Alkohol, hva er problemet og hva er løsninga?


I moderne tid (i alle fall de siste 150 år) har alkohol og alkoholrelaterte problemer vært gjenstand for offentlig diskusjon i Norge og resten av den vestlige verden. Vi kan si at det gradvis har vokst fram et alkoholfelt som et sjølstendig samfunns- og politikkområde (Hamran, 2005a:3482). Særlig gjaldt dette på begynnelsen av 1900-tallet, men allerede på slutten av 1700-tallet var ”alkoholspørsmålet” gjenstand for omfattende debatt. Som et analytisk grep kan vi si at debatten om alkohol som samfunnsfenomen har hatt preg av at ulike grupperinger har kjempa om å ha de ”rette” svara på følgende to spørsmål: Hva er problemet med alkohol (og er det egentlig et problem), og hva er løsninga på problemet? Litt forenkla kan vi si at hvilke svar som vinner fram i det offentlige ordskiftet på det første spørsmålet, har betydning for hvilke svar som anerkjennes eller får oppslutning på det andre. Med andre ord: Hva man oppfatter som problemet med alkohol, og om man opplever det som et problem i det hele tatt, får implikasjoner for hva man anser som fornuftige tiltak å sette inn. Det har altså foregått – og foregår fremdeles – en kamp om å ”eie” alkoholspørsmålet, om å få definere hva slags løsninger som er de rette. Dette har ført til at ulike forståelser har dominert alkoholfeltet på ulike tidspunkt de siste 150 år. De ulike forståelsesmåtene velger jeg å kalle ”modeller”, og det er de mest dominerende av disse jeg skal se nærmere på i denne teksten.  

:Eva S. Braaten, 2012, stipendiat ved Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging, Universitetet i Tromsø

Historisk gjennomgang av alkoholpolitiske modeller de siste 150 år

 

Om handlingsrom for alkoholpolitikk og forebygging

Årsakene til at jeg mener det er viktig å fokusere på slike alkoholpolitiske modeller er, for det første, et begrep om ”alkoholpolitisk handlingsrom”. Med det mener jeg det ”debattklimaet” som oppstår i og med denne kampen mellom ulike modeller – enten idet én modell har fått dominans eller når flere modeller kjemper om å dominere. I begrepet fanges også de muligheter og begrensninger som aktørene på feltet (politikere eller forebyggere) opplever å ha når de jobber med alkoholrelaterte saker, for eksempel lokalt i sine kommuner. For det andre henger altså de to spørsmåla sammen, noe som betyr at de til enhver tid dominerende modeller får betydning for politikk og praksis – for eksempel rusmiddelpolitiske handlingsplaner og vedtak i salgs- og skjenkesaker. Med andre ord: Slike forståelsesmodeller manifesterer seg i praktisk politikk, og er mye mer enn ideer og tanker. Ord, begrep og definisjoner har betydning for hvordan fenomener forstås og hva det er mulig å si om eller gjøre med dem. Dermed blir det å ”eie” definisjonen til et problem også et spørsmål om makt: Den som kan si at det er min måte å forstå på som dominerer, har også makt til å påvirke utviklinga i ønska retning.

La oss nå se nærmere på de alkoholpolitiske modellene som har dominert på alkoholfeltet de siste 150 år. Gjennomgangen er grov, men hensikten er å peke på at svara på våre to spørsmål har vært til dels svært forskjellige de siste 150 år av vår historie. Jeg kommer i det følgende til å i hovedsak forholde meg til norsk historie, men det er grunn til å tro at de utviklingstrekka jeg skisserer her også kan gjelde for store deler av Vest-Europa og Nord-Amerika.

 

1830–1930: Avholdsmodellen

Den historiske bakgrunnen for framveksten av den første av disse modellene i norsk kontekst var at alkoholforbruket økte kraftig utover på 1800-tallet i Norge – blant annet som en følge av Stortinget oppheva forbudet mot hjemmebrenning i 1816. Det er gjort beregninger som tilsier at det ble drukket om lag 13 liter ren alkohol per innbygger på 1830-tallet (Fekjær, 2009:27), og at brennevinsforbruket utgjorde over 12 liter av dette (Præstiin, 2008)[1]. Proporsjonalt med det økte forbruket økte også det som ble oppfatta som store alkoholrelaterte skadevirkninger (Fekjær, 2009:27). Særlig ble det lagt vekt på at alkoholbruk i stor grad var problemet bak andre viktige samfunnsutfordringer som familieproblemer, helseskader, vold og annen kriminalitet (Fekjær, 2009:34). Videre ble problemene forsterka ved at det på den tida var utbredt fattigdom i store deler av Norge. Det eksisterte heller ikke noe sosialt sikkerhetsnett i form av en velferdsstat eller omfattende behandlingsopplegg, som kunne fange opp de som ble ramma av egen eller andres alkoholbruk. Skadevirkningene utgjorde derfor en viktig del av bakgrunnen for de motreaksjonene som kom i de følgende åra og som vokste seg til en dominerende alkoholpolitisk modell i vestlige samfunn.

