Regulering av Sørlandsparken i Kristiansand


Debatten om hva Sørlandsparken sin rolle i Kristiansandregionen skal være, har pågått siden oppstarten i 1987. Kristiansand kommune som planmyndighet har her en utfordring.

Av Jørn Cruickshank (2015) , Førsteamanuensis Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging Universitetet i Agder og  Hanne Heieraas Evju , Rådgjevar areal og plan i Bykle kommune

På den ene siden bidrar parken positivt, som arbeidsplass for 6000 mennesker og 6 milliarder i omsetning årlig. Sørlandssenteret, som ligger i Sørlandsparken, er i dag et av Norges største kjøpesentre og tiltrekker mange reisende til regionen. På den andre siden utgjør parken en trussel, som alle eksterne kjøpesentra, mot liv og omsetning i sentrum av byen. Som Kirsten Hegsvold (2014) viser er varehandelen i Sørlandsparken omfattende i forhold til sentrum i Kristiansand. I bare to andre byer er handelssentraene mer dominerende i forhold til de opprinnelige bysentraene. I en master-oppgave fra Universitetet i Agder (Evju 2014) blir prosessen rundt reguleringen av Sørlandsparken analysert. Vi skal basert på funnene herifra  prøve å vise at vilkårene til Innes og Booher ikke er tilfredsstilt i denne prosessen

Høsten 2013 bestemte Kristiansand kommune seg for å revidere måten aktiviteten i Sørlandsparken er regulert på. Denne prosessen er nå i den avsluttende fasen. Formålet er å tydeliggjøre retningslinjene for planområdet, slik at enkeltdispensasjoner og godkjennelser fra politikerne unngås. En skal altså tenke helhetlig, nytt og langsiktig omkring Sørlandsparken og ønskene om å utvikle et attraktivt bysentrum i Kristiansand. Det er særlig dette at næringsaktører, ofte med støtte fra politikere, stadig forsøker å legge andre ting enn handel til Sørlandsparken som volder administrasjonen bry. Det er nokså vanlig at administrasjonen innstiller på å begrense utvidelsen av hva som kan ligge i Sørlandsparken, men så går politikerne imot og ønsker et mer liberalt regime. Planleggerne i kommunen ønsker seg derfor en grundig gjennomgang og en mer helhetlig plan for parken.

 

Mangfold av interesser

På en måte er det et mangfold representert. Det ble eksempelvis opprettet en referansegruppe med deltakere fra Sørlandsparken næringsforening, Næringsforeningen i Kristiansands-regionen, Kristiansand og Lillesand kommune, samt Kvadraturforeningen. I tillegg kommer at da planprogrammet var på høring, kom det inn tjueen høringsuttalelser. Så mange interesser er inkludert. Hvorfor tilfredsstiller likevel ikke denne prosessen kravet om mangfold av interesser? Poenget er at dette vilkåret fra DIAD-modellen ikke bare handler om antall aktører, men også om perspektiver. Hvis det ikke åpnes for at de involverte kan bringe ulike perspektiver inn i prosessen så er egentlig antallet deltakere irrelevant.

I høringsuttalelsene ser vi eksempelvis at folk ønsker å snakke om de store spørsmål. Noen mener at fremfor interne konkurranser bydeler imellom, mangler Kristiansand en offensiv helhetlig utvikling. Dette spørsmålet ønsker man å sette reguleringen av Sørlandsparken inn i. Andre mener at behovet for detaljregulering som administrasjonen har ikke må begrense de fantastiske mulighetene for utvikling som ligger i helheten. Så er det også noen som ønsker å trekke inn en bydelstenkning i dette, at det tvert imot påstandene i kommuneplanen kan tenkes å være miljøvennlig å konsentrere aktivitet rundt noen utvalgte sentra. Disse hevder at Sørlandsparken vil bli viktig for handel og andre servicetjenester for nærliggende boligområder. Det er altså et ønske om å se utviklingen av østsiden av Kristiansand over tid og i sammenheng. Det utfordres til en planfaglig og politisk debatt i høringsuttalelsene og noen vil ha en studie av Kristiansands østside 20 – 30 år frem i tid.

Det var imidlertid ikke slike spørsmål kommunen inviterte til samtale om. Planprosessen skulle begrense seg til å vurdere om det skal åpnes for etablering av tjenesteyting og servicetilbud, og eventuelt hvilke typer, ihvilket omfang samt hvor eventuell tjenesteyting skal ligge. De viktigste spørsmålene en kunne svare på var altså om en skal tillate tjenesteyting, kontorer og gratis parkering i Sørlandsparken. Hvordan aktørene stiller seg i forhold til disse temaene er rimelig kjent. Det er mange perspektiver som utelukkes. Både brukere av parken, ansatte i butikkene og miljøinteresser kunne jo tenkes å ha gode bidrag, sammen med referansegruppen, til en kreativ meningsdanning rundt hvordan Kristiansand og Sørlandet skal forholde seg til parken nå, når den allerede ligger der. I stedet ble referansegruppen sett som et medvirkningsorgan mer enn en kilde til kunnskap eller et sted hvor en kan hente nye idéer. Formålet med medvirkningen var begrenset til ”å få innspill fra deres side på planen, for å høres deres syn på det. Det er jo det som er et demokrati” (Evju:2014:77). Medvirkningen er altså begrenset til spørsmålet om demokrati, og ikke som vi så over, at kommunikasjonen forventes å skape noe nytt.

