på å sjekke referansene til dem som søker bevilling til å selge alkoholholdige drikkevarer.

Rute 9.3 Minstealdersprosjektet i USA

Prosjektet Communities Mobilizing for Change on Alcohol (CMCA) ble utformet for å redusere tilgjengeligheten av alkohol for unge under minstealderen på 21 år. Lokalsamfunn med et folketall fra 8000 til 65000 ble matchet og tilfeldig knyttet til intervensjonen eller en kontrollbetingelse, noe som resulterte i sju intervensjonsområder og åtte sammenligningsområder. Prosjektet ansatte en lokal organisator på deltid i hvert lokalsamfunn for å implementere intervensjoner som var utformet for å redusere mindreåriges tilgang til alkohol. Slike intervensjoner kunne omfatte provokasjonsoperasjoner (der politiet typisk får mindreårig ungdom til å kjøpe alkohol i utvalgte utsalg), borgerovervåking av utsalg som selger alkohol til mindreårige, registrering av øltønner (der kjøpere av øltønner må identifisere seg, slik at det skapes et ansvarsforhold for eventuelle problemer som måtte oppstå på fester der unge drikker), organisering av alkoholfrie arrangementer for ungdom, reduserte salgstider for alkohol, opplæring i ansvarlig servering av drikkevarer og utarbeidelse av opplæringsprogrammer for unge og voksne. Analysedata samlet inn to og et halvt år etter oppstart av intervensjonsaktivitetene, viste at forhandlerne i økende grad kontrollerte aldersbevis og utviste større interesse for å kontrollere salg til ungdom (Wagenaar et al. 1996). Undersøkelser som brukte kjøpere med et ungt utseende, bekreftet at alkoholselgere kontrollerte aldersbevis hyppigere og var mindre tilbøyelige til å selge alkohol til mindreårige. En telefonundersøkelse indikerte mindre sannsynlighet for at 18- til 20-åringer selv konsumerte alkohol eller skaffet alkohol til andre mindreårige (Wagenaar et al. 2000a). Prosjektet fant også en statistisk signifikant reduksjon (intervensjonsområdene sammenlignet med kontrollområdene) i antall pågripelser for fyllekjøring blant 18- til 20-åringer og ordensforstyrrelser blant 15- til 17-åringer (Wagenaar et al. 2000a).

Det er vanligvis av interesse å holde personer med kriminelt rulleblad eller annen tilknytning til kriminalitet borte fra bransjen. Minstealderen for alkoholselgere som er fastsatt i enkelte jurisdiksjoner, kan påvirke sannsynligheten for at det forekommer salg til mindreårige. Unge selgere kan for eksempel være mer tilbøyelige til å selge til mindreårige kjøpere. Treno et al. (2000) rapporterte at det blant et lokalsamfunnsbasert utvalg av alkoholetablissementer var mer sannsynlig med butikksalg fra unge selgere enn fra eldre. Lignende funn er rapportert av andre, selv om enkelte studier ikke har funnet noen sammenheng (se Rossow et al. 2008 for en gjennomgang). Dessuten har det ikke vært gjennomført noen evalueringer av minstealder for selgere eller andre kontrollordninger for hvem som har lov til å selge alkohol.

Styrken på alkoholholdige drikkevarer

De senere årene har drikkevarer med lavere alkoholinnhold blitt fremmet i mange land, gjennom ordninger som har gjort dem enklere tilgjengelig eller rimeligere, for eksempel gjennom redusert beskatning. Lavere beskatning har vært brukt i mange skandinaviske land, som har definert flere skatteklasser for øl og minst to skatteklasser for vin i henhold til alkoholinnholdet. Legaliseringen av salg av øl med 4,7 prosent alkohol i dagligvarebutikker i Finland i 1969, og legaliseringen av og deretter forbudet mot slikt øl i dagligvarebutikker i Sverige, kan ses som eksperimenter i endring av den relative tilgjengeligheten av drikkevarer med forskjellige alkoholstyrker. En del av motivasjonen for endringen i Finland var å avvenne finnene fra deres tradisjonelle preferanse for sterkt brennevin (Tigerstedt 2000). Over tid gikk både Finland og Sverige over fra å være brennevinsdrikkende til å bli øldrikkende nasjoner (Leifman 2001). Resultatet av endringen i Finland var imidlertid tilføyelse av en ny drikkevare og nye anledninger til å drikke, i stedet for den tilsiktede substitusjonen.