Fra om lag 1830 og 100 år fram i tid var det én modell som ble dominerende på alkoholfeltet i Norge, nemlig det jeg velger å kalle ”avholdsmodellen”. I internasjonal litteratur refereres det gjerne til ”the temperence discourse” eller ”the temperence ideology” (se blant andre Lucas, 2004, Edwards, 2010). Denne modellen ble båret fram av en stadig voksende avholdsbevegelse som for alvor skjøt fart på 1870-tallet i Norge[2]. Hvordan definerte så denne modellen problemet med alkohol?

Hva er problemet med alkohol?

Den dominerende forståelsen av alkoholproblemet som fulgte med avholdsbevegelsen var at alkoholen i seg sjøl var problemet, og særlig brennevin (Edwards, 2010:800). Alkohol hadde den effekten, mente man, at de som drakk den oppførte seg på bestemte og skadelige måter, nærmest som en følge av tvang (Lucas, 2004:77). En opererte ikke med begrep som ”avhengighet” eller ”alkoholisme” i denne perioden, men med termen ”drukkenskap”, som er det vi i dag vil kalle ”fyll” (Fekjær, 2009:35). Særlig gikk drukkenskap ut over kvinner og barn som ble ofre for menns voldelige oppførsel. Likevel hadde altså ikke mannen alene skylda for sin oppførsel, for det var alkoholen som skapte den uønska adferden. Dermed var den ”drikkfeldige” også et slags offer for alkoholen, og for avholdsbevegelsen var alkoholmisbruk i liten grad et moralsk spørsmål (Hamran, 2005a:3484).

Innafor denne modellen vokste det fram en enighet om at alkohol skapte store problemer for individer og deres familier, og at alkoholproblemet var særlig stort blant de fattige og i arbeiderklassen. I forlengelsen av dette fikk alkoholen skylda for fattigdom og sosiale problemer i hele den vestlige verden. Tidlig på 1900-tallet ble alkoholproblemer framstilt som et helt sentralt nasjonalt anliggende, og det gjaldt å finne en løsning på problemet, for både nasjonen og framtida (Hamran, 2005a:3482). Hva var så avholdsmodellens svar på disse utfordringene?

Hva er løsninga på problemet?

Først og fremst var en mobilisering av det sivile samfunn nødvendig som en del av løsninga (Lucas, 2004), en slags folkebevegelse mot fyll (Fekjær, 2009). Dette var en internasjonal trend, og avholdsforeninger florerte, først i Storbritannia og USA, og deretter i resten av Europa. Også her til lands ble dette en massebevegelse med ca. 250000 medlemmer rundt 1. verdenskrig. Dette utgjorde da 10 prosent av befolkninga i Norge (Jørgensen, 1991:100, Fekjær, 2009:44). I disse foreningene var det en oppfatning av at alkoholen måtte stoppes og den ”drikkfeldige” reddes. I denne kampen var det et viktig prinsipp å avstå fra å drikke alkohol, med andre ord leve etter prinsippet om totalavhold. Dette for å redde seg sjøl fra å havne i ”alkoholens vold”. Videre ble avhold holdt fram som en livsvei for andre, og særlig for de ”drikkfeldige” i og med at alkohol ble sett på som et

(…) stoff som hemmet og skadet den enkelte, og som et så sterktvirkende giftstoff at personlig totalavhold var den eneste sikre vei (Hamran, 2005a:3482).

I begynnelsen av perioden ble ikke statlig intervensjon ansett som et legitimt svar på utfordringene, men mot 1900 ble det et stadig sterkere krav om at sentrale myndigheter måtte inn med tiltak for å bøte på alkoholproblemene som så mange var opptatt av (Lucas, 2004:79). Og særlig var det krav om redusert tilgjengelighet til alkohol som ble satt på dagsorden. Det var med andre ord strategier på befolkningsnivå som ble holdt fram som de beste. Denne tankegangen kulminerte med den såkalte forbudspolitikken på 1920-tallet. Som i mange andre land ble også alkohol helt eller delvis forbudt i Norge. Forbudstida, mellom 1916 og 1926, kan karakteriseres som et forsøk på å finne en total og endelig løsning på problemet med alkohol. Men med opphevelsen av forbudet ga man opp denne løsninga, og prøvde heller å finne andre veier for å bøte på problemet.

