Regulering av alkoholkostnader


Dette kapitlet omhandler siktemål for, mekanismer ved og effekter av avgiftsbelegning og prising av alkohol, to viktige økonomiske strategier som har stor betydning for å forebygge alkoholrelaterte problemer. Økonomisk forskning og andre studier blir gjennomgått for å evaluere hvordan alkoholpriser påvirker alkoholforbruk, og hvilke aspekter som modererer effektene av prisendringer. Enkelte økonomer bruker uttrykket «alkoholens totalpris», som innbefatter både pengekostnadene og tiden og innsatsen som kreves for å skaffe seg drikkevarene (Chaloupka et al. 2002). I dette kapitlet skal vi imidlertid bare se på pengekostnader, mens ikke-økonomiske restriksjoner tas opp i neste kapittel.

Av: Thomas Babor (red),  kapittel 8 i norsk oversettelse for kommunetorget.no 2012

Innledning

Regulering av avgifter og priser på alkohol er blant de vanligste tiltakene som delstater og nasjoner tyr til for å påvirke alkoholrelaterte problemer. Dette skyldes delvis myndighetenes behov for økonomiske ressurser, som de hovedsakelig skaffer seg ved hjelp av beskatning, herunder avgifter på alkohol. Landene har lange tradisjoner med tolltariffer på alkoholimport og avgifter på innenlands produksjon. Etter hvert som alkoholproduksjonen ble mer kommersiell og sentralisert, ble det lettere å kreve inn disse avgiftene. I mer enn hundre år har myndigheter også brukt alkoholavgifter for å redusere skadevirkningene som skyldes drikking. Økonomiske studier fra mange industriland og noen utviklingsland har påvist at økte avgifter og priser på alkohol kan knyttes til reduksjoner i alkoholforbruk og tilhørende problemer.

 Siktemål for formell regulering av alkoholpriser

Uten noen formell regulering av produksjon, distribusjon og salg ville markedet bestemme prisene på alkoholholdige drikkevarer utelukkende ut fra tilbud og etterspørsel. De fleste land øker imidlertid utsalgsprisene for alkoholholdige drikkevarer utover produksjons- og distribusjonskostnadene, og kontrollerer fortjenesten gjennom spesielle alkoholavgifter eller andre former for prisregulering. Alkoholavgifter som særavgifter, merverdiavgift eller unormalt høy omsetningsavgift er ofte ikke begrunnet i noen uttrykkelig formulert folkehelserelatert målsetting. I mange land er det imidlertid folkehelsemessige og sosialpolitiske hensyn som gjør at alkohol og andre avhengighetsdannende stoff er blitt behandlet annerledes enn andre forbruksvarer.

I visse historiske perioder har beskatning av alkohol vært en svært viktig kilde til statsinntekter. Mellom 1911 og 1917 sto for eksempel avgifter på alkoholholdige drikkevarer i USA for mer enn en tredjedel av myndighetenes samlede skatteinntekter (Landis 1952). Lignende tall finner vi for Irland, Nederland, Storbritannia og de nordiske landene (Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige). I løpet av 1900-tallet avtok alkoholavgiftenes relative betydning som kilde til statsinntekter i de fleste etablerte markedsøkonomier, spesielt etter innføringen av moderne inntektsskatt og generell merverdiavgift. I mange markedsøkonomier har alkoholavgiftenes andel av stadsbudsjettene også gått ned på grunn av reduserte avgiftssatser. For eksempel var det i Irland en klar reduksjon i alkoholavgiftenes andel av de samlede statsinntektene mellom 1970, da andelen lå på 16,5 prosent (Davies og Walsh 1983), og 1996, da den ble beregnet til 5,0 prosent (Hurst et al. 1997). Til tross for disse trendene er inntekter fra alkoholavgifter fortsatt av stor skattemessig betydning i mange industriland (Hurst et al. 1997).

I noen utviklingsland er alkoholavgifter fremdeles en viktig kilde til statsinntekter. I India er alkoholavgiftene en av de viktigste inntektskildene på delstatsnivå, og står for så mye som 23 prosent av de samlede skatteinntektene i enkelte delstater (Room et al. 1997). I 1990 kom 43 prosent av de offentlige inntektene i Kamerun fra avgifter på øl og mineralvann. I mange andre utviklingsland ligger alkoholavgiftenes andel av de offentlige inntektene på et tilsvarende nivå som i industrilandene: 2 prosent i Nigeria, 2,3 prosent i Sør-Afrika, 4 prosent i Sri Lanka og 10prosent i Kenya (Room et al. 2002). Tilsvarende tall for de tolv landene i Det europeiske fellesskap (EF) i 1991 var 2,4 prosent. Et viktig problem i mange utviklingsland er forekomsten av et betydelig parallelt («uformelt») marked for alkoholholdige drikkevarer. Dette markedet genererer ingen inntekter fra alkoholavgifter, og begrenser effekten av avgiftsøkninger.

Mekanismer: tilbud og etterspørsel

Grunnleggende økonomisk teori hevder at alkoholprisene representerer en balanse mellom etterspørselen etter alkoholholdige drikkevarer og tilbudet fra eller tilgjengeligheten gjennom forhandlere (Pindyck et al. 1989). Redusert tilbud med en konstant etterspørsel, eller økt etterspørsel med et konstant tilbud, vil resultere i høyere priser. På lignende måte vil økt tilbud med en konstant etterspørsel, eller redusert etterspørsel med et konstant tilbud, resultere i lavere priser. Det er også slik at bevisste prisendringer vil påvirke forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Alkoholpriser som økes gjennom andre mekanismer enn markedskreftene, for eksempel høyere alkoholavgifter, vil redusere alkoholforbruket, ettersom forbrukerne ikke har råd til å drikke like mye når prisene stiger.

En stat som ønsker å generere større inntekter, kan pålegge eller øke alkoholavgifter eller på annet vis øke prisen på alkoholholdige drikkevarer, og slik oppnå større økonomisk gevinst for hver solgte enhet. Økte alkoholavgifter fører vanligvis til høyere pris på alkoholholdige drikkevarer, og økningen i alkoholprisene fører vanligvis til redusert alkoholforbruk. Hvis alkoholforbruket holder seg uendret til tross for økte avgiftssatser og alkoholpriser, innkasserer staten alle de nye forbrukerutgiftene på alkohol i form av nye skatteinntekter. Idette tilfellet reagerer etterspørselen etter alkohol overhodet ikke på prisendringene som skyldes de økte avgiftene. I virkeligheten er det imidlertid nesten aldri slik. Hvor følsom alkoholetterspørselen er for prisøkninger eller -reduksjoner, vil være bestemmende for hvordan prisendringen påvirker alkoholforbruket.

Økonomer bruker uttrykket etterspørselens priselastisitet når de måler hvor følsomt forbruket er for prisendringer. Etterspørselens priselastisitet er definert som den prosentvise endringen i forbruket ved en prisendring på 1 prosent. For eksempel tilsier en priselastisitet for alkohol på –0,5 at en 1 prosents økning i alkoholprisen vil redusere alkoholforbruket med 0,5 prosent. Hvis etterspørselens priselastisitet har en verdi på mellom 0 og –1,0, sies etterspørselen etter en vare å være uelastisk med hensyn til varens pris, ettersom en prisendring resulterer i en endring i forbruket som ikke er proporsjonal med prisendringen. Med verdier under –1,0 sies etterspørselen å være priselastisk, ettersom prisendringen fører til en endring i forbruket som er større enn prisendringen skulle tilsi. Varer med svært uelastisk etterspørsel er selvfølgelig de beste alternativene for å generere inntekter. Som vi skal drøfte senere i dette kapitlet, er etterspørselen etter alkoholholdige drikkevarer ofte uelastisk. Likevel vil en prisøkning medføre en viss reduksjon i forbruket selv om varen er prisuelastisk, så lenge verdien ikke er 0 eller høyere.

