Hva gjør politikk ? Et kritisk blikk på kunnskapsbasert praksis i rusfeltet.


De samles gjerne under betegnelsen praksisfeltet, disse stedene der lærere, sykepleiere, sosialarbeidere og andre ansatte i velferdsstatens førstelinje møter sine mange målgrupper. Det er i dette feltet arbeidet med å nå politiske mål foregår. Men hva de såkalte praktikerne bør gjøre og hvilke ressurser de trenger, avgjøres innenfor helt andre felt. Ekspertisen må åpenbart befinne seg andre steder enn på skolene, sykehjemmene, helsestasjonene og sosialkontorene. Er det likevel ikke sånn at den som har skoen på vet best hvor den trykker?  

av: Rolf A Markussen, 2012 stipendiat/stud dr.polit Høgskolen i Narvik.

 

Kunnskap som botemiddel

Går man til politisk tekst og tale som beskriver hvordan velferdsstatens ulike utfordringer skal møtes, finner man en tydelig fellesnevner. Enten det dreier seg om undervisning i skole, pleie av syke eller forebygging av rusproblemer så er gjennomgangstonen at det vi gjør må være basert på det vi vet. Å vite holdes opp som betingelse for å handle på måter som sender oss i retning av de politisk definerte målene. Uten å vite blir innsatser vilkårlige, resultatene uvisse og bruken av tid og penger ineffektiv. Avhengig av problemfelt finner vi igjen denne troen på kunnskap som botemiddel under politiske faner som evidensbasert, forskningsbasert, databasert eller kunnskapsbasert praksis. Navnene varierer, men de bærer alle på den samme ambisjonen om å forandre praksis i velferdsstatens førstelinje fra det vi tror og håper er virksomt, til det vi vet eller i hvert fall har belegg for å tro virker.

 

Det ser ut til å herske stor enighet om fornuften i denne politiske styringslogikken, og det hører til sjeldenhetene at politikere, byråkrater, forskere, praktikere eller brukere av tjenestetilbud stiller seg kritisk eller spørrende til bruk av kunnskap i kvalitetsforbedringens tjeneste. Vi reagerer knapt når en statsråd vil ha ”alle fakta på bordet”, eller når eksperter settes til å evaluere effekten av et konkret prosjekt. Å frambringe viten for å la den styre hva vi foretar oss når problemer skal løses ser ut til å være en nærmest selvforklarende logikk med udiskutabel iboende fornuft. Enigheten om kunnskapens potensielle fortreffelighet sprekker derimot raskt når det kommer til spørsmål om hvilken kunnskap som trengs, hvilken kunnskap vi allerede har, hva som er nyttig eller sikker kunnskap, hvordan den skal produseres og hvem som skal gjøre det. Da Sosial- og helsedirektoratet sammen med Utdanningsdirektoratet i 2006 publiserte en forskningsrapport som vurderte eksisterende forebyggingsprogrammer i skolen, kom flere av disse spørsmålene opp til intens og langvarig debatt, men uten at kunnskapsbasert praksis som sådan ble debattert. Implikasjoner av politikken kom under ild uten at selve styringslogikken ble truffet. Den pågående offentlige kostholdsdebatten er et annet eksempel. Alle synes å være enige om at det er forskningen som bør gi svarene, men det betyr ikke at man er enig om poteter eller bacon er til å anbefale.

 

At et fenomen blir tatt for gitt eller framstår som innlysende fornuftig, er ikke bestandig en god grunn for å la det unnslippe analyse og refleksjon. Det er tvert i mot en del folk, noen forskere inkludert, som i sitt arbeid trekkes nettopp mot slike fenomener og gir oss analyser som overrasker og utfordrer godt bardunerte forestillinger. Resten av denne teksten må leses som et forsøk på å slutte seg til dem, og da med kunnskapsbasert praksis innenfor rusfeltet som analyseobjekt. Dette er med andre ord en skisse til politikkanalyse på et spesifikt helsepolitisk felt, men der politikken også har tydelig slektskap med politikk på andre områder.

 

Dokumenter som aktører

Politikkanalyse kan ha ulike formål. Innenfor rusfeltet er det vanligste formålet å avdekke suksess eller fiasko, av og til også inkludert analyse av forhold som leder fram til resultatene. Politiske initierte innsatser blir gjort til gjensand for analyse, og da nettopp med det for øye å produsere ”handlingsinformasjon”. Felles for denne typen analyser er forutsetningen om at politiske dokumenter, for eksempel lover, retningslinjer, rapporteringssystemer, forskrifter, statlige veiledere, tiltaksmanualer eller handlingsplaner, representerer politikkskapernes intensjoner. Analytikerens jobb er å se om slike politiske verktøy fungerer etter intensjonene, eventuelt også forklare hvorfor så skjer eller ikke. En annen, men mindre benyttet analytisk mulighet er å ta utgangspunkt i de samme politiske dokumentene for å undersøke hva de faktisk gjør. Politisk tekst blir da ikke primært betraktet som representasjoner for politikkskapernes håp, drømmer, intensjoner, vilje eller for den del slue planer, men som materielle, håndgripelige dokumenter som kan urette noe.

