Rusbehandling i kommunene


Tradisjonelt har det vært, og er tildels fortsatt, ei godt etablert holdning i behandling av rusmiddelavhengige og psykisk syke at det foregår i helseforetakene, i psykisk helsevern og Tverrfaglig Spesialisert Rusbehandling (TSB). Kommunen skal her bidra med forvern, ettervern, oppfølging, bolig, økonomi og andre tradisjonelle kommunale oppgaver. Denne holdningen finner vi både i hjelpeapparatet og hos brukere/pasienter. Men reflekterer dette de endringer som har skjedd senere år i lovverk og arbeidsmåter på dette området? Det er spørsmål jeg vil belyse i denne artikkelen gjennom å gå igjennom kommunenes ansvar og belyse hva rusbehandling kan være i kommunal sammenheng.

:Av Kari Hjertholm Danielsen (2017), rådgiver KoRus Nord   

Nye statlige føringer

I 2012 kom «Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse – ROP-lidelse» (ROP-retningslinjen). I retningslinjen kommer det klart fram at kommunene har ansvar og forpliktelse til å tilby utredning og behandling til personer med ROP-lidelser. I retningslinjen defineres kommunen som et behandlingsnivå på lik linje med psykisk helsevern og TSB. (IS-1948)

I 2014 kom veilederen Sammen om mestring.Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne. Denne veilederen har ei bredere målgruppe enn ROP-retningslinjen, og her tydeliggjøres og presiseres kommunens ansvar for utredning, diagnostisering og behandling av personer med ruslidelser og psykiske lidelser (IS-2076).

Disse føringene samsvarer også med Helse – og omsorgstjenestelovens § 3-2.

Til sammen har vi et lovverk som etterlater liten tvil om ansvaret. I tillegg har vi i løpet av tre år fått en veileder og ei retningslinje som løfter frem og tydeliggjør kommunens ansvar til å tilby behandling på rus – og psykisk helseproblemer. Med andre ord er kommunes ansvar og forpliktelse tydeliggjort i mange statlige føringer.  

Hva er behandling i kommunen?

De offentlige føringene er tydelig på kommunens ansvar for behandling til disse målgruppene. Imidlertid fremkommer det lite om hva behandling i kommunen skal være. Heller ikke mye om hva behandling i kommunen skal være sett i sammenheng med den godt etablerte behandlingstradisjonen i TSB og psykisk helsevern.

På mange måter kan det være en fordel at det ikke finnes en stram definisjon på hva behandling i kommunen skal være. Vi vet at kommunene i Norge er veldig forskjellig i forhold til størrelse, kompetanse og ressurser. Det at det ikke foreligger en enhetlig definisjon av behandlingsbegrepet i kommunene, gir den enkelte kommune rom til å jobbe med behandlingsbegrepet tilpasset de ressursene og den kompetansen som finnes, eller man planlegger å etablere i kommunen. Det gir mulighet til å sette fokus på hva behandling kan være i vår kommune, med de ressursene og den kompetansen vi har.

Man kan likevel tenke seg, at selv om det ikke finnes en enhetlig definisjon på behandlingsbegrepet i kommunen, så bør det foreligge noen felles grunn/minimusfaktorer som bør være tilstede for at et opplegg skal kunne kalles for behandling. Hva disse faktorene skal være, finnes det heller ikke enhetlige svar på.

I 2016 kom"Nasjonal, faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet"(Behandlingsretningslinjen). Som en naturlig følge av føringene i Sammen om mestring og ROP-retningslinjen, er kommunene ei av målgruppene for retningslinjen. Retningslinjen inneholder flere anbefalinger på hva behandling skal være. Flere av disse kan også settes inn i en behandlingssammenheng i kommunen. Dersom man ønsker å jobbe med behandlingsbegrepet i kommunen, kan det være mye god hjelp å finne her. Retningslinjen peker på noen faktorer som kan sees på som felles minimumsfaktorer for behandling. Disse faktorene bør også være felles for behandling i kommunen og spesialisthelsetjenesten:

  • Det bør utarbeides en behandlingsplan sammen med pasient/bruker
  • Planen bør beskrive hvordan arbeidet skal organiseres, og hvem som er involvert
  • Det bør utarbeides behandlingsmål som settes av bruker i samråd med behandler
  • Målene bør evalueres løpende
  • Kartlegging og utredning bør danne grunnlag for en behandlingsplan

Ut fra dette vil vi kunne siat en minimumsfaktor som må være tilstede for at et opplegg skal kunnes kalles behandling, er at det må foreligge en behandlingsplan med definerte mål, og at sikres målrettethet og helhet i tilbudet.

Hva kreves av kompetanse for å tilby rusbehandling i kommunen?

Som en naturlig følge av at kommunene er svært ulik både i størrelse, ressurser og kompetanse, vil behandlingstilbudet i den enkelte kommune variere.

I ROP-retningslinjen er det beskrevet ei anbefaling om felles basiskompetanse på behandling, uavhengig av om behandlingen skjer på kommunalt eller spesialistnivå:

  • Kompetanse i relasjonsbygging,
  • Samtalebehandling som kombinerer kognitiv terapi i og MI i kombinasjon
  • Psykoedukative tiltak som omfatter utvikling av ferdigheter i kommunikasjon og problemløsning
  • Tilbakefallsforebygging
  • Andre anbefalte behandlingsmetoder

Det er verd å merke seg at kompetanse i relasjonsbygging står først på denne listen. Dette er nok ikke tilfeldig. Flere tidligere brukere har uttalt at det som hjalp dem til et bedre liv, var at de møtte en behandler som så dem, og som de fikk en god relasjon til. Disse uttalelsene fra brukere stemmer veldig godt med det vi vet fra forskning, nemlig at en god relasjon er den mest virksomme enkeltfaktoren i behandling.

Anbefalingen i ROP-retningslinjen om en felles basiskompetanse, har sitt utspring i erkjennelsen av at det å ha en god relasjonskompetanse i bunn, samt gode verktøy på flere områder i verktøykassa, bidrar til at man fremstår som trygge og gode hjelpere i møtet med brukerne.

Kommunenes innsats en sentral del av behandlingsforløpet

Den viktigste årsaken til at kommunene bør fokusere på behandlingsansvaret, er naturligvis at det er en lovpålagt oppgave og skal ivareta brukerens behandlingsbehov der han/hun bor. En annen årsak er at behandlingstiden i TSB har blitt betydelig kortere de siste årene. Selv om det er mange faglige begrunnelser for dette, har det kommet bekymringsmeldinger både fra enkeltbrukere, brukerorganisasjoner og fra deler av fagfeltet. En kommune som har innarbeidet en bevissthet om at de er en del av et behandlingsforløp, og som har en trygghet på hva behandling er hos dem, vil kunne formidle til brukeren at selv om du ikke lenger er innlagt i institusjon, så fortsetter behandlingen. Med en helhetlig behandlingsplan vil man kunne synliggjøre for brukerne at de fortsatt er i et behandlingsforløp, selv om de er utskrevet fra behandlingsinstitusjon.

Dersom man skal klare å endre den etablerte holdningen til at behandling for rus – og psykisk helseproblemer foregår i TSB og Psykisk helsevern, blir det viktig at dette arbeidet starter i kommunene. Den enkelte kommune bør etablere en bevissthet på at behandling også skjer i kommunen, og definere hva behandling er i vår kommune. Først når man internt har en bevissthet og trygghet på dette, kan man formidle ut til øvrig hjelpeapparat og til brukerne at også kommunen har et behandlingstilbud.

Filmen over er en forelesning om Rusbehandling i kommunene av Kari Hjertholm Danielsen, KoRus-Nord og Asbjørn Larsen, Rusmisbrukernes Interesseorganisasjon, RIO. Klikk deg inn.

 
 
Kommunetorget

2018 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: x6354m
(Skriv inn koden over.)