Folkehelsearbeid og helse i plan – kommunale erfaringer


Denne artikkelen tar utgangspunkt i en kommuneleges mangeårige erfaringer med folkehelsearbeid. Den fokuserer blant annet på hvordan kommunene kan tilnærme seg folkehelseloven og organisere og planlegge dette arbeidet. 

Av kommuneoverlege Einar Braathen 2012,  i Øvre og Nedre Eiker 

Fra å være fysisk aktive til økt fare for livsstil sykdommer

Menneskekroppen er laget for aktivitet. Vi utvikler oss gjennom aktivitet, eller mangel på det. Muskler ha aktivitet for å opprettholde, eller øke, sin kraft. Kroppen vår har altså utviklet seg gjennom tusenvis av år hit vi er i dag ved varierende former for fysisk aktivitet. Sånn er det med hjernen vår også. Den må også være aktiv for å opprettholde, eller øke, sin tenkekraft. De fleste mennesker finner sjøl aktiviteter de liker og de aller fleste gjør dette utenfor jobben, i sin fritid. I alle kommuner finnes mange frivillige som tar dugnadsarbeid for å opprettholde forskjellige aktiviteter både for kropp, hjerne og sjel. Det er som regel helt andre drivkrefter bak disse aktivitetene enn ”helsefremmende arbeid”. Det er konkurranseinstinkt, interesse for aktiviteten, sosiale sammenhenger og ønske om å ha det morsomt. Dette er folkesjela i Norge. Den største positive ressurs vi har for å forebygge at vi får livsstilsykdommer.

 

I helsevesenet har vi fulgt utviklingen av sykdommer og risikofaktorene for å få sykdom. Med forskerøyne kan vi konstatere at vi har fått store utfordringen med følgende av inaktivitet, overvekt, kroniske sykdommer i lungene (KOLS), sukkersyke, psykiske sykdommer og rus. Dette er noe vi må gjøre noe med. Vi må forebygge videre sykdomsutvikling og aller helst bedre folks helse.

 

Vi har en stor utfordring i å kombinere disse to perspektivene til å gjøre noe med en utvikling hvor befolkningen blir tjukkere og tjukkere og mindre og mindre aktive.

 

Ny lov pålegger kommunene å forebygge helseproblemer

Statlige myndigheter har tatt inn over seg utviklingen med økt risiko for uhelse og sykdommer. Stortinget har tatt i bruk ett av sine virkemidler og fra 1/1-2012 har vi hatt en lov som pålegger alle kommuner i Norge å arbeide for å bedre folkehelsen i landet; Folkehelseloven. (Les mer om Folkehelseloven her)

 

Folkehelseloven pålegger hver enkelt kommune å jobbe for å forebygge uhelse og sykdommer som oppstår pga. den måten vi lever på. Det er, mildt sagt, en kjempeoppgave!

 

Hva skal til for å lykkes?

Det er egentlig veldig enkelt å beskrive hva som skal til for å bedre innbyggernes helse. Det er todelt:

1.       Vi må sørge å øke aktiviteten for alle med lav aktivitet.

2.       Vi må innføre restriksjoner på forhold i samfunnet vi vet gir helseproblemer

 

Så enkelt og så vanskelig… den store utfordringen er nemlig å gi folk lyst og motivasjon til å være mer aktive. Vi kjenner på oss sjøl hvor varierende og forskjellige begrunnelser det kan være for å delta, eller ikke delta, i aktiviteter som får opp pulsen og gjør oss slitne. I nesten alle dagligdagse aktiviteter finnes det i dag lett tilgjengelige metoder eller verktøy som gjør at vi kan bevege oss mindre. Skal vi være fysisk aktive må vi bevisst velge en aktivitet som veier opp for at vi daglig sitter timevis foran datamaskinen, tv, i bilen eller heisen. Dette må stort sett skje i fritida.

