Brukernes erfaringer med individuell plan og medvirkning.


I denne artikkelen presenters RIO (Rusmisbrukernes interesseorganisasjon) brukernes egne erfaringer knyttet til arbeid med både individuell plan og rusmiddelpolitisk handlingsplan.

Av Jon Storaas, RIO

Individuell plan (IP) er et genialt verktøy for samhandling med brukeren i sentrum hvis fagfolk og systemene fagfolkene ferdes i ønsker å bruke det.

Individuell plan er tenkt som et verktøy for å tilrettelegge på individnivå. Man samler en gruppe mennesker med ulik kompetanse med bakgrunn i en brukers/pasients behov. Disse menneskene, eller i denne sammenheng tilretteleggerne, skal sammen med brukeren/pasienten jobbe seg frem til et løp som fører til endring for den det gjelder.

Alle disse tilretteleggerne kommer fra ulike systemer på ulike forvaltningsnivå. Med andre ord noen fra kommunehelsetjenesten og sosialtjenesten, andre fra NAV/A – etat og spesialisthelsetjenesten som eksempel, og kanskje noen fra frivillig sektor eller nær familie. 

Brukeren/pasienten et system i seg selv
Alle tilretteleggere og eller systemene er likestilte der brukeren/pasienten er et system i seg selv. Uten pasientens medvirkning, uansett ståsted, ingen endring.

Alle kjenner veien fra en rusmisbruker blir søkt inn fra sosialtjeneste eller primærlege til behandling på spesialisthelsetjenestenivå for så å få en ikkeeksisterende oppfølging i etterkant på kommunenivå. Gjennom denne smale sti og lange vei trengs det mye samhandling der brukeren selv må være med på å sette grensene og mulighetene.

Koordinatorrollen som en del av IP er sentral da brukeren selv ofte ikke er i stand til å ta denne rollen selv, grunnet brukers/pasients ståsted på dette tidspunket.

Koordinatoren skal ha en god relasjon til bruker/pasient og omvendt. Det er viktig med smidighet når man fra det helt innerste ønsker å samhandle. Derfor trenger ikke koordinatoren være samme person hele veien. Har man god kontakt med dama, noen ganger mannen på Sosialtjenesten er det naturlig at denne personen er koordinator i en startfase. Det vil være naturlig at hovedkontakt eller behandler eller hva man ønsker å kalle det på spesialisthelsetjenestenivå tar denne rollen når vedkommende er på døgninstitusjon. A – etat/NAV kan overta rollen på sikt eller ideelt sett brukeren selv hvis han/hun ønske det.

Positive effekter ved individuell plan kan være:
Den beste effekten er at alle systemene og deres tilretteleggere setter eget system inn i et bredere perspektiv. Dette fordi;

  • Man lærer noe om de andre systemene og profesjonene.
  • Man utvikler seg selv og sitt system sammen med andre tilretteleggere og deres systemer.
  • Brukeren/pasienten blir løftet frem og likestilt de andre systemene.
  • Man bygger relasjoner og med det stiller krav til hverandre, ikke minst til brukeren/pasienten.
  • En rusmisbruker flytter egne og andres grenser over tid. 

IP-gruppa som et stigmatiserende nødvendig midlertidig nettverk kan være starten på å lære å forholde seg til felles grenser satt av IP-gruppa.

Hvem må med i IP gruppa utover ulike profesjonsutøvere?
Det er viktig at en av tilretteleggerne er fra frivillig sektor. Med det menes det at aktivitet er nøkkelen til endring. Det er gjennom aktivitet av ulike slag at vi alle utvikler oss og etablerer livskvalitetsmessige sosiale nettverk.