Enkelte studier har evaluert vesentlige endringer i tilgjengeligheten av spesifikke typer drikkevarer. Holder og Blose (1987) påviste at legalisering av salg av brennevin (i tillegg til vin og øl) i restauranter i delstaten North Carolina i USA (og derigjennom en betydelig økt tilgjengelighet av alkohol på serveringssteder) medførte en økning på 6 til 7,4 prosent i det samlede salget av brennevin. Videre førte denne økningen i salget til en økning på 16 til 24 prosent i nattlige bilulykker med mannlige førere (Blose og Holder 1987). I New Zealand førte innføringen av vin i dagligvarebutikker i 1990 til en økning på 17 prosent i salget av vin, med liten innvirkning på salget av andre alkoholholdige drikkevarer (Wagenaar og Langley 1995). Det økte vinsalget var knyttet til den økte fysiske tilgjengeligheten av bordvin samt reduserte priser på vin (grunnet økt konkurranse).

Enkelte steder rapporteres det at salgsfremmende tiltak for svakere øl har vært vellykket. Skog (1988) analyserte effekten av innføring av lettøl i Norge i mars 1985, og fant en substitusjon med øl med lavere alkoholinnhold for øl med høyere alkoholinnhold, selv om beregningen ikke var statistisk signifikant. Han konkluderte med at dataene ikke ga noe utvetydig bevis for om den primære effekten var substitusjon eller supplering. En annen småskalastudie, gjennomført i Perth i Vest-Australia, indikerer at endringer i salget av øl med henholdsvis høy og lav alkoholstyrke er tett knyttet til hyppigheten av alkoholrelaterte bilulykker over tid (Gruenewald et al. 1999).

Generelt antyder dokumentasjonen, uten å være utvetydig, at tilgjengeliggjøring av og salgsfremmende tiltak for drikkevarer med lavere alkoholinnhold kan være en effektiv strategi. Avgiftsfriheten for øl med alkoholstyrke 2,8 prosent i Sverige gjør at det ofte koster bare halvparten så mye som øl med alkoholstyrke 3,5 prosent, som også er tilgjengelig i dagligvarebutikkene. Som resultat har det svakere ølet kapret halvparten av dagligvaremarkedet. Dermed har denne strategien et potensial for å redusere den samlede mengden alkohol som konsumeres, og den medfølgende rusen og funksjonsnedsettelsen.

Sosial tilgjengelighet og alkoholfrie aktiviteter og arrangementer (1)

Mennesker som drikker, og særlig de unge, bruker flere kilder for å skaffe seg alkohol. Sosiale kilder kan være særlig viktige for mindreårige alkoholbrukere (Dent et al. 2005; Rossow et al. 2005; Paschall et al. 2007). For eksempel påviste undersøkelsen fra 2007 av europeiske skolebarn (Hibell et al. 2009) at omkring 27 prosent av elevene svarte at de hadde kjøpt øl til eget forbruk i butikkutsalg, og omkring 32 prosent svarte at de hadde kjøpt øl på skjenkesteder (puber, barer, restauranter eller diskoteker). Det ble imidlertid påvist store forskjeller fra land til land i prosentandelen av elever som hadde kjøpt alkohol henholdsvis i butikker og på skjenkesteder. Relativt få elever (10–15 %) i Finland, Sverige og Storbritannia svarte at de hadde kjøpt øl i butikker, sammenlignet med elever fra Bulgaria, Romania og Ukraina (46–55 %). Disse dataene viser at en stor prosentandel av de unge som drikker, i mange europeiske land må skaffe seg alkohol fra sosiale kilder fremfor kommersielle kilder.

Undersøkelser fra USA indikerer at fester, venner og voksne er de vanligste kildene til alkohol blant tenåringer (Paschall et al. 2007). Fester representerer en stor mulighet for mindreårige som drikker, til å skaffe seg tilgang til alkohol. I én studie svarte 32 prosent av sjetteklassingene, 56 prosent av niendeklassingene og 60 prosent av tolvteklassingene at de hadde skaffet seg alkohol på fester (Harrison et al. 2000). Fester der mindreårige drikker, omfatter ofte store grupper og holdes gjerne i private hjem, utendørs eller på steder som for eksempel hotellrom (Wagenaar et al. 1993; Jones-Webb et al. 1997). Slike fester kan være en særlig risikabel ramme for drikking. Innsatsen for å redusere tilgjengeligheten av alkohol kan derfor ikke fokusere utelukkende på den kommersielle tilgangen, men må også ta for seg den sosiale tilgjengeligheten (Holder 1994b; Grube i trykk).