 

1930–1975: Sjukdomsmodellen

Etter at forbudspolitikken var oppgitt, var det en langt mer pragmatisk tilnærming som ble lagt til grunn for utforming av alkoholpolitikken fra 1930-tallet og utover (Hamran, 2005a:3482-3483). Samtidig ble definisjonen på hva problemet med alkohol er og løsninga på problemet gradvis omdefinert, og vi gikk inn i en ny fase i alkoholpolitikken. Det første tiåret etter forbudstida kan ses på som en innledende fase av den sjukdomsmodellen for forståelse av alkoholmisbruk som ble en svært dominerende modell i tiåra før og etter andre verdenskrig. Det er denne modellen som skal omtales i det følgende.

Hva er problemet med alkohol?

Denne modellen hadde sitt opphav blant annet i AA-bevegelsen (Anonyme Alkoholikere) i USA (se bl.a. Fekjær, 2009), og spredte seg med stor styrke til Europa etter andre verdenskrig (Lucas, 2004). Først og fremst besto endringa fra avholdsmodellen i at alkohol gikk fra å bli oppfatta som et sosialt til et individuelt problem. Videre vant en medisinsk forståelse fram når det gjaldt å definere hva problemet med alkohol var. Vi kan, med hjelp fra Robin Room, gjengi argumentasjonen i denne modellen i seks punkter (Room i Lucas, 2004:84, min oversettelse):

1. Det er en ny vitenskapelig tilnærming til alkoholspørsmål som erstatter den gamle moralistiske tilnærminga.

2. Denne tilnærminga innebærer erkjennelsen av at det fins et skarpt avgrensa fenomen som kalles ”alkoholisme” som noen mennesker har og andre ikke har.

3. De som har ”alkoholisme” vil alltid være annerledes i sin drikking enn ”normale” konsumenter, og derfor bør de aldri drikke igjen.

4. Fenomenet bør forstås som en sjukdom i seg sjøl (og ikke, for eksempel, som bare et symptom på en annen underliggende sykdom) som alkoholikeren ufrivillig lider av.

5. Det er derfor både rasjonelt og humant å hjelpe og behandle alkoholikere som sjuke, snarere enn som umoralske eller kriminelle.

6. Å sørge for behandling for alkoholisme er den mest adekvate metoden å håndtere samfunnets ”alkoholrelaterte problemer” på og samtidig det mest presserende.

Med andre ord: Problemet med alkohol er at noen mennesker er disponert for å få sjukdommen alkoholisme. Disse menneskene kalles ”alkoholikere”, og er personer som er sjuke og som ikke kan drikke uten å få problemer (for eksempel med daglig stordrikking og tvangshandlinger). I kjølvannet av kategorien ”alkoholiker” oppsto også ”normalkonsument”, som per definisjon er en frisk person som kan omgås alkohol uten problemer.

De viktigste premissleverandørene for denne tankegangen var – ved siden av AA – legevitenskapen og ulike forskningsmiljøer som investerte tid og penger i forskning på og behandling av alkoholisme. Videre var utbygginga av velferdsstaten, og med den et omfattende behandlingstilbud, viktig, samt at Verdens helseorganisasjon (WHO) sanksjonerte den nye alkoholismediagnosen i 1951. Denne sjukdomsmodellen var nesten totalt dominerende i åra som fulgte, noe som fikk konsekvenser for hvordan alkoholpolitikken ble lagt opp og generelt hvordan det alkoholpolitiske klimaet var i disse åra. La oss se på de løsninger som var en del av denne modellen.

Hva er løsninga på problemet?