Alkoholforbrukets følsomhet for prisvariasjoner påvirker ikke bare hvor effektivt særavgifter på alkohol genererer inntekter, men også de potensielle helsegevinstene ved høyere alkoholpriser. Svært elastisk etterspørsel etter alkohol ville indikere større prosentvise reduksjoner i alkoholforbruket enn den prosentvise prisøkningen. I en slik situasjon ville høyere alkoholpriser kunne gi betydelige helsegevinster, forutsatt en entydig positiv relasjon mellom det samlede alkoholforbruket og tilhørende problemer. Etter hvert som elastisitetsverdien nærmer seg null, avtar disse gevinstene, og hvis den når null, er ytterligere helsegevinster fra økte alkoholpriser eliminert. Selv om inntektsgenerering og reduserte alkoholproblemer er ulike målsettinger med noe forskjellige relasjoner til økninger i alkoholprisene, kan de altså optimeres i forhold til hverandre ut fra hvordan alkoholavgifter fastsettes og endres.

Avgifter på alkoholholdige drikkevarer

På grunn av alkoholens uheldige konsekvenser for samfunnet og folkehelsen blir alkoholholdige drikkevarer ansett som spesielt velegnede for beskatning. I mange land opererer man med ulike avgiftssatser for ulike kategorier drikkevarer. Vanligvis innebærer dette høyere avgiftssatser per liter alkohol for brennevin enn for vin og øl. Dette skyldes delvis et ønske om å begrense brennevinsforbruket, men også det faktum at produksjons- og distribusjonskostnadene per centiliter alkohol er lavere for brennevin enn for vin og øl – slik at én liter alkohol ville blitt solgt billigere i form av brennevin enn i form av vin eller øl dersom avgiftssatsene for sprit, vin og øl hadde vært de samme.

I noen land har drikkevarer med svært lavt alkoholinnhold hatt svært lave avgiftssatser (eller ikke vært avgiftsbelagt i det hele tatt), for å fremme forbruket av disse fremfor alternativer med høyere alkoholinnhold. Flere land har også innført særavgifter på «rusbrus» (forhåndsblandede og søtede drikker), på grunn av bekymring over drikkenes popularitet blant unge brukere. I den grad myndighetene ikke har innført spesielle regler, står produsenter, grossister og forhandlere fritt til å fastsette priser for å konkurrere med hverandre, og til å operere med stor prisvariasjon mellom kvalitetsklasser. Noen steder er også prissamarbeid og minstepriser tillatt eller pålagt, hvilket begrenser valgfriheten med hensyn til prising i alkoholmarkedet. I Canada har for eksempel provinsene Quebec og Ontario fastsatt minstepriser for øl, noe som begrunnes med hensynet til folkehelse og offentlig orden (Giesbrecht et al. 2006).

I mange land har de reelle prisene på alkoholholdige drikkevarer sunket betraktelig siden 1950 (f.eks. Leppänen et al. 2001; Österberg og Karlsson 2003; Cook 2007). Denne trenden har fortsatt de siste årene, og hvis man sammenholder alkoholprisene med den disponible inntekten i Europa, fremgår det at alkohol har blitt billigere i 19 av 20 undersøkte land i perioden fra 1996 til 2004 (Rabinovich et al. 2009). En viktig grunn til denne prisnedgangen er at alkoholavgifter ofte settes som et fast beløp i den lokale valutaen, slik at inflasjonen automatisk reduserer verdien av avgiftene med mindre ny lovgivning fastsetter et nytt avgiftsnivå. For å løse situasjonen med at inflasjonen reduserer det reelle avgiftsnivået, kan man sørge for at avgiftsnivået knyttes til en levekostnadsindeks, og stiger og faller med denne i stedet for å ligge på en fast pengeverdi. Dette er tilfelle i Australia, hvor alkoholavgiftene blir justert hver sjette måned ut fra konsumprisindeksen (Australian Tax Office 2006).

Undersøkelse og fortolkning av elastisitetsverdier

Intet annet potensielt alkoholreguleringstiltak er blitt grundigere undersøkt enn hvordan prisendringer påvirker alkoholforbruket. Økonometriske metoder har vært det hyppigst benyttede verktøyet for å studere disse effektene. Tre nylige gjennomganger av publiserte studier har forsøkt å gi en systematisk oppsummering av resultatene fra de økonometriske studiene som har undersøkt dette emnet (Fogarty 2006; Gallet 2007; Wagenaar et al. 2009b). Disse tre gjennomgangene omfatter studier fra følgende land: Australia, Belgia, Canada, Danmark, Finland, Frankrike, Hellas, India, Irland, Italia, Japan, Kenya, Kina, Kypros, Nederland, New Zealand, Norge, Polen, Portugal, Spania, Storbritannia, Sverige, Tyskland, USA og Østerrike. Av landene på listen er det Canada, USA, Storbritannia og de nordiske landene som har stått for flesteparten av studiene. Dette forteller oss at informasjon om endringer i alkoholforbruket som følge av endrede alkoholpriser hovedsakelig kommer fra industrilandene.

Alle de tre gjennomgangene finner lignende resultater: Alkoholetterspørselen er prisfølsom, uelastisk og varierer mellom drikkevarekategoriene. Generelt har samlekategorien alkohol i snitt en kortsiktig priselastisitet på om lag –0,5, øl har en gjennomsnittlig elastisitet på om lag –0,4, og både vin og brennevin har en gjennomsnittlig elastisitet på om lag –0,7 (se tabell 8.1). En ytterligere omfattende studie som er for fersk til å inngå i disse systematiske gjennomgangene, tok for seg forholdet mellom alkoholens relative kostnad (som avhenger av endringer både i pris og disponibel inntekt) i 20 europeiske land mellom 1996 og 2003. Ifølge denne studien hadde alkohol en langsiktig «relativ kostnadselastisitet» på 0,32 (Rabinovich et al. 2009). Disse resultatene tilsier at en 10 prosents økning i evnen til å betale for alkohol ville føre til en økning i alkoholforbruket på 3,2 prosent.