Erstatningsansvar for skjenkesteder

Skjenkesteder kan pålegges et erstatningsansvar (dram shop liability) som innebærer at personer som har blitt skadet av en mindreårig som har drukket, eller av en beruset voksen, kan kreve erstatning fra alkoholselgeren som har servert eller solgt alkohol til personen som forårsaket skaden (Mosher 2002). Begrepet dram shop liability kommer fra avholdstiden på 1800-tallet, men de siste 30 årene har ideen blitt fornyet og modernisert gjennom lovverk eller domsavsigelser, særlig i USA. Under de fleste eller alle lover med erstatningsansvar for skjenkesteder kan eiere og bevillingsinnehavere holdes rettslig ansvarlig for handlingene til sine ansatte. Mange slike lover omfatter en mulighet til forsvar basert på ansvarlig forretningspraksis. Denne bestemmelsen gjør det mulig for forhandlere å unngå erstatningsansvar hvis de kan bevise at de har gjennomført slike tiltak som må anses som rimelige, for å unngå å servere alkohol til mindreårige og synlig berusede voksne. Nøkkelen til forsvaret er hvorvidt prosedyrer og policyer for opplæring i ansvarlig servering av drikkevarer var fullstendig innarbeidet på det tidspunktet da det ulovlige salget eller den ulovlige tjenesten fant sted. Undersøkelser viser at innføring av lover med erstatningsansvar for skjenkesteder kan medføre en signifikant økning i kontrollen av aldersbevis, og større forsiktighet i serveringspraksisen (f.eks. Sloan et al. 2000). Generelt har man anslått at erstatningsansvar for skjenkesteder reduserer antallet alkoholrelaterte dødsulykker i trafikken blant unge førere med 3 til 4 prosent (Chaloupka et al. 1993) i USA. Sloan et al. (2000) analyserte trafikkdødsfall i samtlige delstater og påviste at innføringen av erstatningsansvar for kommersielle tjenester medførte reduserte dødelighetsrater blant bilførere mellom 15 og 20 år. Bruk av data fra samtlige 50 delstater over tid styrker disse funnene.

Erstatningsansvar for sosialt vertskap

Under erstatningsansvar for sosialt vertskap kan voksne som skaffer alkohol til en mindreårig eller serverer alkohol til en beruset voksen i en sosial sammenheng, holdes ansvarlig for materielle skader og personskader forårsaket av den mindreårige eller berusede voksne (Grube og Nygaard 2005). Én studie av erstatningsansvar for sosialt vertskap i USA (Whetten-Goldstein et al. 2000) påviste at slike lover var knyttet til reduksjoner i alkoholrelatert trafikkdød blant voksne, men ikke blant mindreårige. I en annen studie var erstatningsansvar for sosialt vertskap knyttet til redusert rapportering av tungt alkoholforbruk og mindre fyllekjøring blant personer som drikker lite, men det hadde ingen effekt på fyllekjøring blant personer som drikker mye (Stout et al. 2000). Disse blandede funnene kan gjenspeile mangelen på en omfattende plan for å sikre at sosiale verter er oppmerksomme på sitt potensielle erstatningsansvar, og at det håndheves. Stout et al. antyder at et gjeldende erstatningsansvar for sosialt vertskap må kommuniseres før det kan ha en avskrekkende virkning.

Forbud mot drikking på offentlig sted

Politiske bestemmelser kan også være rettet mot bestemte arrangementer eller steder der alkohol konsumeres, for eksempel mot drikking i parker eller rekreasjonsområder, eller på arbeidsplassen. Slike restriksjoner kan i særdeleshet påvirke unge som drikker, ettersom de unge ofte benytter offentlige steder (f.eks. offentlige parker, strender, innsjøer osv.) til å drikke (Hibell et al. 2004). Begrensning av drikking på slike steder kan også redusere den sosiale tilgangen til alkohol (Giesbrecht og Douglas 1990; Conway 2002). Mer enn halvparten av de lokale styresmaktene i New Zealand har innført permanent brennevinsforbud på offentlige steder. Det foreligger få studier av effektene av slike forbud.