 

”Opptrappingsplan for rusfeltet” (Helse- og Omsorgsdepartementet 2008) er et slikt dokument. Selvfølgelig er det både mulig og atskillig fornuft i å undersøke hvordan det går med prioriteringene og planene som er beskrevet på dokumentets 72 sider. Men det er også fullt ut mulig, og heller ikke uten fornuft å undersøke hvordan dokumentet opptrer. For å få det til må vi venne oss til å betrakte det, ikke bare som et statisk og passivt manuskript som mennesker mer eller mindre følger, men som en aktør som i likhet med menneskelige aktører har skaperkraft. Også et politisk dokument kan definere problemer, målbære årsakssammenhenger og foreskrive løsninger der det opptrer i feltets ulike praksiser. Med et slikt perspektiv på politiske dokumenter kan man gjøre Opptrappingsplanen til gjenstand for analyse og undersøke hvordan den skaper en helt konkret orden i verden der ute. For eksempel hvordan den konstruerer kunnskapsbasert praksis som et høyt prioritert ruspolitisk styringsprosjekt.

 

I følge Opptrappingsplanen er regjeringens overordnede mål ”å redusere de negative konsekvensene som rusmiddelbruk har for enkeltpersoner og for samfunnet”. Dette målet deles så opp i fem hovedmål hvorav hovedmål 2, ”Bedre kvalitet og økt kompetanse” er det som tydeligst adresserer kunnskapsbasert praksis. Allerede her kan vi starte sporingen av dokumentets aktøregenskaper. Målformuleringen forutsetter en helt spesifikk sammenheng mellom kompetanse og kvalitet: Økt kompetanse fører til bedre kvalitet. Kompetanse tilskrives derved status som botemiddel for negative konsekvenser av rusmiddelbruk. Politisk tekst som kaller på kompetanse innen rusfeltet eller et annet av velferdsstatens problemfelt, er neppe egnet til å skape bølger. At de som skal sette velferdspolitikk ut i live trenger kompetanse forutsettes av de fleste. Men om vi leker oss litt med det politiske språk og forandrer målformuleringen til ”bedre kvalitet og økte bevilgninger”, blir kanskje kompetanse som botemiddel litt mindre selvforklarende. Om vi i tillegg flytter oss til et norsk sykehjem og spør om det er økning av ansattes kompetanse, eller penger, flere hender i arbeid eller nytt bygg som er best egnet til å bedre kvaliteten på tjenestene, så kan det godt tenkes at flere har noe å melde. Det er nettopp slik politiske dokumenter kan opptre som aktører: De setter et fokus, og derved forblir andre årsakssammenhenger, problemer og løsninger ufokusert. Ofte også udiskutert.

 

”Bedre kvalitet og økt kompetanse” gjør ikke bare kunnskap til botemiddel, det er også en formulering som forutsetter både at kvaliteten på arbeidet med å redusere rusmiddelbrukens negative konsekvenser kan bli bedre og at kunnskap er en ressurs det finnes for lite av. Heller ikke dette er spesielt oppsiktsvekkende, men likevel godt egnet til å illustrere hvordan politisk språk målbærer helt spesifikke fortellinger om virkeligheten. I dette tilfellet fortellingen om et praksisfelt som ikke holder god nok kvalitet og en kompetanse i praksisfeltet som er for lav. Det er nettopp i lyset av denne utilstrekkeligheten at hovedmålet blir meningsfullt. Hva ville vært vitsen med økt kompetanse i kvalitetsbedringens tjeneste dersom både kvalitet og kompetanse var i skjønneste orden.

 

Kunnskapens forsyningslinjer

Allerede i Opptrappingsplanens forord, skrevet av daværende Helse- og Omsorgsminister Sylvia Brustad, finner vi foreskrivningen av hvordan praksisfeltets forbedringspotesial skal utnyttes: ”Rusfeltet skal gis et faglig løft. Det skal arbeides for bedre kvalitet på hele feltet. Forskning og forskningsformidling, kunnskapsutvikling og kompetanseheving skal danne plattform for satsingen.” Sitatet kan ses som rusfeltets kunnskapsambisjon, innrammet som en forsyningslinje i tre ledd: Først må kunnskap produseres gjennom ”forskning” og ”kunnskapsutvikling”. Dernest må produktene distribueres til praksisfeltet gjennom ”forskningsformidling” og ”kompetanseheving”. I enden av denne kunnskapslogistikken finner vi konsumentene; praktikerne som møter sine ulike målgrupper med økt kompetanse. Slik skal feltet få sitt ”faglige løft” og ”bedre kvalitet”.