Bak de generelle likhetene i resultatene fra disse gjennomgangene skjuler det seg store variasjoner i resultatene fra de underliggende studiene, med betydelige avvik i egen priselastisitet både fra land til land og over tid. Fogarty (2006) fokuserte

Tabell 1 Elastisiteter rapportert i tre metaanalyser av alkoholpris og -forbruk

Rapport

Medianpriselastisitet

Alkohol

Vin

Øl

Brennevin

Fogarty (2006)

–––––

–0,77

–0,38

–0,70

Gallet (2007)

–0,52

–0,70

–0,36

–0,68

Wagenaar et al. (2009b)

–0,51

–0,69

–0,46

–0,80

på variasjon mellom land, og fant ingen landsspesifikke effekter – men påviste i stedet at elastisiteten er knyttet til markedsandel. Med andre ord, i et samfunn der øl er den dominerende alkoholholdige drikken, vil øl være relativt uelastisk, mens vin og brennevin vil være mindre uelastiske. Dette funnet, sammen med det faktum at de fleste studier av alkoholpriselastisitet er utført i øldrikkende land, kan forklare den konsekvent lavere priselastisiteten for øl som vi finner i de tre omtalte gjennomgangene. Dette tyder på at den dominerende drikken i hver kultur blir behandlet mer som en del av kostholdet på linje med brød, og dermed er mindre følsom for prisendringer enn andre drikker, som blir behandlet mer som luksusartikler eller drikker som ikke tilhører hverdagskostholdet (Österberg 1995; Leppänen et al. 2001). Dette er illustrert i tabell 8.2, som viser resultatene fra tre svenske studier av priselastisitet. Brennevin var den minst priselastiske drikken i Sverige i første halvdel av 1900-tallet, da det var den vanligste alkoholholdige drikken. I perioden fra 1960 til 1986 var både øl og brennevin langt mindre priselastiske enn vin, noe som gjenspeiler det stadig mer utbredte ølforbruket i Sverige. Endelig, i den nyeste studien, har priselastisitetene for de forskjellige typene drikke jevnet seg ut. Dette gjenspeiler vinens økte popularitet i de senere årene.

Variasjonen landene imellom i hvordan alkoholprisen påvirker forbruket, fremgår av resultatene fra en europeisk studie foretatt av Leppänen et al. (2001), som presenteres i tabell 8.3. Disse resultatene viser en tydelig variasjon mellom landene, og pris har betydelig mindre effekt på forbruket i de vinproduserende landene (f.eks. Frankrike, Italia, Spania og Portugal), der vin i større grad brukes som vanlig tilbehør til måltidene.

Både Fogarty (2006) og Gallet (2007) utforsker variasjonen i elastisitetsestimater over tid, og antyder at alkohol har blitt mindre priselastisk i de senere årene. Ytterligere dokumentasjon på alkoholens reduserte priselastisitet over tid kommer fra Finland

Tabell 2 Variasjon i alkoholpriselastisitet over tid i Sverige

Periode

Ølelastisitet

Brennevinselastisitet

Vinelastisitet

Kilde

1920–1951

–1,2

–0,5

–1,6

Bryding og Rosén (1969)

1968–1986

–0,4

–0,2

–0,9

Selvanathan (1991)

1984–2004

–0,9

–0,8

–0,6

Norström (2005)

 

Tabell 3 Variasjon i alkoholpriselastisitet mellom land i 1980

Land

Alkoholpriselastisitet

Østerrike

–0,17

Belgia

–0,43

Danmark

–0,50

Finland

–0,86

Frankrike

–0,12

Hellas

–0,17

Irland

–0,62

Italia

–0,14

Nederland

–0,52

Norge

–1,15

Portugal

–0,16

Spania

–0,13

Sverige

–0,97

Storbritannia

–0,63

Kilde: Leppänen et al. (2001)

(Athola et al. 1986) og Storbritannia (Mazzocchi 2006). Denne trenden kan skyldes velstandsveksten, selv om det også har blitt foreslått at elastisiteten kan være lavere når forbruket per person er høyere (Holder og Edwards 1995). I tillegg har studier antydet at prisens effekt på forbruket varierer avhengig av hvilke andre alkoholreguleringstiltak som er innført. Huitfeldt og Jorner (1972) fant at opphevelsen av Bratt-rasjoneringssystemet i Sverige i 1955 gjorde alkohol mer priselastisk. Tilsvarende, i USA, fant Trolldal og Ponicki (2005) at alkohol generelt var mindre priselastisk i delstater som førte en restriktiv alkoholpolitikk, og Laixuthai og Chaloupka et al. (1993) fant at prisens effekt på ungdommens alkoholforbruk avtok etter at aldersgrensen for lovlig bruk av alkohol ble hevet til 21 år.

De få studiene som er utført utenfor den utviklede verden, avdekker i grove trekk lignende forhold. To studier fra India anslår at alkoholpriselastisiteten lå på mellom –0,4 (John 2005) og –1,0 (Musgrave og Stern 1988), og en studie av øletterspørselen i Tyrkia anslår priselastisiteten for øl til –0,37 (Özgüven 2004). Studier i Afrika har gitt varierende resultater. I Kenya anslo Partanen (1991) priselastisiteten for øl av vestlig type til å ligge på –0,33 på kort sikt og –1,00 på lang sikt, mens nyere analyser av kenyanske data (Okello 2001) tok for seg tradisjonelle og andre lokale brygg samt butikkøl (ikke-tradisjonelt øl), og fant høyere langsiktige elastisiteter på henholdsvis –1,1 og –5,49. I Tanzania fant Osoro et al. (2001) liten forskjell mellom tradisjonelle og ikke-tradisjonelle øltyper, med elastisiteter på henholdsvis

–0,44 og –0,31. Selvanathan og Selvanathan (2005a) brukte nasjonalregnskapstall for å anslå alkoholpriselastisitet for 43 land, og endte opp med estimater som varierte fra –0,014 (Belgia) til –1,422 (Puerto Rico). Når resultatene fordeles på industriland og utviklingsland (henholdsvis 24 og 19), ligger de gjennomsnittlige anslagene for alkoholpriselastisitet på –0,442 og –0,568. Dette tyder på at det i snitt er lignende priseffekter i utviklingslandene og den utviklede verden (Selvanathan og Selvanathan 2005a).

Den økonometriske litteraturen sammenfattet de ovennevnte fokusene på effektene av gradvise prisendringer over lang tid, og på tverrsnittsforskjeller mellom regioner. Bare noen få studier har undersøkt effektene av plutselige endringer i alkoholprisene. Det mest dramatiske naturlige eksperimentet utspant seg i Danmark i 1917. Her ble brennevinsprisene tolvdoblet og ølprisene nesten doblet på grunn av avgiftsendringer i en situasjon med knapphet under verdenskrigen. Disse prisøkningene hadde øyeblikkelige effekter og førte til at alkoholforbruket ble redusert med tre fjerdedeler i løpet av to år (Bruun et al. 1975a). Da Skog og Melberg (2006) undersøkte disse endringene, anslo de priselastisiteten for brennevin til –0,5. Tilsvarende fant Kendell et al. (1983) at en økning på rundt 11 prosent i alkoholprisen (i forhold til andre varer) i Skottland reduserte det samlede alkoholforbruket til et utvalg jevnlige brukere med om lag 15 prosent. Denne analysen undersøkte riktignok ikke regresjon mot gjennomsnitt, og kan derfor ha overdrevet effekten. Mer nylig førte reduserte importavgifter på brennevin i Sveits til reduserte priser på importert brennevin på mellom 30 og 50 prosent, selv om prisen på egenprodusert brennevin ikke endret seg stort (Heeb et al. 2003). To studier som undersøkte resultatene av disse endringene, fant signifikante økninger i brennevinsforbruket. Heeb et al. (2003) fant at brennevinsforbruket hadde økt med cirka 30prosent tre måneder etter prisendringene, og en senere oppfølgingsstudie av Kuo et al. (2003a) fant en økning på 40 prosent. På den annen side presenterer Mäkelä et al. (2008) og Mäkelä og Österberg (2009) et sammendrag av hvordan reduserte alkoholavgiftssatser (sammen med økte reisegodtgjørelser) slo ut i Danmark og Finland. Avgiftsendringene begrenset seg til brennevin i Danmark, men berørte alle kategorier drikkevarer i Finland. Analyse av individuelle data fra en panelstudie fant ingen påviselig økning i forbruket verken i Finland eller Danmark som følge av avgiftsendringene. Ifølge totalanslagene økte brennevinsforbruket i Danmark, men det samlede alkoholforbruket sank. I Finland økte det samlede alkoholforbruket med 10prosent (Mäkelä og Österberg 2009).