Rooms femte og sjette punkt over skisserer løsninga på alkoholproblemet slik det ble forstått innafor denne modellen. Det var de sjuke fokus måtte rettes mot, og de kunne bli friske ved hjelp av behandling. De ”friske” – ”normalkonsumentene” eller de ”sosiale alkoholbrukerne” (Lucas, 2004) – ble ikke gitt mye oppmerksomhet i denne perioden, i og med at det å benytte seg av befolkningsstrategier for å redusere konsumet blant ”folk flest”, ikke følger logisk av denne problemforståelsen. Det er med andre ord en langt mer pragmatisk tilnærming som legges til grunn for utforminga av alkoholpolitikken i denne perioden sammenlikna med forbudstida noen tiår tidligere. Vi kan nesten gå så langt som å si at det var en motsatt logikk som nå ble regjerende (Lucas, 2004:85). Særlig på 30-tallet hadde alkoholpolitikken en skarp avholds- og forbudskritisk brodd, og forbudspolitikken ble betrakta som feilinnretta og altfor vidtgående (Hamran, 2005b:349). Vinmonopolet ble etablert i 1922 for å motarbeide misbruk og illegal omsetning samtidig som det ”normale” forbruket skulle legges til rette for. Noen har til og med ment at et ”(…) nasjonalt forbud ble erstattet av et nasjonalt tilbud” (Hamran, 2005a:3482), og sjøl om restriksjoner på salg og skjenking ble beholdt, ble kontroll med tilgjengeligheten til alkohol tillagt mindre vekt som alkoholpolitisk virkemiddel. Samtidig ser vi at lekfolk og sivilsamfunnet i og med sjukdomsmodellen ble satt på sidelinja som en følge av at ekspertkunnskap ble viktigere og fikk mer makt. Dette innebar blant annet at avholdsbevegelsen ble kraftig svekka og mer og mer gikk over til å drive intern organisasjonsbygging. Totalavhold forsvant som aktuell politisk målsetting allerede på 30-tallet (Hamran, 2005b:349).

Sjukdomsmodellen ble, som sagt, en svært dominerende alkoholpolitisk modell på 40-, 50- og 60-tallet. Utover på 1970-tallet ble imidlertid modellen svekka som følge av flere faktorer. For det første opplevde de europeiske velferdsstatene en generell svekkelse. Dette var en følge av spredninga av neoliberal politikk som blant annet innebar en diskusjon om statens rolle i produksjonen av velferd (Lucas, 2004:86-87). Videre så man i Europa en endring i helsepolitikk fra medisinske og kurative tilnærminger til et fokus på forebyggende aktiviteter (Lucas, 2004:88), og særlig under overskriften folkehelse. Endelig hadde forskning svekka teorien om sjukdommen alkoholisme på vesentlige punkter (Fekjær, 2009:38). På midten av 1970-tallet så man derfor en maktforskyvning på det alkoholpolitiske feltet i Europa og i Norge – fra sjukdomsmodellen og over i det jeg velger å kalle folkehelsemodellen.

 

1975–1990: Folkehelsemodellen

1975 er valgt som startpunkt for denne alkoholpolitiske perioden fordi WHO dette året ga ut en viktig publikasjon som skulle sette standarden for det meste av alkoholpolitisk tenkning de neste tiåra. Publikasjonen, Alcohol control policies: in public health perspective (Bruun, 1975), var et resultat av arbeidet til en ekspertkomité som ønska å vri fokus bort fra sjukdomsforståelsen. Dette var viktig, mente komiteen, på grunn av de politiske implikasjonene av denne forståelsen: I og med eksistensen av diagnosen alkoholisme, som kun ramma et lite fåtall av befolkninga, gikk majoriteten av den alkoholdrikkende befolkninga klar av legitim bekymring (Lucas, 2004:91). At alkohol var en trussel mot folkehelsa var det riktige svaret på spørsmålet om hva som er problemet med alkohol, mente denne komiteen.

Hva er problemet med alkohol?

Et folkehelseproblem er et helseproblem som rammer mer enn 1 prosent av en befolkning. Å anlegge et folkehelseperspektiv på alkohol innebærer derfor først og fremst å ha et fokus på hvordan alkohol påvirker helse og velferd for en stor del av befolkninga. Dette hadde langt på vei vært fortrengt til fordel for individuell avhengighet under sjukdomsmodellen, mens man nå gikk tilbake til studier av leverskader og kreft som mulige helserisikoer ved bruk av alkohol (Lucas, 2004:89). Videre viste epidemiologiske studier at denne typen skader – samt utfordringer for offentlig ro, orden og sikkerhet – ramma langt flere enn de som var diagnostisert med sjukdommen alkoholisme. Faktisk viste statistiske data at sjøl om majoriteten i en befolkning ikke er alkoholavhengige, henger deres aggregerte forbruk sammen med et nasjonalt nivå av alkoholrelaterte sosiale og medisinske problemer (Lucas, 2004:89). Dette er blitt kalt totalforbruksteorien, og innebærer at dersom gjennomsnittsforbruket øker i en befolkning, øker også antallet skader og antallet stordrikkere (se bl.a. Fekjær, 2009).

Denne forståelsen vant altså fram mot slutten av 1970-tallet, samtidig som sjukdomsmodellen ble svekka. Blant annet ble ”alkoholisme” fjerna fra WHOs diagnoseliste i 1979. Folkehelsemodellen ble særlig argumentert fram av WHO og av dominerende forskningsmiljøer (som de som sto bak WHO-publikasjonen fra 1975). Videre ble det sivile samfunn viktigere igjen fordi ett av de populære virkemidla innafor denne modellen var ”overtalelsesprosjekter” der målet var å endre folks holdninger og atferd. La oss se nærmere på tiltaka innafor denne modellen.

