Plan og styring: Av hvem? For hvem?


Stortingsrepresentant Lise Christoffersen (Ap) skriver i denne kronikken om utfordringene, ansvaret og det meningsfylte arbeidet med å være lokalpolitiker. Som tidligere Ordfører i Drammen og som medlem av planlovutvalget for plan og bygningsloven retter hun søkelyset mot hvordan engasjerte lokalpolitikere aktivt kan bidra til en bedre planstrategi, der også mykere element som rus og helse blir ivaretatt.

Av: Lise Christoffersen,2012. Stortingsrepresentant (Ap)

Hurra, jeg ble valgt!

 

Mandag 12. september 2011 var det kommunevalg i Norge. Denne dagen ble 10 785 personer over 18 år valgt inn i norske kommunestyrer, 6 670 menn og 4 115 kvinner. Godt over halvparten (56 prosent) var helt nye. En av dem var kanskje deg? Hvis du er kvinne, er sjansen for at du er nyvalgt mye større enn hvis du er mann. Uansett hvem du er, det venter deg fire år som ombud for de innbyggerne som har valgt deg. Det er en viktig oppgave. Det gjelder å få utført så mye som mulig. Du har kanskje spesielle saker du brenner mer for enn andre? Rusmiddelpolitikken, for eksempel? Da har du kanskje ønsket deg til utvalget for helse og omsorg og til og med vært så heldig at partiet ditt har plassert deg der?

 

Utfordringer og ansvar

 

Om du ikke visste det fra før, så vil du fort nok oppdage at rusmiddelfeltet er et stort og vanskelig politikkområde. Det finnes tunge rusmisbrukere som har vært avhengige av rusmidler i en årrekke. Blandingsmisbruk er ikke uvanlig. Som regel er det sammensatte problemer knyttet til den enkelte rusmisbruker. Psykiske problemer følger gjerne med, andre helseplager, likeså. Bostedsløshet, mulig prostitusjon og kriminalitet, liten eller ingen utdanning, avhengighet av trygd eller sosialhjelp er heller ikke ukjent. Det kan være barn inne i bildet. Den sosiale arven er et velkjent fenomen. I deler av ungdomsmiljøet kan det være flere som er i faresonen, som flørter med rusen og mister kontrollen. Hvis du er kommunestyrerepresentant i en større by, er sjansen stor for at utfordringene øker ved at innbyggere fra omkringliggende kommuner trekker inn til byen. På den ene siden gjelder det å ha et tilbud til dem som allerede er inne i misbruket. På den andre siden gjelder det å hindre ny rekruttering til miljøene. For ikke å snakke om det skjulte misbruket, som foregår bak fasadene i en tilsynelatende vellykket tilværelse. Fra tid til annen kjører lokale medier reportasjer, som kan starte med enkeltskjebner, personer som er motivert for behandling, men som ikke får tilbud. Dere stilles til ansvar, hvorfor blir det ikke gjort nok, hvorfor fins det ikke behandlingsplasser, hvorfor får dere ikke gjort noe med fyll og bråk i helgene, hvorfor følger ikke barnevernet opp bekymringsmeldinger osv.

 

Ansvaret ligger ikke bare i kommunen. Det kan oppleves som en lettelse, men kan snart vise seg å bli litt av en utfordring. Det betyr at dere lite får gjort, uten at flere aktører blir enige om hva som må gjøres. Det kan fortone seg som et konglomerat av ulike aktører – politikere, administrasjon og tjenesteprodusenter på flere nivåer, i sosialvesenet, i kommunehelsetjenesten, i spesialisthelsetjenesten, i direktorater og departement, på Stortinget, i nabokommunene, blant frivillige organisasjoner.

 

På www.regjeringen.no/HOD kan vi lese at hovedansvaret for en helhetlig og samordnet alkohol- og narkotikapolitikk ligger i Helse- og omsorgsdepartementet. Det omfatter både forebygging, nødvendig hjelp og gode tjenester, også tiltak som sorterer under andre departementer. Men det vises samtidig til kommunenes omfattende ansvar for tjenester til personer med rusmiddelproblemer, herunder rådgivning og veiledning, støtteopplegg, bolig og oppfølging i bolig, oppsøkende arbeid, tiltak for sosial- og arbeidsrettet rehabilitering, arbeid med individuell plan og oppfølging før, under og etter opphold i spesialisthelsetjeneste eller fengsel. Samtidig understrekes det at det viktigste forebyggende arbeidet skjer i nærmiljøet, gjennom forvaltning av alkoholloven og ved å tilby barn og unge attraktive rusfrie aktiviteter og møteplasser. Kommunens rolle er helt sentral og det anbefales å koordinere ulike forebyggingstiltak og samarbeide med frivillige organisasjoner. Helse- og omsorgsdepartementet påpeker dessuten at det er store variasjoner i hvordan kommunene har valgt å organisere arbeidet. Finansieringen må først og fremst skje gjennom de økonomiske rammebevilgningene alle kommunene får. Departementet er opptatt av kompetanseheving i kommunene og har gitt fylkesmennene et spesielt ansvar for at dette skjer.

 

 
 
Kommunetorget

2018 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 322m83
(Skriv inn koden over.)