De betydelige variasjonene i elastisitetsverdiene, herunder enkelte tilfeller der avgiftsendringer tilsynelatende hadde liten eller ingen effekt, minner oss om at forutsigelser av effekter basert på tidligere studier alltid forutsetter ceteris paribus: at forholdene ellers er like. Noen av forholdene som kan forandre elastisitetsverdier, er drøftet ovenfor (f.eks. om tilbudet er rasjonert) og nedenfor (f.eks. hvor velstående et samfunn er). Strukturelle og kulturelle endringer i et samfunn er blant de andre faktorene som kan påvirke hvordan en avgiftsendring vil slå ut på forbruket (Room et al. 2009). Variasjon i elastisiteten fra land til land blir i høy grad påvirket av den kulturelle rollen alkoholen spiller i samfunnene. I kulturer der alkohol er mer av en luksus, vil forbruket sannsynligvis påvirkes sterkere av prisendringer enn i kulturer der alkohol er mer av et hverdagsprodukt. Isolert sett gir elastisitetsverdier altså en generell pekepinn om hva man kan forvente, snarere enn noen nøyaktig forutsigelse.

 Differensialprising av drikkevarer

Myndigheter har som nevnt ofte brukt differensierte avgiftssatser for å favorisere én type drikk på bekostning av en annen. Den vanligste differensieringen har bestått i å avgiftsbelegge alkoholenhetene kraftigere for sterke brennevinsdrikker. En slik differensiering medvirket til at alle de nordiske landene til slutt gikk over fra å være brennevinsdrikkende til å bli øldrikkende land i løpet av 1900-tallet – en forandring som eksempelvis i dagens Russland vurderes som ønskelig ut fra et folkehelseperspektiv (Treisman 2008). Mäkelä et al. (2007) tok for seg forbindelsen mellom forbruk av bestemte typer alkohol og alkoholrelatert skade. De fant generelt at selv om brennevin i større grad enn andre drikker assosieres med alkoholforgiftning, varierte ikke skadenivået for en gitt mengde alkohol noe særlig fra drikk til drikk. På den annen side fant de bevis for at bruk av brennevin var knyttet til et høyere generelt alkoholforbruk, og dermed vel verdt å motvirke ved hjelp av høyere priser. Selv om alkoholforbrukets størrelse og mønster er viktigere enn typen alkohol når det gjelder de fleste alkoholproblemer, er det visse problemer som er spesielt knyttet til sterke drikker – især dødsfall på grunn av alkoholoverdoser.

Enkelte myndigheter har også forsøkt å oppmuntre til overgang fra sterke til svake alkoholtyper ved hjelp av skattebegunstigelser. I Sverige er det for eksempel ingen alkoholavgift på øl med volumprosent 2,8 og lavere (Olsson et al. 2002), og i Australia er de første 1,15 volumprosentene ikke avgiftsbelagt, slik at svakere ølsorter favoriseres (Econtech 2004). En studie i Norge (Skog 1988) undersøkte hvordan innføring av billigere lettøl påvirket det samlede forbruket, og fant visse holdepunkter for at det ble foretrukket fremfor sterkere øl. I Australia lå avgiftene på delstatsnivå betydelig lavere for øl med lav og middels styrke enn for andre alkoholvarianter frem til 1997, da det ble forbudt for delstater å pålegge alkoholavgifter. Denne situasjonen, kombinert med de lavere føderale avgiftene på lettøl, medførte store prisfordeler for svakere øltyper og resulterte i en betydelig overgang til lettøl og følgelig en reduksjon i mengden alkohol som ble konsumert i form av øl (Stockwell og Crosbie 2001) – selv om en mindre, eksperimentell studie av alkoholforbruk på skjenkesteder påviste at tilbudet av billige lavalkoholalternativer hadde liten innvirkning på det samlede forbruksnivået (Mugford 1984). Det foreligger altså en del dokumentasjon på at økte priser på sterke og nedsatte priser på svake alkoholholdige drikkevarer kan redusere det samlede forbruket av alkohol og dermed også de alkoholrelaterte problemene.

I de senere årene har vi sett en voksende bekymring for den rollen alkoholholdige leskedrikker, også kjent som rusbrus eller alkopops, spiller for ungdommers alkoholforbruk og relaterte skader (Sutton og Nylander 1999). Det foreligger en del dokumentasjon på at søtsmaken til disse drikkene appellerer til unge mennesker (Copeland et al. 2007), og at de er blitt markedsført spesielt overfor ungdom (Jackson et al. 2000). Etter å ha gjennomgått litteraturen fant imidlertid Metzner og Kraus (2008) lite som tydet på at rusbrus var mer problematisk enn andre alkoholholdige drikkevarer. I de senere årene har flere land oppjustert avgiftene på alkoholholdige leskedrikker i et forsøk på å redusere risikodrikking, først og fremst blant unge mennesker (Metzner og Kraus 2008). Studier i Tyskland (Deutsche Bundesregierung 2005) og Sveits (Niederer et al. 2008) påviste betydelige reduksjoner i forbruket av disse drikkene, selv om tilsvarende reduksjoner i Østerrike uten noen ledsagende avgiftsøkning sår en viss tvil om årsakssammenhengen (Uhl 2007). De første resultatene i Australia antyder at en nylig økning i avgiften på alkoholholdige leskedrikker har ført til betraktelige reduksjoner i salget av disse drikkene, og til en generell reduksjon i det samlede alkoholforbruket (Chikritzhs et al. 2009). Dokumentasjonen indikerer altså at prisøkninger på rusbrus fører til reduksjoner i forbruket. Det finnes imidlertid ingen tilgjengelig dokumentasjon av endringenes effekt på omfanget av alkoholrelatert skade.

I den grad man konsentrerer prisrelaterte intervensjoner om spesielle drikkevarer, blir substitusjon mellom drikkevarer et viktig emne. Hvis avgiftene økes for en bestemt drikk, vil brukerne da simpelthen gå over til å drikke noe annet, eller oppnår man en faktisk reduksjon i alkoholforbruket? Det er ikke foretatt noen systematiske undersøkelser av priskrysselastisiteter mellom alkoholkategoriene, og de fleste studier har fokusert på gradvise prisendringer over tid eller prisendringer i forskjellige regioner. Selvanathan og Selvanathan (2005b) undersøkte priskrysselastisiteter i ti industriland over mer enn 30 år, og fant signifikante, men lave priskrysselastisiteter. Dette tyder på at forbrukerne velger andre alkoholtyper når prisene endrer seg, men at substitusjonen ikke er fullstendig. Dette funnet støttes av flere andre økonometriske studier (Okello 2001; Osoro et al. 2001; Özgüven 2004; Ramful og Zhao 2008), selv om bildet ikke er entydig, ettersom en del studier ikke finner bevis for substitusjonseffekter (Godfrey 1988; Huang 2003; Mangeloja og Pehkonen 2009). Ingen studier har påvist fullstendig substitusjon mellom ulike typer drikkevarer i kjølvannet av prisendringer.