Hva er løsninga på problemet?

Konsekvensen av totalforbruksteorien var at det ble sett på som mest hensiktsmessig å forsøke å redusere det totale forbruket av alkohol i en befolkning – og det i så stor grad som mulig før skadene er skjedd. Det innebar at hele befolkninga ble målgruppe for ulike typer tiltak. En tok i bruk kampanjer, der holdnings- og atferdsendring var sentrale mål, og restriktive politiske tiltak som innebar både regulering av tilgjengelighet og bruk av prisinsentiver.

Sjøl om folkehelsemodellen ble dominerende en periode utover 80-tallet, møtte den betydelig motstand, særlig fra liberalistisk hold og fra en stadig sterkere og mer politisk bevisst alkoholindustri.

 

1985–?: Alkoholindustriens liberale modell

Hva er problemet med alkohol?

Denne modellen har jeg kalt alkoholindustriens modell, fordi argumentasjonen målbar et fokus på at alkohol langt på vei er en ordinær vare som det er legitimt både å bruke og tjene penger på. Bærende argumenter var at alkoholen i seg sjøl ikke er noe problem, men at noen mennesker ikke kan kontrollere forbruket sitt. Disse kan skade seg sjøl eller andre gjennom sitt alkoholmisbruk. Industrien støtta seg dermed til sjukdomsmodellen fra de foregående åra, og talte ellers for å forstå alkohol som en vare på linje med en hvilken som helst annen vare.

Hva er løsninga på problemet?

I og med at alkohol i seg sjøl ikke oppfattes som et problem, men snarere at noen misbruker den, er løsninga innafor denne modellen at disse problemdrikkerne enten slutter å drikke eller lærer seg å drikke fornuftig og uten å forårsake skade. Dette er disse individenes eget ansvar, men det skal også finnes behandlingsopplegg for dem. Folkehelsemodellens fokus på totalforbruk og dertil egna strategier for å redusere dette, er derimot ikke aktuell politikk, fordi en slik løsning innebærer at alle normaldrikkere rammes – for eksempel ved at deres forbruk utsettes for restriksjoner – fordi noen problemdrikkere ikke kan kontrollere sitt forbruk. Alkoholindustrien førte videre en argumentasjon basert på en økonomisk logikk som sto i opposisjon til folkehelselogikken, og det oppsto en konflikt mellom disse to modellene. Denne vokste utover på 90-tallet.

 

Konflikt

Folkehelsemodellen henta i hovedsak sin troverdighet fra vitenskapelig legitimitet – særlig fra legevitenskapen. Alkoholindustrien utfordra derfor folkehelsetilhengerne med samme typer argumenter ved å opprette egne forskningsinstitusjoner der de finansierte sin egen forskning på alkohol og samfunn (Lucas, 2004:91). Jeg mener derfor vi kan si at det foregikk en kamp mellom to klare motstandere for å vinne det alkoholpolitiske ”hegemoniet”. Det var folkehelsemodellens tilhengere mot alkoholindustriens synspunkter. Det var fokus på problemdrikkere versus hele befolkninga. Det var alkohol sett som en ordinær vare versus alkohol som risikovare, og det var det frie marked versus statlig intervensjon.

Ut av denne konflikten kom det etter hvert en ny form for konsensus som kan ses på som et kompromiss mellom de to konkurrerende modellene. Denne nye konsensusen kan vi kalle skadereduksjonsmodellen (Lucas, 2004:92), og er delvis et resultat av aktiv konsensusbygging for å få de to polene i konflikten til å komme hverandre i møte (Lucas, 2004:92-93). En viss konsensus ble oppnådd, men konflikten foregikk også delvis parallelt.

 

1990–?: Skadereduksjonsmodellen

Denne måten å tenke på har sin opprinnelse fra behandling og forebygging av brukere av illegale stoffer, men det er indikasjoner på at den allerede er viktig og kan bli viktigere også på alkoholfeltet (Lucas, 2004). Blant annet har det vært diskusjon om det vitenskapelige grunnlaget for å benytte seg av befolkningsstrategier, som jo er ryggraden i folkehelsemodellen. Dessuten har skadereduksjon blitt kopla til en mer pragmatisk dreining i europeisk helsepolitikk i og med tendensen til å integrere alkoholspørsmål i generell sykdomsforebygging og spesielt i konseptet helsefremming. Dette er en måte å jobbe med forebyggende helse på som integrerer interessene til alle relevante sektorer (Lucas, 2004:93). La oss se på hva som ligger i skadereduksjonsmodellen for alkoholpolitiske vurderinger.