 

Den andre store utfordringen er at det er særdeles lite populært å gripe inn i folks muligheter til egne valg ved å begrense, forby eller innføre restriksjoner på type gjøremål, aktiviteter eller handlinger som kan føre til uhelse og sykdom.

 

Som kommuneoverlege har jeg jobbet med folkehelsearbeid i mange år. Jeg er heldig og jobber i kommuner med interesse for og ønske om å øke arbeidet for å bedre folkehelsa. Vi har etablert en frisklivssentral som både gir aktivitetstilbud til innbyggere som allerede er blitt inaktive med helseproblemer og som trenger å bli aktive og motivert for å finne en aktivitet de kan fortsette med selv. Samtidig er frisklivsentralen; Aktiv Eiker, blitt et ressurssenter for å få mennesker i aktivitet. Barn som voksne. Dette gir bla fastleger, fysioterapeuter og andre behandlere et tilbud til pasienter de ser vil ha godt av fysisk aktivitet, kunnskap om sunn mat og røykeslutt. De er flinke i Aktiv Eiker og tilsvarende frisklivssentraler utover i landet, men dette er bare en flik av alt arbeid som bidrar til å påvirke folkehelsa. Med den nye loven forventes det at kommunene systematiserer dette arbeidet. Det skal innhentes statistikk som viser hvilke utfordringer hver enkelt kommune har. Det skal legges planer på bakgrunn av dette med tiltak som skal gjennomføres for å kunne ha en positiv effekt på utfordringene.

 

Folkehelseloven vi kunne bidra til at det fokuseres på hvilke holdningsendringer som må til i kommunene. Den vil kunne hjelpe til å vise fram et stort mangfold av aktiviteter som kan øke aktiviteten i befolkningen, spesielt barn og unge. Med den som hjelp vil vi kunne legge press på markedskrefter som selger billig og usunn mat, røyk og alkohol. Hvis kommunene i Norge tar innholdet i loven på alvor og prøver følge opp vil den kunne bli et viktig verktøy i det store arbeidet med å endre folks holdning i retning av å være mer aktive og fremme god helse.

 

Organisering av folkehelsearbeid

Det viktigste organisasjonsarbeidet som kan bedre folkehelsa skjer utenfor kommunal forvaltning. Dermed ligger det ikke under folkehelseloven og arbeidet er drevet av andre krefter enn lovtekst og pålegg fra sentrale myndigheter i landet. De virkelig store bidragsyterne er mammaene og pappaene som bidrar med dugnadsinnsats i idrettsklubben eller musikkkorpset. Drevet at et ønske om at deres barn skal ha det morsomt, bli flinke og få føle annerkjennelse ved å gjøre det godt i en idrett, kulturaktivitet eller naturopplevelse. Mennesket som et sosialt vesen med behov for opplevelse, mestring og annerkjennelse er en langt større drivkraft enn en lov. Bare når de to faller sammen får vi virkelig effekt. Derfor trenger vi, som skal jobbe med å bedre folkehelsa, å forstå viktigheten av dugnadsånden, det frivillige organisasjonsarbeidet og hva som motiverer folk til å delta i dette. Vi trenger mekanismer, tiltak og metoder for å motivere ildsjeler i deres arbeid! Ikke minst trenger vi arbeide for å bygge opp forskjellige aktiviteter for å trekke med de som ikke finner seg til rette i de vanligste aktivitetene. Kommunene står overfor en stor utfordring i arbeidet med å bidra til å gjøre det enkelt, helst forlokkende, å være med i frivillighetsarbeid. Spesielt må vi ta inn over oss at vi har fått mange ikke etniske norske innbyggere som kan ha helt andre motivasjoner for å delta (eller ikke delta) i frivillighetsarbeidet enn etnisk norske.

 

Dette betyr at de instanser i kommunen som jobber overfor frivillighetsarbeidet trenger kompetanse og ressurser til å kunne motivere nye og opprettholde eksisterende tilbud som bidrar til folkehelsearbeidet.