På samme vis som ved beregning av priselastisiteter for en bestemt drikk, har man ved studier av substitusjon mellom drikker hovedsakelig benyttet økonometriske metoder. Slike studier har generelt fokusert på gradvise prisendringer, mens bare få har undersøkt hvordan store endringer i avgiftene på bestemte drikkevarer slår ut. I det tidligere omtalte danske eksempelet fra 1917 økte ølforbruket noe som følge av den voldsomme økningen i brennevinsprisen, men det samlede alkoholforbruket sank likevel betraktelig (Skog og Melberg 2006). I Sveits ble økningene i avgiftssatsen på brennevin og den påfølgende reduksjonen i spritforbruket ikke utlignet av noen betydelig substitusjon over til andre drikkevarer (Heeb et al. 2003). Spørsmålet om substitusjon mellom drikkevarer har stått helt sentralt i diskusjonene om egne avgifter på rusbrus, og det har vært hevdet at forbrukerne simpelthen vil gå over til å blande sine egne brennevinsbaserte drikkevarer. Dessverre foreligger det bare begrensede analyser av effekten av slike rusbrusavgifter, så graden av substitusjon er fremdeles uklar. Data fra Sveits antyder at den betydelige nedgangen i forbruket av brennevinsbasert rusbrus i stor grad ble oppveid av økninger i forbruket av øl- og vinbasert rusbrus samt brennevin (Niederer et al. 2008). Resultater fra Tyskland er mindre klare. De første analysene fant svært lite dokumentasjon på substitusjon mellom drikkevarer (Deutsche Bundesregierung 2005), mens en nyere oppfølgingsstudie antydet at reduksjonen i rusbrusforbruket var blitt oppveid av økninger i øl- og brennevinsforbruket. I Australia tyder de første resultatene på at den økte avgiften på rusbrus har ført til små økninger i forbruket av brennevin og øl, men til en generell reduksjon i det samlede alkoholforbruket (Chikritzhs et al. 2009).

De varierende effektene av rusbrusavgifter kan delvis skyldes alkoholmarkedets kompleksitet. Priskrysselastisiteter blir generelt beregnet ut fra gjennomsnittspriser på brede kategorier av drikkevarer, og ser bort fra muligheten for substitusjon innad i disse kategoriene på grunn av forskjeller i kvalitet eller pris. Likevel har studier påvist at forbrukerne har et bredt spekter av priser å velge mellom innen de enkelte drikkevarekategoriene. I California viste Treno et al. (1993) at prisene varierte med en faktor på 60 bare blant bare de ti mest populære produktene innenfor hver drikkevarekategori. I tillegg er alkoholprisene på skjenkesteder (f.eks. restauranter og barer) betydelig høyere enn for alkohol som kjøpes for å konsumeres andre steder (Donnar og Jakee 2004; Gruenewald et al. 2006), slik at et bytte av forbrukssted kan påvirke prisen kraftig. Blant unge voksne i mange land har denne prisforskjellen ført til mye drikking før de går ut på utelivssteder som barer eller klubber, slik at de ofte er beruset allerede ved ankomst (f.eks. Brunet 2007; Hughes et al. 2008; Wells et al. 2009). Det er åpenbart at forbrukerne kan kompensere for endrede alkoholpriser på mange måter. Det er forsket lite på hvordan prisendringer påvirker hvor mye alkohol som konsumeres henholdsvis på og utenfor skjenkesteder. Likevel er det i Storbritannia, hvor det drikkes mer øl på skjenkestedene enn utenfor (Huang 2003), påvist at ølforbruket på skjenkestedene er langt mindre prisfølsomt enn det er utenfor, og at det skjer en signifikant substitusjon mellom de to. Når det gjelder substitusjon mellom kvaliteter, påviser Gruenewald et al. (2006) at forbrukerne responderer på prisendringer både med å velge andre drikkevarekategorier og med å velge produkter av en annen kvalitet innenfor hver kategori. Spesielt viser resultatene deres at prisendringer i det billigste området av spekteret er dem som med størst sannsynlighet vil føre til reduksjoner i forbruket. Dette antyder at en minstepris fastsatt av myndighetene kan være den mest effektive strategien for å sikre at prisøkninger faktisk resulterer i lavere forbruk.

Det er også verdt å merke seg at det er betydelige forskjeller i prisene på det registrerte og uregistrerte alkoholforbruket i mange deler av verden. Spesielt i utviklingsland utgjør det uregistrerte forbruket en viktig del av markedet (jf. tabell 3.1). I den grad det eksisterende apparatet for hjemmeproduksjon og smugling er i stand til å reagere raskt på prisendringer, kan elastisitetsverdiene for alkoholholdige drikkevarer i lovlig handel bli påvirket. For eksempel anslår Andrienko og Nemtsov (2005) at det samlede vodkaforbruket i dagens Russland er upåvirket av prisendringer, med substitusjon fra kjøpesprit til hjemmebrent når prisene øker. Likeledes kan studier fra Afrika rapportere om høye nivåer av priskrysselastisitet mellom butikkøl og lokalt brygget (og ofte ubeskattet) øl, hvilket tyder på at økninger i prisen på butikkøl førte til vesentlige økninger i forbruket av lokalt øl. I Zimbabwe ble en økning i alkoholavgiftene raskt opphevet på grunn av en nettoreduksjon i skatteinntektene som følge av billig og lett tilgjengelig ulovlig alkohol (Jernigan 1999). Tilsvarende kan avgiftsendinger i ett land påvirke grensehandelen av alkohol. For eksempel viser Asplund et al. (2007) at avgiftsreduksjoner på brennevin i Danmark på 45 prosent i 2003 reduserte brennevinssalget i Sverige med cirka 2 prosent.

I samsvar med den solide dokumentasjonen som indikerer at endringer i alkoholprisene generelt resulterer i endringer i alkoholforbruk og relaterte skader, foreligger det også rimelige indikasjoner på at intervensjoner som fokuserer på prisene på bestemte kategorier drikkevarer, kan være effektive. Tiltak som medfører at produkter med svært lavt alkoholinnhold (f.eks. lettøl) blir relativt billige, mens produkter med høyt alkoholinnhold blir spesielt dyre, er særlig tilbøyelige til å redusere det samlede forbruket av ren alkohol og på den måten redusere de alkoholrelaterte skadene. I tillegg er det godt dokumentert at økte alkoholpriser fører til substitusjon i retning av billigere former for alkohol. Dette gir en pekepinn om at prisøkninger i den laveste enden av spekteret (f.eks. økt minstepris på alkohol) sannsynligvis vil være blant de mest effektive måtene å redusere alkoholforbruket på.