Hva er problemet med alkohol?

I denne modellen, som altså har vokst ut av konflikten mellom alkoholindustriens og folkehelsemodellens argumenter, ser vi spor av begge. Modellen innebærer en anerkjennelse av at alkohol kan brukes på en skadelig måte, men at det bare er et fåtall som gjør dette (”stordrikkerne”). Flertallet omgås alkohol uten problemer (”de moderate”), og mange av de alkoholrelaterte skadene skyldes konsum i skadelige eller farlige drikkesituasjoner, for eksempel når barn er til stede, under graviditet eller i trafikken (Lucas, 2004:93). Alkohol er dermed en vare som må håndteres med varsomhet, mens fokuset på totalforbruk, som er så viktig i folkehelsemodellen, må vike. Dette er en måte å omfortolke alkoholproblemet på i forhold til foregående modeller, først og fremst gjennom å fokusere på alkoholskader det er konsensus om.

Hva er løsninga på problemet?

Løsningene som følger av denne tankegangen er blant annet at det er ”stordrikkerne” som må være i fokus for intervensjoner. Samtidig er det legitimt å forsøke å redusere skadene som følge av alkoholbruk ved å redusere antallet potensielt skadelige drikkesituasjoner og å minimere skadene i disse. Skadereduksjonsmodellen var spesielt tydelig på 1990-tallet, men den gjør seg gjeldende fremdeles, noe jeg straks kommer tilbake til, når jeg nå skal se på det første tiåret i det nye årtusenet. Hvilke modeller har vært dominerende i denne perioden?

2000-tallet: Flere modeller side ved side

Jeg mener at 2000-tallets alkoholpolitiske landskap har vært prega av at flere modeller har kjempa om hegemoniet, men at det er en liberal modell, der alkoholindustriens argumenter dominerer, som har stått sterkest (se for eksempel Lucas, 2004:94). Samtidig mener jeg det kan ha skjedd en dreining i mer restriktiv retning de siste åra. Jeg skal begynne med å se nærmere på den liberale modellen, før jeg argumenterer for den fortsatte tilstedeværelsen av både folkehelse- og skadereduksjonsmodellene.

Den liberale/alkoholindustriens modell

Vi har sett at denne modellen gjorde seg gjeldende på slutten av 1980-tallet og utover på 90-tallet da den var i tydelig opposisjon til folkehelsemodellen. Etter dette har den vokst seg sterkere, og jeg mener det er den sterkeste modellen så langt på 2000-tallet. Dette er en liberal modell som argumenterer for viktigheten av et nærmest fritt marked for kjøp og salg av alkohol, fordi alkohol er en vare på linje med andre varer, og der folkehelseargumenter ikke er legitime. Konsekvensene av denne modellen har vi sett de siste 30 åra i Norge – først og fremst gjennom en stadig økende tilgjengelighet til alkohol. For eksempel har antallet skjenkesteder blitt tredobla fra 1980-tallet til i dag (Lauritzen, 2008b). Videre ser vi konsekvensen av modellen i en økt omsetning av alkohol: Ølomsetninga per innbygger er nesten fordobla, mens vinomsetninga er sjudobla fra 1960 og fram til i dag (Fekjær, 2009:28).

Innafor denne modellen mener jeg å finne flere typer argumenter for en liberal alkoholpolitikk. For det første næringsargumenter; at det er viktig med gode rammevilkår for salgs- og skjenkenæringa. For det andre reiselivsargumenter; dersom en skal satse på turisme, er alkohol et viktig trekkplaster. For det tredje det jeg kaller kulturargumenter, der dannelses- og nytelsesargumenter for bruk av alkohol er framherskende.

Denne liberale dominansen har også en annen konsekvens som jeg vil dvele litt ved her, og det er stempelet og ubehaget som ofte er forbundet med å gå inn for en restriktiv politikk eller drive alkoholfokusert forebyggende arbeid. Dette fenomenet er kjent fra andre studier på feltet (se for eksempel Braaten and Nyseth, 2006), og jeg observerer også tendensen i mitt eget doktorgradsprosjekt om lokal alkoholpolitikk. Fenomenet dreier seg i korte trekk om at for eksempel politikere som går inn for en restriktiv salgs- og skjenkepolitikk, løper risikoen for å bli hengt ut i avisene som ”mørkemenn” som er ute etter å både gjøre hverdagen vanskelige for folk flest, og ikke minst ødelegge for det lokale næringslivet og stedets rykte. Jeg mener denne tendensen er med på å gjøre det alkoholpolitiske debattklimaet betent, og konsekvensen kan bli at det blir belastende å delta i debatten. Faglige argumenter basert på kunnskap, gis mindre vekt. Og dersom man framviser restriktive holdninger, blir man latterliggjort, eller gyldigheten av ens argumenter blir bortdefinert under henvisning til religiøse eller avholdende livsvalg. Dette kunne vi for eksempel se i et oppslag i Dagsavisen 3. september i år om regjeringens forslag til reduksjon av maksimal skjenketid på utesteder. Her skriver avisen følgende:

Saken er først og fremst frontet av avholdsmann og justisminister Knut Storberget og utenriksminister Jonas Gahr Støre, som nylig ”kom ut av skapet” som personlig kristen (Dagsavisen, 2010).

Avisa ser altså ut til å mene at det at de to involverte ministrene er henholdsvis avholdsmann og personlig kristen skulle ha noe med saken å gjøre. Slik jeg ser det, innebærer denne type påpekninger at ministrene – og alle andre med liknende verdigrunnlag – plasseres i en (mørkemanns)bås, som diskvalifiserer dem fra å være legitime deltakere i debatten. Det er som om deres høyst personlige livsstil representerer en inhabilitet i alkoholsaker. Denne tendensen er med på skape et svært uheldig debattklima for et veldig viktig samfunnsområde.

Til tross for denne liberale dominansen, mener jeg det er liten tvil om at folkehelsemodellen fremdeles står sterkt i Norge.

Folkehelsemodellen på 2000-tallet

Ikke minst baserer jeg dette på den tydelige tilstedeværelsen av folkehelselogikken i den nåværende regjerings ”Opptrappingsplan for rusfeltet” (HOD, 2008), der det første av fem hovedmål er at regjeringa skal føre en alkoholpolitikk med et ”tydelig folkehelseperspektiv”. Dette formuleres på følgende måte i planen:

Regjeringen skal føre en alkoholpolitikk som reduserer de negative konsekvensene for enkeltpersoner og for samfunnet. Det er klare sammenhenger mellom pris, tilgjengelighet, totalkonsum, helserisiko og skadeomfang. Alkoholpolitikken må være rettet mot befolkningen som helhet og begrense tilgjengeligheten til alkohol (HOD, 2008:14).

Vi ser her at totalforbruksteorien fremdeles har legitimitet hos sentrale myndigheter, og at det fører til bruk av befolkningsretta strategier for å redusere det samla forbruket av alkohol. Denne typen argumentasjon er også til stede i mange kommunale rusmiddelpolitiske handlingsplaner i Norge. Videre vil jeg argumentere for at vi de siste åra har sett en dreining i retning av en styrking av folkehelsemodellen. Jeg tenker først og fremst på tre forhold: 1. Viktige talspersoner for folkehelsemodellen nasjonalt og internasjonalt har, ved hjelp av omfattende forskning, argumentert for at de mest effektive forebyggende tiltaka er bruk av befolkningsretta strategier som for eksempel å redusere tilgjengeligheten til og ha høye priser på alkohol. En svært betydningsfull publikasjon i så måte ble utgitt av WHO i 2003, Alcohol: no ordinary commodity : research and public polic (Babor et al., 2003). Denne kom i ny og oppdatert utgave i 2010, og da med et nytt kapittel om alkoholindustriens betydning for blant annet alkoholpolitikk. Denne publikasjonen har vært en svært viktig premissleverandør for norsk politikk de siste åra. 2. Våren 2010 vedtok WHOs helseforsamling historiens første globale alkoholstrategi for å redusere skadelig bruk av alkohol. I denne strategien gis tilgjengelighets- og prispolitikk en sentral rolle. 3. I Norge opplevde vi i 2008 at en rekke kommuner (for eksempel Trondheim, Bergen, Tromsø, Hamar og Fredrikstad) i sine nye rusmiddel-/alkoholpolitiske handlingsplaner reduserte sine salgs- og/eller skjenketider som en følge av argumenter om at dette ville gi færre alkoholrelaterte skader. Disse planene skal rulleres i 2012, og det gjenstår å se om den restriktive dreininga videreføres i disse planene[3].

Jeg skrev tidligere at det på 90-tallet var en åpen konflikt mellom alkoholindustriens modell og folkehelsemodellen. Jeg mener at denne konflikten, sjøl om den er mindre tydelig enn på 90-tallet, fremdeles pågår. Og det til tross for framveksten av skadereduksjonsmodellen som vi så oppsto som et kompromiss mellom de to konkurrerende modellene. Denne tredje modellen mener jeg for øvrig har gjort seg gjeldende også på 2000-tallet i Norge.