 

Går vi nedover i dokumentets målhierarki til hovedmålets ulike delmål og videre til listene over planlagte tiltak under hvert av disse delmålene, så finner vi mer av dets fortelling om kunnskapsbasert praksis som en treleddet forsyningslinje. Produksjonsleddet blir for eksempel tydelig beskrevet i tiltakene ”Etablere rusmiddelforskningssenter ved Universitetet i Oslo” og ”Støtte flere forskningsprosjekter gjennom nytt rusmiddelforsknings-program”(ibid. s. 26). Forskere utpekes her som produksjonsarbeiderne og forskning som deres arbeidsmetode. Også distribusjonsleddet og konsumleddet konkretiseres, for eksempel når de regionale kompetansesentrene posisjoneres: ”Rollen mellom praksisfeltet og forskningsmiljø skal tydeliggjøres, og sentrenes funksjon med å understøtte utvikling av kvalitets- og kunnskapsbaserte forebyggingsstrategier og sosial- og helsetjenester skal styrkes.” (ibid. s.25). Sitatet i seg selv tegner en kløft mellom ”forskningsmiljø” og ”praksisfeltet”, oppnevner de som skal være bro over kløften og indikerer både hva som skal transporteres over broen og i hvilken retning transporten skal foregå. Formålet transporten skal tjene, det som skal forandres når kunnskapen når praksisfeltet, defineres også.

 

Kort oppsummert kan man si at Opptrappingsplanen foreskriver kunnskapsbasert praksis som en enveis kunnskapsstrøm fra produsentene, via distributørene til forbrukerne. Eller fra forskernes forskning, via kunnskapsformidlernes formidling til praktikernes praksis. I enden av forsyningslinjen finner vi reduksjon av rusmiddelbrukens negative skadevirkninger. I hvilken grad en slik kunnskapsstrøm avtegner realiteter eller realistiske muligheter, blir spørsmål som faller utenfor en analyse av hva politiske dokumenter gjør. Å betrakte et politisk dokument som aktør innebærer derimot å rette fokus mot dokumentets budskap og hvordan dette konstruerer ”realiteter” og ”realistisk” politikk, for eksempel årsakssammenhenger, problemer og løsninger. Å stille skarpt på det som havner utenfor de politiske bildene, det som skyggelegges, forutsettes, tas for gitt og unndrar seg både refleksjon og debatt, blir i stedet det potensielt produktive i slike politikkanalyser.

 

Noen kjetterske spørsmål

Utsetter vi Opptrappingsplanens fortelling om kunnskapsbasert praksis for en slik tilnærming kan det komme grunnleggende spørsmål opp til overflaten som kanskje fortjener mer oppmerksomhet. Er det for eksempel sånn at kunnskap som produseres av forskere skjer på fundamentalt ulik måte sammenlignet med den kunnskapen som produseres av praktikere i velferdsstatens førstelinje? Og hva forutsetter hyppig brukte politiske formuleringer som ”kunnskapsformidling”, ”kompetanseheving” og ”kompetanseutvikling”? Har forsknings-produsert kunnskap egenskaper som gjør den flyttbar som sikre og stabile faktum? Hva skjer når forskernes publikasjoner skal konverteres til praktikernes handlingsendringer gjennom kurs, seminarer, kunnskapsbaser på internett, videreutdanninger, statlige veiledere eller programmanualer?

 

Å betrakte politiske dokumenter som aktører innebærer ikke alene å identifisere hva de sier og har usagt. Det kan også sende blikket i retning av hva dokumentene utretter, deres effekter i feltets ulike praksiser, og da inkluderer jeg også praksisene som finner sted blant forskere og fagbyråkrater. Som et alternativ til å la analysen av Opptrappingsplanens effekter være avgrenset av spørsmål om politikkens suksess eller fiasko, kan man stille skarpt på spørsmålet om dens fortelling om kunnskapsbasert praksis også skaper effekter som ligger utenfor det offisielle målet om reduksjon av rusmidlenes negative konsekvenser. Vedlikeholdes spesifikke posisjoner og interesser i ekspertisehierarkiene av fortellinger om kunnskap som rusfeltets botemiddel? Gjør prioriteringen av kunnskapsbasert praksis at rusfeltets politiske veivalg konverteres til spørsmål om hva forskningen anbefaler? Ligger det implisitt i politikken en forflytning av ansvaret for å innfri politiske løfter fra politikkens og vitenskapens eliter til kommunalt ansatte i velferdsstatens førstelinje? Er kunnskapsbasert praksis også et selvoppholdende system der ulike institusjoner holder liv i hverandre gjennom produksjon og utveksling av dokumenter?

 

Noen av disse spørsmålene er kanskje i overkant kjetterske, gitt at ambisjonen denne gang er å kaste lys over mulighetene som byr seg hvis man i politisk analyse ikke forutsetter at politiske dokumenter representerer noen sine intensjoner, men i stedet tar utgangspunkt i selve dokumentene og utforsker hva de gjør og med hvilke effekter. Forhåpentligvis er de likevel egnet til å illustrere en analytisk tilnærming som kan produsere spørsmål som i liten grad blir stilt når den politiske ambisjonen om kunnskapsbasert praksis er oppe til diskusjon, det være seg i rusfeltet eller andre velferdspolitiske felt. 

 
 
Kommunetorget

2018 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: t5ake7
(Skriv inn koden over.)