 

Innad i kommuneorganisasjonen kan nesten alle instanser bidra til dette arbeidet. Folkehelseloven peker på at alle etater skal bidra i folkehelsearbeidet. For meg blir det helt feil å fokusere på at etatene skal drive folkehelsearbeid. Vi må forstå at mennesker ikke i utgangspunktet ønsker å jobbe med helsetiltak for å forebygge sykdom, men å ha det moro, utfordrende og nyte tilbud og tiltak ut fra sin egenverdi. Helt fra Stortinget ned til kommunestyrer, ordførere, rådmenn til tjenesteledere og alle ansatte må vi ha en forståelse for at kommunale aktiviteter bidrar til folkehelsa ut fra sin egenverdi og den innsatsen de utfører. Vi må ikke se på Norway cup, at frivillighetssentralen lager tiltak for enslige eldre eller at Den Norske Turistforening organiserer fjellturer som et folkehelsetilbud.  Ungdom spiller fotball fordi det er gøy og spennende. En positiv bivirkning er bedre folkehelse… det samme gjelder frivillighetssentralers, DNTs tilbud og alle andre tilbud som utfordrer menneskene fysisk, sosialt og mentalt.  I helsevesenet kaller vi dette primærforebyggende arbeid,  en fagbetegnelse for arbeid som “søker å forhindre at et problem,skade eller sykdom oppstår.” Det er vel greit at fagfolk som kommuneoverleger bruker dette, men i politikken og økonomien må vi  forstå at det er viktig at pengene vi satser for eksempel på kulturopplevelser, løypekjøring, etablering av skatepark eller idrettskonkurranser er nettopp for at folk skal få opplevelser som gjør at de deltar fordi det gir dem noe de har lyst på. Bivirkningen er bedre folkehelse…

 

Organisering av interne kommunale tjenester dreier seg altså ikke om å gjøre folkehelsearbeidet synlig i organisasjonskartet, men å gjøre noe med holdningen til de som jobber i de vanlige tjenestene kommunene har. Noen områder i kommunene er allikevel viktigere enn andre for å oppnå økt fysisk aktivitet i befolkningen. Vi må påvirker og skape gode holdninger hos de som vokser opp. Fra barnet i mors mage opp gjennom barnehager og skoler.

 

Helsestasjon, barnehager, skoler og frisklivssentraler må planlegge, organisere og utføre aktiviteter som gir barna glede over å være fysisk aktive og som presenterer dem for alle de muligheter som finnes for aktivitet så de finner sine områder. Forståelsen for hvor mye det betyr for psykisk og fysisk velvære å være i form må bli grunnleggende for de obligatoriske tilbud barna vokser opp i. Dette understrekes av forskning som også viser at fysisk aktive barn er roligere på skolen og at de har lettere for å ta til seg lærdom. Det er sjelden vi ser to fagområder utfyller hverandre så godt. Allikevel har kommunene store utfordringer både i forhold til å øke barnas fysiske aktivitet og bidra til sunne vaner innen det daglige kostholdet.

 

Hva kommunene ikke kan gjøre noe med i folkehelsearbeidet

Et av de mest vellykkede tiltak for å bedre folks helse i den seinere tid er røykeforbud i offentlige lokaler og serveringssteder. Det er mye dokumentasjon på at restriksjoner har effekt på folks adferd. Norge er et godt eksempel på at begrenset tilgjengelighet til alkohol har effekt og vi ser bla fra Danmark at statens økte avgifter på sukker gjør noe med hvilke valg folk gjør i retning av å spise sunnere. Restriksjoner er det nesten alltid vanskelig å få politisk oppslutning for i dagens samfunn. Dette er områder hvor kommunene ikke kan gjøre stort.