Skadereduksjonsmodellen på 2000-tallet

Jeg mener vi kan se tilstedeværelsen av denne modellen blant annet gjennom hvordan alkoholindustrien i Norge argumenterer, for eksempel Bryggeri- og drikkevareforeningen. På sine hjemmesider skriver foreningen, som representerer 30 øl- og drikkevareprodusenter i Norge, følgende:

Øl er et produkt som mange mennesker opplever at gir et positivt bidrag til deres liv. De aller fleste nordmenn nyter øl med glede. (….) Når øl brukes riktig, er det en sosial drikk som bidrar til å føre folk sammen og skape en god atmosfære. (….) Dessverre er det ikke tvil om at misbruk fører til problemer for en del øldrikkere og deres nærmeste omgivelser. (Bryggeri- og Bryggeriogdrikkevareforeningen, 2010a).

Jeg mener at dette kan tolkes i retning av en skadereduksjonsmodell[4]. Dette kommer også til uttrykk i at bransjen legger både ressurser og prestisje i å påvirke folk til å drikke på en slik måte at det ikke er til skade for noen, for eksempel gjennom informasjonskampanjer. Bransjen argumenterer på den annen side sterkt imot en folkehelsemodell, med andre ord at norsk alkoholpolitikk skal ha totalforbruk som rettesnor og befolkningsretta strategier som virkemidler. De mener at reguleringsnivået i Norge er for høyt, og henviser til at Norge har de høyeste alkoholavgiftene i Europa (Bryggeri- og Bryggeriogdrikkevareforeningen, 2010a). Å skille skadereduksjons- og alkoholindustriens modeller fra hverandre er imidlertid ikke alltid enkelt, og vi kan på mange måter si at det er en glidende overgang mellom de to modellene.

 

Konsekvenser for alkoholpolitikk og - forebygging

Jeg har i denne teksten gitt en grov historisk gjennomgang av de alkoholpolitiske modellene som har dominert de siste 150 år, samt sagt noe om dagens trender. Hensikten har vært å ramme inn det arbeidet som gjøres både nasjonalt og lokalt for å redusere de skadene som alkoholbruk forårsaker. Jeg mener at dagens konkurrerende modeller gjør seg gjeldende både nasjonalt og lokalt, og får betydning for for eksempel hva slags salgs- og skjenkepolitkk norske kommuner fører. I den sammenheng mener jeg å se et tydelig mønster der kommunenes administrasjoner, representert ved for eksempel SLT-koordinatorer, ruskonsulenter eller andre fagfolk på feltet, står for folkehelsemodellen, mens flertallet av politikerne følger argumentasjonen i den liberale modellen. Det gjelder sjølsagt ikke alle steder, men mønsteret er tydelig i mange kommuner, og eksemplene er mange på saker der administrasjonen legger fram for politisk behandling et forslag om avslag på en bevillingssøknad, men der politikerne likevel gir bevilling. Og det sjøl om administrasjonen følger de alkoholpolitiske retingslinjene som de samme politikerne har vedtatt. Dynamikken bak og årsaksforholda i slike saker er komplekse, men noe dreier seg om den dominerende liberale modellen i dag. Få vil innta rollen som den restriktive politikeren som ”nekter folk moro” bare fordi noen ikke kan kontrollere sitt alkoholforbruk. Ett eksempel på en slik sak fant sted i Tromsø kommune sommeren 2010, og kan leses om ved å klikke deg inn på følgende lenke  her  .



[1] Til sammenlikning vet vi at det i 2009 ble konsumert mellom 8,35 og 8,68 liter ren alkohol per innbygger over 15 år i Norge i øl, brennevin, rusbrus eller vin (inkludert 25-30 prosent uregistrert forbruk).

[2] Det første totalavholdsforeninga ble stifta i 1859 i Stavanger. I 1875 ble den første nasjonale organisasjonen etablert, nemlig DNT – Det norske totalavholdsselskap.

[3] Se XXXX link til Tromsø-caset for en diskusjon om Tromsø kommunes rullering av rusmiddelpolitisk handlingsplan i 2008, og reversering av ett av de sentrale tiltaka i 2010.

[4] Jeg velger å ikke ta hensyn til motstandernes argumentasjon om at denne typen anerkjennelse av alkoholens negative konsekvenser fra alkoholindustriens side mer dreier seg om å gjøre seg sjøl legitim og troverdig enn om en faktisk bekymring.

 
 
Kommunetorget

2018 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 7vggoo
(Skriv inn koden over.)