En studie fra Bormann og Stone (2001) påviste en kraftig reduksjon i antall pågripelser, overfall og utkastelser fra stadionet til universitetet i Colorado i 1996, etter et forbud mot alkoholsalg. Spaite et al. (1990) fant imidlertid ingen signifikante endringer i det samlede antallet medisinske hendelser etter et alkoholforbud ved et fotballstadion. Til tross for den begrensede litteraturen på dette området er det blitt vanlig å begrense alkohol på idrettsstadioner, ved at de besøkende forhindres i å bringe med seg alkohol inn på stadionet. En studie av Gliksman et al. (1995) påviste at 86 prosent av de kanadiske lokalsamfunnene som hadde innført en formell politikk i forbindelse med bruk av alkohol på offentlig sted, opplevde reduksjoner av problemer som drikking blant mindreårige, slåssing og hærverk. Andre effekter viste seg i det reduserte antallet politiaksjoner og offentlige klager knyttet til alkoholbruk. Forfatterne konkluderte med at bestemmelsene måtte ha vært i kraft i seks måneder eller mer, før et lokalsamfunn opplevde en signifikant reduksjon av problemer.

 Andre strategier for å redusere sosial tilgjengelighet

Det er en rekke strategier i bruk for å redusere den sosiale tilgjengeligheten av alkohol, men til nå er de ikke evaluert med hensyn til effekten på forbruk eller skader. Provokasjonsoperasjoner benytter mindreårige som samarbeider med politiet, og som henvender seg til fremmede voksne utenfor et alkoholutsalg og ber dem kjøpe alkohol. Hvis den voksne faktisk kjøper alkohol til den mindreårige, kan politiet pågripe eller innkalle ham eller henne. I USA anbefales slike aksjoner som en strategi for å redusere tredjeparts alkoholtransaksjoner til mindreårige direkte (National Highway Traffic Safety Administration 1998; Stewart 1999).

«Partypatruljer» er en lokal håndhevelsesstrategi der politiet besøker sosiale arrangementer der det serveres alkohol, og kontrollerer aldersbevisene til deltakerne (Little og Bishop 1998; Stewart 1999). Politiet kan bruke lover om støy eller ordensforstyrrelser som grunnlag for å gå inn i sosiale samlinger og kontrollere om det fines mindreårige som drikker alkohol der. Lover om registrering av øltønner krever at navnet til den som kjøper en tønne øl, knyttes til tønnen. Slike lover anses først og fremst som et redskap som gjør det mulig å reise tiltale mot voksne som serverer alkohol til unge på fester, eller mot forhandlere som selger øltønner til mindreårige. Lover om registrering av øltønner blir stadig mer utbredt i USA.

En annen strategi omfatter begrensning av alkoholflyten på fester og andre arrangementer i den hensikt å redusere den generelle sosiale tilgjengeligheten av alkohol. Tiltak for å forhindre at mindreårige får tilgang til alkohol på fester, kan også brukes for å redusere drikking blant unge voksne som kan være over minstealderen. Overlappende lokale regler omfatter forbud mot øl i tønner og hjemkjøring av store mengder alkohol. Overlappende regler for sosiale arrangementer omfatter begrensing av alkoholmengden per person og overvåking eller servering av alkohol, i motsetning til selvbetjening.

Alkoholfrie aktiviteter er spesifikke arrangementer eller aktiviteter (f.eks. 21-års bursdager, nyttårsaften osv.) som tradisjonelt er knyttet til særlig høye alkoholrelaterte skadenivåer. I den hensikt å redusere disse skadene organiseres arrangementene ved enten å fremme alkoholfrie alternativer, eller ved å forby tilgjengelighet av alkohol på arrangementene. Arbeid for å fremme alkoholfrie arrangementer kan ses som en måte å redusere tilgjengeligheten av alkohol på, selv om det i mange slike tilfeller ikke er noen alkoholkontrollerende lover eller myndigheter involvert.

Det er nødvendig med mer omfattende evalueringer av strategier som provokasjonsoperasjoner, partypatruljer, registrering av øltønner og lokale forbud mot drikking på bestemte steder. Selv om slike tiltak kan være nyttige som en del av den politiske innsatsen for å redusere den fysiske tilgjengeligheten av alkohol, vet vi lite om den faktiske effekten av dem. Et generelt grunnlag for lokal styring av potensielle risikoer knyttet til helse og sikkerhet gis av Ashe et al. (2003), som antyder at ingen strategi for å påvirke den sosiale tilgangen på alkohol vil være konsekvent effektiv med mindre den settes ut i praksis og håndheves.