En rusmisbruker uansett ståsted har et dårlig selvbilde og ulike grader av angst. Den det gjelder trenger ofte en støttekontakt inn i en aktivitet, da det på egenhånd er vanskelig å mestre. Med andre ord må man tilrettelegge for at den enkelte kan mestre sine utfordringer og med det få mer tro på seg selv og dermed få redusere angsten. Livet handler om å tro på noe. Før man kan tro på noe som helst må man ha troen på seg selv. Man får heller ikke troen på seg selv uten å bli stilt krav til. Det hele dreier som om helt enkel psykologi som handler om helt basale menneskelige behov.

Hvordan bruke individuell plan som redskap i forhold til utarbeidelse av ruspolitiske planer med mer?
For å si det meget enkelt: Bytt ut brukeren/pasienten med en problemstilling. Det er de samme systemene pluss de overordnede byråkratiske og politiske systemene, og brukerorganisasjonene som bør stå bak disse planene. Det er her viktig at brukerorganisasjonene er likestilt med de øvrige aktørene.

Hva bør man ha fokus på når man utarbeider ruspolitiske planer med mer?
Hovedfokuset bør være hvordan man skal få de Rusmiddelpolitiske planene satt ut i praksis, for eksempel gjennom økt fokus på individuelle planer. Da er vi igjen tilbake til utgangspunktet: Individuell plan som et genialt verktøy der alle er likestilt og der alle individer og systemer utvikler seg i fellesskap med hverandre.

 

Hindringer for at individuell plan kan bli det geniale verktøy.
Vi lever i et samfunn der vi på individnivå ikke tenker lenger enn nesa rekker. På systemnivå opplever vi lite breddetenkning,  vi ser ikke lenger enn nesene rekker innenfor samme system. Det konkureres mer og mer innen offentlig sektor. Alle forsvarer sitt system og sine budsjetter med nebb og klør. Man ønsker ikke å blottlegge egen begrensning.

Å blottlegge egen begrensning er hva som må til hvis man har som mål å samhandle. Da vil også tilbudene om tilrettelegging være mer på brukernes/pasientenes premisser. I dag skjer det meste av hjelpearbeid innen sosial og helsesektoren på fagpersonenes og deres systemers premisser uten at systemene evner å samhandle. Ingen er flinke til alt. Alle er flinke til noe.

Offentlig sektor og spesielt kommunene må legge bedre til rette for brukermedvirkning. Svært få kommuner prioriterer dette. Man må frigjøre midler til å ha individuell plan som prioritet 1. Man må dra inn brukerrepresentanter fra brukerorganisasjonene når de finnes i forhold til utarbeidelse av ruspolitiske planer. Man må tilrettelegge for at brukerorganisasjoner kan etablere seg og utvikle seg i alle kommuner. Ikke for brukerorganisasjonenes skyld, men for feltets utvikling sin skyld. Her ligger spesialisthelsetjenesten langt foran. I dag finnes det statlige "frivilligemidler" som kan brukes til dette formål av kommunene. Når ikke de blir øremerket hos sentrale politikere må kommunene øremerke dem selv.

Konklusjon
Brukermedvirkning på individ og systemnivå er under utvikling, men har lang vei å gå før vi kan se den store effekten av den. Individuell plan på individnivå er løsningen. Individuell plan på systemnivå der vi bytter bruker/pasient med en problemstilling eller flere er løsningen på systemnivå.

Brukerorganisasjonene trenger kommunene og kommunene trenger brukerorganisasjonene til det beste for brukeren/pasienten. Det hele dreier seg om vilje. Det snakkes ofte om brukerens/pasientens vilje. Vi tror vi må få mer fokus på fagfolkenes vilje. Der trengs det også en likestilling mellom brukerne og fagfolkene.

Men vi må ikke glemme at brukerne selv må gjøre jobben, med god tilretteleggingshjelp utført av et stigmatiserende men nødvendig profesjonsnettverk. Målet for brukerne er et helt normalt sosialt nettverk gjennom å utøve og utvikle seg gjennom aktiviteter

Eksterne ressurser
 
 
 
 
Kommunetorget

2018 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 8o5u86
(Skriv inn koden over.)