Rabatter og minstepriser

Rabattene på alkoholholdige drikkevarer har vakt bekymring på flere måter. På skjenkesteder gjennomføres alkoholrabatter vanligvis i form av «happy hours», avgrensede tidsperioder da alkohol selges til reduserte priser. Det finnes en del dokumentasjon på at denne type kampanjer fører til økt alkoholforbruk. Eksperimentelle studier foretatt av Babor et al. (1978, 1980) fant at forbruket av alkohol doblet seg i løpet av happy hours, mens en økologisk studie av Kuo et al. (2003b) dokumenterte sammenhenger mellom hyppigheten av fyll blant collegestudenter og antallet kampanjer med reduserte alkoholpriser i nærområdet. To studier av Thombs og kolleger påviser signifikante sammenhenger mellom berusede gjester og spesialtilbud, spesielt av typen «drikk så mye du klarer» (Thombs et al. 2008, 2009). Tilsvarende fant Van Hoof et al. (2008) noen egenrapporterte sammenhenger mellom happy-hour-tilbud og høyere alkoholforbruk blant tenåringer i Nederland. Flere jurisdiksjoner har forbudt eller lagt restriksjoner på kampanjer av happy-hour-typen, men det er forsket lite på effektene av disse restriksjonene. Smart og Adlaf (1986) og Smart (1996b) har undersøkt virkningen av happy-hour-forbud i Canada og USA, og ikke funnet noen særlig effekt med hensyn til forbruksnivåer og alkoholrelaterte trafikkulykker. Ingen av disse studiene hadde imidlertid noen sterk design.

Hvis vi ser på situasjonen utenfor skjenkestedene, og spesielt på det salget som skjer gjennom dagligvarekjeder, finner vi at disse ofte har store rabatter på alkohol for å lokke unge mennesker inn i butikkene. Det vil si at alkohol brukes som lokkeprodukt og selges med tap. I Storbritannia har bruken av alkoholprodukter som lokkeprodukter vært svært utbredt, og dagligvarebutikker har regelmessig solgt alkohol til under kostpris (SHAAP 2007). Som en reaksjon på denne praksisenhar skotske myndigheter kunngjort at de vil innføre minstepriser på alkohol (Scottish Government 2009). Som drøftet ovenfor, har Gruenewald et al. (2006) vist at endringer i prisen på de billigste alkoholproduktene har størst effekt på forbruket, noe som antyder at minstepriser på alkohol kan være et effektivt redskap for å redusere alkoholrelaterte skader. Selv om minstepriser har vært innført i noen jurisdiksjoner (se for eksempel Giesbrecht et al. 2006 for en drøfting av minsteprising i Quebec og Ontario), har det nesten ikke vært forsket på hvordan dette påvirker forbruk og skader. Enkelte avsidesliggende lokalsamfunn i Australia har forbudt salg av store vinkartonger, som er den billigste formen for alkohol, et tiltak som i realiteten innebærer økt minstepris på alkohol. Evalueringer i disse samfunnene har generelt påvist reduksjoner i det samlede skadeomfanget, selv om man også kunne observere en signifikant substitusjon over til hetviner, som er den nest billigste drikkevaren (Hogan et al. 2006). Til tross for mangelen på forskning på dette området, antyder en kompleks modelleringsprosess, basert på data fra England og Wales, at minstepriser på en standardenhet alkohol ville være en av de mest effektive måtene å redusere alkoholrelaterte problemer på (Meier et al. 2008b).

Inntekt, økonomiske forhold og alkoholforbruk

Selv om vi i dette kapitlet primært fokuserer på avgiftsbelegning og prising av alkohol, tilsier økonomisk teori at de mer generelle økonomiske forholdene også påvirker alkoholforbruket. Det er velkjent at alkoholforbruket øker med økende inntekt (se Gallet 2007 for en gjennomgang av inntektselastisiteter), og at det samlede alkoholforbruket generelt er prosyklisk. Med andre ord drikkes det mer i økonomiske oppgangstider, mens forbruket avtar i nedgangstider (Ruhm 1995; Freeman 2001; Ruhm og Black 2002; Krüger og Svensson 2008) – selv om enkelte studier har funnet at problematisk drikking er kontrasyklisk (Dee 2001; Johansson et al. 2006). Som en kontrast er det bare i liten grad undersøkt hvordan effektene av prisendringer varierer med ulike velstandsnivåer.

Selvanathan og Selvanathans studie (2005a), som vi allerede har henvist til i det foregående, fant at alkoholens inntektselastisitet var vesentlig høyere i utviklingsland enn i industriland. Dette peker i retning av at pris er mest effektivt som virkemiddel for å redusere forbruk når den samlede inntekten er lav, slik vi har hevdet tidligere i dette kapitlet. Selv på individnivå er forskjellene i alkoholens priselastisitet ut fra sosioøkonomisk status lite undersøkt. Det har ofte vært foreslått at alkoholavgifter er regressive, det vil si at de representerer et større skattetrykk for de fattige enn for de rike. Det er fortsatt en viss diskusjon omkring hvor omfattende denne ulikheten er, ettersom studier fra New Zealand (Ashton et al. 1989), fem afrikanske land (Younger 1993; Younger og Sahn 1999) og Russland (Decoster 2005) finner lite dokumentasjon på regressive effekter av alkoholavgifter – delvis fordi totalavhold fra alkohol er mer vanlig blant fattige. Vi har imidlertid gode bevis fra USA (Lyon og Schwab 1995) og Australia (Webb 2006) på at alkoholavgifter er forholdsvis mer krevende for fattigere husstander. Selv om alkoholavgiftene er skattemessig regressive, kan økte avgifter redusere de generelle ulikhetene på grunn av større helseeffekter for økonomisk vanskeligstilte mennesker, slik Kotakorpi (2008) demonstrerer teoretisk (ved å bruke en avgift på usunn mat som eksempel). Denne utjevningen av helsemessige ulikheter avhenger av at de fattige endrer forbruket sitt mer enn de rike når prisene endrer seg. I en studie av hvordan økte alkoholpriser påvirker mennesker som drikker regelmessig (Kendell et al. 1983), reduserte de med lave inntekter forbruket mer markert enn dem som tjente mer penger. Tilsvarende fant en annen studie (Sutton og Godfrey 1995) at alkoholforbruket var mer prisfølsomt blant folk med lave inntektsnivåer. Mer nylig fant studier fra Finland ingen systematisk forskjell mellom inntektsgrupper med hensyn til hvordan en avgiftsreduksjon på brennevin innvirket på alkoholforbruket (Mäkelä et al. 2008), men betydelig større økninger i alkoholrelatert dødelighet blant mindre privilegerte personer (Herttua et al. 2008).

Priselastisiteter for spesielle grupper alkoholbrukere

I økonometriske studier basert på tidsseriedata, gjenspeiler priselastisitetsverdiene forbrukernes gjennomsnittsreaksjoner på endrede priser. Denne behandlingen av forbrukerne som én gruppe har skapt politisk diskusjon om hvor relevante estimater av priselastisitet egentlig er i alkoholpolitikken. Ett eksempel på disse ankepunktene er uenigheten i litteraturen om hvorvidt stordrikkere lar seg påvirke av endringer i alkoholprisene. Ansporet av disse spørsmålene undersøker en voksende litteratur hvordan alkoholavgifter og pris slår ut på individuelle målinger av alkoholforbruk (typisk ved hjelp av spørreundersøkelser), i et forsøk på å fastslå hvordan prisendringer påvirker forbruket blant spesielle undergrupper av alkoholbrukere. Wagenaar et al. (2009b) fant at studier hvor dataene er innhentet på individnivå, generelt produserer mindre elastisitetsestimater enn samlestudier, hovedsakelig fordi dataene varierer mer på individnivået.