Effekten av regulering av tilgjengelighet av alkohol – oppsummering

Studier av restriksjoner på alkoholtilgjengelighet støtter konklusjonen om at slike strategier kan bidra til å redusere alkoholproblemer. Den best tilgjengelige dokumentasjonen kommer fra undersøkelser av endringer i tilgang til alkohol gjennom detaljhandelen, herunder innskrenkninger i åpningstider og antall handelsdager, begrensninger av antall alkoholutsalg og restriksjoner på detaljsalg av alkohol. Disse studiene viser konsekvent at restriksjoner på tilgjengelighet er knyttet til reduksjoner både i alkoholbruk og alkoholrelaterte problemer. Selv om det er påvist at totalforbud mot alkoholsalg fører til en markert reduksjon i alkoholforbruk og alkoholrelaterte problemer, kan slike forbud også medføre nye problemer, særlig gjennom en etablering av illegale markeder. Slike tiltak krever dessuten omfattende håndhevelse for å være effektive.

Lover som hever minstealderen for drikking, reduserer alkoholsalget og forekomsten av alkoholrelaterte problemer blant unge mennesker. Denne strategien har den sterkeste empiriske støtten (Shults et al. 2001; Wagenaar og Toomey 2002), med flere titalls studier som har påvist betydelige effekter på trafikkskader og andre skader etter endringer i minstealder. Det foreligger også solid dokumentasjon vedrørende reduksjon av antall utsalgssteder eller utsalgsstedenes tetthet. Forskning på større endringer i tettheten av utsalgssteder har konsekvent funnet sammenhenger med forbruk, og en serie longitudinelle studier har funnet koblinger mellom gradvise endringer i tettheten av alkoholutsalg og alkoholrelaterte problemer. Det foreligger noe dokumentasjon som antyder at konsentrasjonen av alkoholutsalg i utelivsstrøk med høy tetthet er særlig problematisk, men på dette området er det nødvendig med ytterligere evalueringer.

Innskrenkninger i åpningstider og antall handelsdager har generelt vist seg å redusere alkoholforbruket og forekomsten av alkoholrelaterte problemer. Det foreligger langt mindre dokumentasjon på effektiviteten av tiltak som forbud mot drikking på bestemte offentlige steder og innføring av utestenging fra utesteder som har skjenkebevilling utover natten. Det er fremdeles ikke gjennomført noen veldesignede og godt utførte studier i den hensikt å studere effektiviteten av disse tiltakene.

Dokumentasjon fra undersøkelser som er gjennomført i land med høyere grad av økonomisk utvikling, støtter den generelle konklusjonen om at antall tilfeller av tyngre drikking og alkoholproblemer sannsynligvis vil øke når alkohol blir lettere tilgjengelig i mindre utviklede land. Dette antyder at de sannsynlige endringene i den fysiske tilgjengeligheten av alkohol i lav- og mellominntektsland vil følge mønsteret som er observert i mer utviklede land, etter hvert som økonomiene vokser.

Kostnadene ved å begrense den fysiske tilgjengeligheten av alkohol er relativt lave sammenlignet med de sosiale og helsemessige kostnadene alkoholforbruket fører til, særlig tungt alkoholforbruk. Ett åpenbart eksempel er minstealderen for konsum av alkohol. For eksempel anslås det at den økte minstealderen i USA har spart tusenvis av liv det siste tiåret (Wagenaar et al. 1998). En WHO-analyse av den relative kostnaden knyttet til et alternativ for begrenset tilgang, beregnet at lørdagsstenging ville medføre en betydelig samfunnsmessig gevinst i de fleste deler av verden, men mindre enn den som ville blitt resultatet av en betydelig økning av alkoholprisene gjennom høyere avgifter til det offentlige (Chisholm et al. 2006; Anderson et al. 2009a).

Samtlige strategier som vurderes i dette kapitlet, er tiltak som påvirker omgivelsene til dem som drikker. De gir dokumentasjon på at reguleringer som støttes gjennom håndhevelse, kan være effektive når det gjelder å redusere alkoholforbruk og alkoholrelaterte problemer. Den mest direkte og umiddelbare håndhevelsesmekanismen i mange jurisdiksjoner er kravet om at selgeren må ha en spesiell bevilling for å kunne selge alkoholholdige drikkevarer. Hvis det foreligger effektiv myndighet til å inndra eller tilbakekalle bevillinger i tilfelle regelbrudd i tilknytning til alkoholsalg, kan dette være et effektivt og fleksibelt verktøy for å holde forekomsten av alkoholrelaterte problemer nede.



[1] Kapittelnummereringen 9.5 er forsvunnet i boken (redaksjonens merknad)


[SBS1]Kildetekst: ”5.5% lower prevalence of 30-day alcohol use”

 
 
Kommunetorget

2020 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 63d7mp
(Skriv inn koden over.)