Gjensidig avhengighet

Vilkåret om at deltakerne må føle at de er gjensidig avhengige av hverandre handler om hvordan prosessen legges opp og hvor mange egg kommunen legger i kurven. Opplevelsen av å være avhengig av de andre som er med på prosessen må skapes. Dette har en ikke lykkes med. Derfor finner aktørene andre måter å forfølge sine mål , i stedet for å bli værende i dialogen. Dette skjer på to måter: 1) Næringsaktører i parken starter opp virksomhet som bryter med reguleringsformålene fra kommunen, slik det ble avslørt i en befaring som byutviklingsstyret hadde (Damsgaard 2013). På den måten unnlater man å forholde seg til planverket. 2) Deltakere i prosessen ble underveis bekymret for om referansegruppen hadde reell påvirkningskraft. Derfor gikk de heller direkte på politikerne: ”vi jobber nok også politisk sett, det må jeg jo si. Vi deltar også på andre arenaer enn byråkratiet. Jeg har større gjennomslagskraft hos politikerne. Jeg hadde vært mer tilfreds hvis jeg hadde hatt en god bakgrunnsdialog (med planmyndighetene), men jeg føler at de som sitter med initiativet tror de vet hva vi vil si. Derfor gidder de ikke spørre, og det er dumt for respekten for de beslutningene de tar” (intervju deltaker: 03.04.14).

En av politikerne bekrefter denne alternative kanalen når hun forteller at de har hatt møter med deltakerne i denne planprosessen hvor: ”De håper nok på at de kan klare å påvirke politikerne. Om de klarer det er en annen side, men det vil jeg ikke uttale meg om nå. Men, de tror og håper på at de kan påvirke politikerne i hvert fall” (intervju politiker: 18.11.13). At dialogen slik foregår også utenfor prosessen er med på å undergrave følelsen av gjensidig avhengighet.

Kommunen forlot den opprinnelige ambisjonen om å lage en områdeplan, kommunens egen helhetlige plan for området, og reduserte dermed omfanget av hva denne prosessen kunne handle om. Ved å delegere en større grad av myndighet og mandat til prosessen, slik at aktørene faktisk måtte kjenne på at de hadde noe å tape på å bryte ut av dialogen, kunne kommunen forbedret forutsetningene for en mer produktiv dialog.

 Autentisk dialog

Hvorfor er til slutt ikke dialogen autentisk? Jo, det er et vilkår i modellen at aktørene faktisk skal møtes og diskutere, kritisere og argumentere i løpet av prosessen. Men deltakerne i gruppen ble aldri samlet sammen for dialog. De ble kun informert om prosessen fra kommunens planleggere helt i starten av prosessen. Næringsforeningen i Sørlandsparken sier at de hadde møte med kommunen før den formelle oppstarten, men at de utover høringsmulighetene ikke hadde hatt noe mer kommunikasjon eller dialog med kommunens ansvarlige. Når planene egentlig skulle vært ferdig behandlet hos administrasjonen, og deltakerne ennå ikke hadde hørt noe måtte de selv ta kontakt for å så få vite at planprosessen var blitt utsatt på grunn av eksterne konsulenter.

Mye av årsaken til at de meningsbrytninger som tross alt foregår i denne prosessen ikke er spesielt kreative, ser ut til å være at saken av alle parter defineres som en konflikt. Tidligere planprosesser, også kommunens langsiktige planlegging av Sørlandsparken i kommune-planen, har vist at administrasjonen ønsker å begrense parken og forsterke Kvadraturen. I kommuneplanen for Kristiansand (2011-2022) heter det eksempelvis: «Det er en utfordring å legge opp til en arealpolitikk som ikke øker transportbehovet ytterligere. Byspredningen med flytting av handel og kontorer til bl.a. Sørlandsparken må da stoppes/reverseres» (Kristiansand kommune:2011). Denne konflikten mellom miljø og økonomi, mellom vekst i sentrum eller utenfor, har styrt dialogen. Det er altså, stikk i strid med det Innes og Booher anbefaler slik at de forutinntatte synspunktene styrer og også overlever gjennom hele prosessen.

Konklusjon

Som et eksempel på det motsatte, får dette stå som en innføring i hvordan kommunikativ planlegging potensielt kunne vært gjennomført, hvordan kommunikasjonen kunne vært gjort til den sentrale delen av prosessen. Kanskje enda mer ble dette et eksempel på at norsk planlegging ikke er kommunikativ, og dette gjelder selvsagt ikke bare i Kristiansand som egentlig er langt framme både hva gjelder helhetlig planlegging og medvirkning. Pløger (2013) har mye rett i at «den offentlige medvirkning anvendes mest til utveksling av informasjon i forbindelse med konkrete plantiltak og bare i liten grad til å få nye ideer, starte nye diskusjoner eller utøve (selv)kritikk” (s. 14).

Sørlandsparken er ikke visuelt tiltalende eller særlig trivelig å ferdes i. Trafikken mellom byggene er kun tilrettelagt for bil. Det er det arkitektene kaller «byggeri» og ikke arkitektur som har fått lov til å være den dominerende ideologi. I tillegg kommer at ansatte og handlende genererer mye «unødig» trafikkarbeid. Kan alle disse uheldige virkningene henge sammen med måten man har planlagt på? Mye tyder på det. Jeg tror at en mer kommunikativ planlegging hadde vært å foretrekke.

Framover er det behov for å ta inn over seg kommunikativ planlegging som en «hel pakke», fordi bare å supplere den tradisjonelle modellen med kommunikasjon ikke kan karakteriseres som en «vending». Når det er sagt så ser vi nå i Norge stadig mer av prosesser som igangsettes utenfor det formelle plansystemet, ikke minst i konsulent- og arkitektfirmaenes plansmier, fremtidsverksteder og lignende. Slike prosesser bør mottas med åpne armer på plankontorene rundt om i Norge.

se Litteratur

Tilbake til, Kommunikativ planlegging.

 
 
Kommunetorget

2021 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: b4w025
(Skriv inn koden over.)