Det finnes mye litteratur, først og fremst fra USA, som undersøker hvordan alkoholprisen påvirker unge brukere. Slike ungdomsspesifikke studier finner gjennomgående at endringer i alkoholprisen er relatert til endringer i ungdommens drikkemønster (se Grossman et al. 1994 og Chaloupka et al. 2002 for gjennomganger). Gallet (2007) inkluderte 13 studier av drikking blant unge voksne i sin metaregresjon, med en medianpriselastisitet på –0,39, litt mindre elastisk enn voksenforbruket. To studier, basert på data fra longitudinelle undersøkelser, fant at alkoholavgiftene reduserte ungdommens alkoholforbruk, spesielt blant dem som drakk alkohol ofte (Coate og Grossman 1988; Laixuthai og Chaloupka 1993). Noen studier har vist at prisøkninger reduserer tung periodedrikking og fyll blant ungdom (Williams et al. 2005), selv om Chaloupka og Wechsler (1996) fant at denne effekten ikke var signifikant for gutter i deres utvalg av collegestudenter. Utenfor USA viste det seg at det spesielt var blant gutter og unge menn at de tidligere omtalte reduserte avgiftssatsene på brennevin i Sveits økte forbruket (Heeb et al. 2003). Selv om disse generelle funnene virker solide, foreligger det flere studier som ikke tilsier at alkoholavgiftene har noen spesiell effekt med hensyn til å redusere ungdommens alkoholforbruk. Dee (1999) fant ingen effekt av ølavgifter på drikking blant avgangselever ved videregående skole, mens Saffer og Dave (2006) fant at prisen hadde signifikante effekter på forbruket i det samme utvalget, men ikke på drikkingen til et utvalg 12–16-åringer. Nelson (2008b) undersøkte ølavgiftenes innvirkning på forbruket blant ungdom, unge voksne og voksne, og fant at delstatenes avgiftssatser ikke hadde noen signifikant relasjon til verken drikkemønster eller fyll, når man kontrollerte for faste effekter på delstatsnivå og andre alkoholreguleringstiltak. I det minste noen av disse forskjellene kan skyldes måtene pris måles på i disse studiene – ølavgifter og andre indirekte bevis er ikke noe godt mål på den faktiske prisen (Young og Bielinska-Kwapisz 2002).

Relativt få studier har tatt for seg i hvilken grad voksne stordrikkere og problemdrikkere responderer på endringer i alkoholprisene. Manning et al. (1995) argumenterte for at de ikke gjorde det, i det minste ikke de tyngste forbrukerne. Denne analysen benyttet imidlertid tverrsnittsdata, en metode som er svak for tilfeldig interferens. I en senere studie som benyttet longitudinelle data, undersøkte Farrell et al. (2003) forholdet mellom alkoholpriser og tre sider av alkoholmisbruk – tungt forbruk, fysiske og andre konsekvenser av drikking samt drikkingens økende synlighet. De fant at både tung drikking og konsekvensene av drikking var signifikant relatert til alkoholprisen, med elastisiteter på henholdsvis –1,325 og –1,895. Heeb et al. (2003) studerte virkningene av de reduserte brennevinsavgiftene i Sveits tre måneder etter at de ble innført, og fant de påfølgende økningene i forbruk hovedsakelig blant dem som konsumerte små og gjennomsnittlige mengder alkohol. I fire bølger av paneldata fant Gmel et al. (2008) at stordrikkere økte forbruket sterkere på kort sikt, men på lengre sikt vendte tilbake til samme nivå som før avgiftsreduksjonen. Nylige reduksjoner i alkoholavgiften i de nordiske landene har også blitt undersøkt med bruk av paneldata, og det er her lite som tyder på at stordrikkere reagerte annerledes enn dem som drakk mindre (Mäkelä et al. 2008; Ripatti og Mäkelä 2008). Studier av avgiftsendringers effekter på problemindikatorer, som vi skal se på i neste avsnitt, gir imidlertid langt sterkere bevis på at endringer i avgiftene faktisk påvirker forekomsten av problemdrikking.

Alkoholpriser og problemer knyttet til alkoholbruk

Data om alkoholsalg er ofte ikke tilgjengelige for undergrupper av befolkningen, men målinger av alkoholrelaterte problemer er ofte mer spesifikke. Disse omfatter sykdoms- og dødelighetsstatistikker som fokuserer på alkoholrelatert leversykdom, trafikkulykker, vold og selvmord. Én måte å studere prispolitikkens effekt på stordrikkere, er altså å undersøke skadelige utfall knyttet til tungt forbruk, slik som forekomsten av dødelig skrumplever (Cook og Tauchen 1982). Én fordel ved denne tilnærmingen er at den tar hensyn til den mulige substitusjonen mellom registrert alkoholforbruk og uregistrert alkoholforbruk, som hjemmelagde eller privat importerte alkoholholdige drikkevarer (se Nordlund og Österberg 2000).

Studier av skrumpleverdødelighet har vist at avgiftsøkninger reduserer dødeligheten og følgelig påvirker forbruket til samfunnets tyngste alkoholbrukere (Cook 1981; Cook og Tauchen 1982; Seeley 1988; Cook 2007). Tilsvarende fant Skog og Melbergs (2006) analyse av effektene av den voldsomme avgiftsøkningen på alkohol i Danmark i 1917 at dødeligheten for delirium tremens ble vesentlig redusert. I USA undersøkte Markowitz et al. (2003) selvmordshyppigheter mellom 1976 og 1999, og fant at selvmordshyppigheten blant menn, spesielt blant unge voksne, ble redusert med økninger i ølavgiften. I Finland hadde den nylige reduksjonen i alkoholavgiftene en betydelig effekt på alkoholrelaterte plutselige dødsfall, med en anslått økning på 17 prosent i dødeligheten i kjølvannet av avgiftsendringen (Koski et al. 2007). En studie av alle alkoholrelaterte dødsfall fant en økning på 16 prosent hos menn og 32prosent hos kvinner, med en overvekt blant mennesker i de lavere sosioøkonomiske gruppene (Herttua et al. 2008). I tillegg ble det mer kriminalitet og flere sykehusinnleggelser i Finland etter avgiftsøkningen. (Mäkelä og Österberg 2009). En nylig studie i Alaska (Wagenaar et al. 2009a) fant at økninger i alkoholavgiftene i 1983 og 2002 begge sammenfalt med vesentlige reduksjoner i dødeligheten fra alkoholrelatert sykdom. Disse effektene fulgte umiddelbart etter avgiftsøkningene og holdt seg gjennom hele studieperioden, noe som resulterte i reduksjoner i den alkoholrelaterte dødeligheten på mellom 11 og 29 prosent.

Som en del av programmet «Living With Alcohol» i Northern Territory (Australia) ble det krevd inn en liten pengesum for alkoholholdige drikkevarer med en volumprosent på over tre. Midlene som kom inn gjennom denne de facto-avgiften, ble brukt til å finansiere en rekke tiltak for å redusere alkoholskader. En streng evaluering av programmet fant at prisøkningen og programmet til sammen reduserte den akutte alkoholrelaterte dødeligheten i betydelig grad, mens effekten ikke holdt seg når avgiften ble fjernet. En reduksjon i kronisk dødelighet ble også funnet, men denne effekten viste seg

ikke før seks år etter at programmet ble innledet, noe som gjorde det vanskelig å kartlegge sikre årsakssammenhenger (Chikritzhs et al. 2005). Ohsfeldt og Morrisey (1997) fokuserte på arbeidsulykker i USA mellom 1975 og 1985, og fant at en økning på 10 prosent i ølavgiftene ville ha resultert i 1,7 prosent færre tapte arbeidsdager på grunn av skader.