 

Sett fra et samfunnsmedisinsk standpunkt er det helt logisk å øke avgifter på helseskadelige stoffer om det så er overfor næringsmidler, alkohol eller tobakk. Vi må kunne velge fritt hva vi inntar av lovlige stoffer selv om de kan være skadelige. Da vil det også være forståelig for folk flest at noe av inntektene fra disse stoffene går tilbake til staten for å finansiere forebyggingskampanjer, helsetilbud og behandling for de som får helseproblemer. Avgiftene må være så høye at de faktisk framstår som en belastning i forhold til sunne tilbud.

 

Den andre siden av restriksjonene er jo å gjøre sunne alternative billig, ja helst gi en fortjeneste! Tenk hvilken oppsikt det ville bli hvis staten gav skattelette til de som går eller sykler til arbeid, eller kunne dokumentere at de var fysisk aktive minst 30 minutter hver dag?

 

Kommunenes arbeid innen Folkehelselovens område blir ikke fullstendig før staten selv tør ta fatt i både restriksjonspolitikk og avgiftspolitikk som vi vet kan ha effekt på innbyggernes atferd. Dvs. bli mer fysisk aktive, røyke og drikke mindre og spise sunt…

 

Helse i plan

“Helse  i plan” var et prosjektet som var en oppfølging av St. meld. Nr. 16 (2002-2003) Resept for et sunnere Norge (Folkehelsemeldingen), og hadde som mål å forankre folkehelsearbeidet i kommunale og regionale plan- og styringsdokumenter. Plan- og bygningsloven var et sentralt verktøy i dette arbeidet. Tanken bak prosjektet og effekten av dette arbeidet er enkel. Jo tidligere man kommer inn med helsefaglige vurderinger  i kommunal planlegging jo lettere er det å ta hensyn som kan fremme helse eller forebygge skade. For meg som kommuneoverlege og samfunnsmedisiner er dette helt logisk og grunnleggende. Øvre og Nedre Eiker kommuner, som jeg arbeider i, har forstått dette. Jeg trekkes med i arbeidet med kommunens planstrategi i oppstarten av rullering av kommuneplan og i andre kommunale planer fra fagplaner til kommunedelplaner. Jeg mener det er viktig at kommuneoverlegen deltar i dette arbeidet. Dette er folkehelsearbeid. Det er klart at det best er å være med i planleggingen av kommunen når man ønsker å fremme helse eller forebygge skade!

 

Det er en bakside i dette arbeidet for kommuneoverleger i kommuneNorge. Det tar mye tid. Det er mye å sette seg inn i. Det er krevende å bruke medisinskfaglige vurderinger i planstrategi og utarbeidelse av planer. Det er uvant for leger å jobbe slik. Det betyr kort og godt at vi ikke kan ha bitte små kommuneoverlegestillinger i kommunene og det betyr at kommuneoverlegene (eller andre helsearbeidere som skal bidra i dette arbeidet) må lære seg nytt lovverk, nye arbeidsmetoder og deltakelse i møter med faggrupper som sitter langt fra helseyrker. Men, dette er viktig arbeid hvor man kan bidra i stor grad og faktisk direkte være grunnlegger for annerledes tenking i kommunal planlegging.  Etter å arbeidet i kommuner som ønsker bruke medisinskfaglige vurderinger i sitt arbeid er jeg ikke i tvil om at dette er noe av det viktigste folkehelsearbeidet jeg gjør i kommunene jeg jobber.

 

I denne artikkelen har jeg fokusert litt på noen utfordringer i kommunenes folkehelsearbeid. Tro meg, det finnes massevis av flere utfordringer. Allikevel står vi i begynnelse av et arbeid som kan blir viktig for utviklingen av helsa til folk i Norge. Jeg mener kommuneoverleger er viktige i dette arbeidet og nettopp nå kan være med på oppstarten og videreutviklingen av dette arbeidet. Det er en utfordring både til legestanden og til kommunene i Norge!

 

 
 
Kommunetorget

2018 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: oa1568
(Skriv inn koden over.)