Hva vil vi med kommunene?


Skal kommunene først og fremst være et instrument for statlig velferdspolitikk eller egne forvaltningsorganer viet lokalt selvstyre?

Av: Leif Arne Heløe 2012, professor em., NIBR

Samhandlingsreformen pålegger kommunene et vell av tunge velferdsoppgaver i tillegg til de mange andre pliktene kommunene er pålagt de siste tiårene. Samtidig som den kommunale oppgavemengden har vokst, har borgerne fått styrket sine rettigheter, nedfelt blant annet i pasient- og brukerrettighetsloven. På toppen kommer større valgfrihet mellom tjenester og tjenesteytere. Det gjelder for eksempel retten til valg mellom barnehagetilbud og foreldreomsorg (kontantstøtteordningen), eventuelt også mellom offentlige og private omsorgstjenester. Spørsmålet om fritt sykehusvalg vil berøre kommunene. Liberale ideer om valgfrihet for individet og mangfold på tilbudssiden er i ferd med å bli politisk allemannseie.

Stortinget har i dag ingen samlet oversikt over alle gjøremålene det har lagt på kommunene. Men kommunestørrelsen forblir uendret. Vel halvparten av kommunene har under 5000 innbyggere. Handlingsrommet for lokalpolitikerne skrumper i takt med at velferdspolitikken rettsliggjøres.

Velferdskommunen om 25 år

På KS-landstinget i februar ble delegatene, om lag 700 kommunepolitikere, fylkespolitikere og rådmenn, bedt om å stemme ved hjelp av mobiltelefon på hvordan de trodde kommunesektoren vil se ut om 25 år. Tre av fire spådde at innbyggernes frihet til selv å velge tjenester vil være viktigere enn like og garanterte tjenester over hele landet. Hvis spådommen slår til, må de hevdvunne idealene om likhet og rettferdighet vike for innbyggernes individuelle preferanser. Spissformulert ble fremtidens kommunemodell på landstinget kalt ”kjøpesenteret”, en illustrasjon på hvordan markedsmodellen vinner innpass i offentlig tjenesteproduksjon[1]. Alternativet det ble stemt over, og som tapte, var ”statkom”- modellen, forenklet sagt en ytterligere rettsliggjøring og detaljregulering av velferdspolitikken: ”Staten garanterer, kommunen leverer”.

Rettighetsfesting og valgfrihet – blandinger av sosialisme og liberalisme?

Valgfrihetstrenden står tilsynelatende sterkt blant norske lokalpolitikere. Kravene om pasient- og brukerrettigheter står trolig tilsvarende sterkt blant folk flest som formodentlig ønsker seg både   rettigheter og større valgfrihet.

Historikeren Rune Slagstad har karakterisert rettighetsfesting av velferdstjenester som en merkelig blanding av liberalisme og sosialisme. Det er nærliggende å betegne rettighetsfestingen som ”litt venstrevridd” og valgfrihetstrenden som ”mer høyrevridd”: Mens rettighetskravene er tuftet på ideer om likhet og rettsikkerhet, er valgfrihetskravene inspirert av idealer om individets frihet og ønsker om fritt valg mellom utbydere og tjenester på åpne markeder.

Vil tjenesteleveransen i norske kommuner om 25 år fortone seg om et supermarked? Kanskje. Likhet og rettferdighet er sterke verdier i det norske samfunnet. Med de står i enkelte henseender i motstrid til individualiseringen og idealet om valgfrihet. Stortingskomiteer, statlige tilsyn og direktorater, NHO, sterke profesjoner, klientorganisasjoner og medier er erfaringsmessig kraftfulle talsmenn for statlig styring. Kommuner bygget på ”statkom”-modellen blir resultatet dersom disse kreftene vinner frem.

Vi må velge

Kommune-Norge kan ikke vente seg viktige samfunnsoppdrag kombinert med stor lokal råderett over utformingen. Innbyggerne kan ikke regne med flere rettigheter og/eller større valgfrihet i kombinasjon med et bredt anlagt folkehelsearbeid. Valget står langt på vei mellom en individualistisk eller en kollektivistisk preget modell.

Men aller først må vi bestemme oss for hva en kommune skal være. Den mest nærliggende muligheten ligger i å videreføre velferdskommunetrenden som gradvis har omformet kommunene til forvaltningsorganer for velferdsstatens mangfoldige oppgaveportefølje. Det  krever større enheter enn dagens, trolig 100-200 ”kontraktørkommuner” med stor oppgaveportefølje, men lite lokalt selvstyre. Alternativet er å beholde kommunene som egne forvaltningsorganer der lokale spørsmål er hovedsaken. Gjennomføringen av Samhandlingsreformen kan bli dråpen som får oppgavebegeret til å flyte over og tvinge frem et valg.



[1]Modellene/scenariene var utarbeidet gjennom FoU-prosjektet ”Scenarier for kommunesektoren” på oppdrag fra KS. Prosjektet ble gjennomført av Østlandsforskning i samarbeid med Agenda Kaupang,  Norut og Høgskolen i Lillehammer (HiL).

 
 
Kommunetorget

2018 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 4y0u3y
(Skriv inn koden over.)