Det er gjennomført mange undersøkelser av forbindelsene mellom alkoholavgifter, prisene på alkoholholdige drikkevarer og trafikkulykker, hovedsakelig i USA. Én studie (Cook 1981) fant at tallet på dødsulykker i trafikken steg langsommere enn gjennomsnittet i delstater som hadde økt alkoholavgiftene mellom 1960 og 1975. Bedre økonometri og datatilgjengelighet gjorde det mulig for senere forskere å kombinere tverrsnittsdata og longitudinelle data i enkeltstudier, og på den måten kontrollere for påvirkning fra andre alkohol- og trafikkpolitiske tiltak. Disse kombinerte tverrsnitts- og tidsserieanalysene har avdekket signifikante sammenhenger mellom avgifter og dødstall i trafikken for både ungdom (Saffer og Grossman 1987a) og befolkningen generelt (Saffer og Grossman 1987a; Evans et al. 1991; Ruhm 1996), selv om enkelte studier har funnet inkonsekvente eller ikke-signifikante sammenhenger (Dee 1999; Mast et al. 1999; Young og Likens 2000). Young og Bielinska-Kwapisz (2006) mener at disse uoverensstemmelsene kan skyldes forskjeller i målene som er brukt for å representere alkoholprisen, og som varierer fra bare å bruke ølavgiften til å bruke estimerte gjennomsnittspriser på alkohol. I arbeidet benyttes avanserte statistiske modeller for å studere forbindelsene mellom avgiftssatser, priser og dødsulykker i trafikken, og det påvises en signifikant negativ sammenheng mellom alkoholpris og trafikkdødsfall. Andre nylige studier har gitt rimelig sammenfallende resultater. McCarthy (2003) benyttet 18 år med data fra California, og fant at sammenhengen mellom bilulykker og alkoholpriser var sterkere når unge bilførere var involvert, selv om priseffekten stadig var signifikant for førere på 60 år og eldre. Tilsvarende fant Eisenberg (2003) at ølavgiftene var sterkest relatert til bilulykker der unge mennesker var involvert (21 år og yngre), og til bilulykker som inntraff på kveldstid i helgene. Ponicki et al. (2007) undersøkte data fra 48 delstater i USA mellom 1975 og 2001, og fant en signifikant sammenheng mellom alkoholpriser og trafikkdød blant ungdom – selv om denne effekten hadde avtatt noe etter innføringen av 21-års aldersgrense på alkoholkonsum. Det er forsket svært lite på dette området utenfor USA, men Adrian et al. (2001) i Canada og Arranz og Gil (2008) i Spania påviste signifikante negative sammenhenger mellom alkoholpriser og trafikkulykker.

Flere studier har undersøkt hvordan prisen på alkoholholdige drikkevarer påvirker drap og andre forbrytelser, herunder voldtekt, ran, overfall, biltyverier, husbråk og barnemishandling (Cook og Moore 1993; Markowitz og Grossman 1998; Grossman og Markowitz 1999; Markowitz 2000; Markowitz og Grossman 2000; Chaloupka et al. 2002; Sen 2006; Sivarajasingam et al. 2006). Disse studiene antyder at økte priser på alkohol sannsynligvis vil føre til mindre vold. Endelig foreligger det stadig mer litteratur som knytter alkoholregulering til seksuelt overførte sykdommer, og flere studier i USA har påvist signifikante sammenhenger mellom alkoholavgifter og forekomsten av gonoré (Chesson et al. 2000; Grossman et al. 2004; Markowitz et al. 2005).

En gjennomgang av studier som fokuserer på den direkte sammenhengen mellom alkoholavgifter og alkoholrelaterte skader, identifiserte 22 studier på dette området (Meier et al. 2008a). Gjennomgangen konkluderte med at det er klare bevis på sammenhengen mellom alkoholavgifter og alkoholrelaterte skader for alle utfallene som er diskutert ovenfor.

8.11 Sammendrag

Dette kapitlet har evaluert alkoholprisenes og alkoholavgiftenes rolle som verktøy til å begrense det samlede alkoholforbruket og alkoholrelaterte problemer. Dusinvis av studier utført i både industriland og utviklingsland har påvist at alkoholprisene faktisk har en effekt på alkoholforbruk og relaterte problemer, slik som dødelighetsrater, kriminalitet og trafikkulykker. Forbrukere av alkoholholdige drikkevarer responderer på endringer i alkoholprisene, og dokumentasjonen tyder på at dette gjelder for alle grupper brukere, også unge mennesker og stordrikkere eller problemdrikkere.

I tillegg til avgiftssatser har noen styresmakter brukt andre virkemidler for å påvirke prisen, for eksempel innføring av minstepriser eller restriksjoner på rabattsalg, med det formål å redusere alkoholproblemene. Selv om dokumentasjonen er noe begrenset, tyder den på at en heving av minsteprisen på de billigste drikkevarene er et spesielt effektivt tiltak for å påvirke stordrikkere, og for å redusere skadehyppigheten. Det er lite som tyder på at begrensning av eller forbud mot perioder med rabattert salg på skjenkesteder (happy hours) påvirker det samlede forbruket eller skadeomfanget.

Det finnes bare foreløpige evalueringer av nylige forsøk på å redusere alkoholrelaterte skader blant unge mennesker ved å øke prisen på forhåndsblandede drinker (rusbrus). Rimelig dokumentasjon taler for at en prisøkning på forhåndsblandede drinker kan redusere forbruket av disse drikkene, men det råder usikkerhet om graden av substitusjon til andre drikkevarer. Det er ikke utført noen studier som vurderer hvorvidt økning av prisene på forhåndsblandede drinker har hatt noen effekt på forekomsten av alkoholrelaterte skader blant unge mennesker.

Til tross for at prisregulerende tiltak åpenbart er effektive, er den reelle prisen på alkoholholdige drikkevarer redusert i mange land i løpet av de siste tiårene, samtidig som andre alkoholreguleringstiltak er blitt liberalisert eller oppgitt fullstendig. En viktig årsak til denne prisnedgangen er at myndigheter har unnlatt å justere avgiftsnivåene i takt med inflasjonen og den økende levestandarden. I noen tilfeller har alkoholavgiftene tvert imot blitt redusert, for å konkurrere med grensehandel og smugling eller for å rette seg etter avgjørelser i tvistesaker[1] (se kapittel 6).

Følgelig er alkoholavgifter et attraktivt virkemiddel i alkoholpolitikken, ettersom de kan brukes både til å generere direkte inntekter til staten og til å redusere alkoholrelaterte skader. Selv om man ser bort fra bidraget til statsinntektene, er avgifter blant de mest kostnadseffektive virkemidlene som myndigheter kan bruke til å redusere alkoholrelaterte skader både i industri- og utviklingsland (Chisholm et al. 2004; Collins og Lapsley 2008; Anderson et al. 2009a). Det viktigste uheldige aspektet ved økte alkoholavgifter er potensielle alternativer til eller substitusjoner vekk fra avgiftsbelagte alkoholholdige drikkevarer, spesielt over til smugling eller ulovlig hjemmeproduksjon av alkohol. Nettoeffektene av avgiftsbelegning og prisøkninger er imidlertid reduksjoner i alkoholbruk og relaterte problemer.



[1] EU-regelverk m.m. (Redaksjonens merknad)

 
 
Kommunetorget

2020 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 2v518n
(Skriv inn koden over.)