Planen som svar på et problem


Mange vi snakket med mente at prosessen er viktigere enn selve planen. Men direktoratet og departe­mentet sin intensjon er primært at planene skal gi en bedre og mer helhetlig lokal rus­middelpolitikk.

Av: Bergljot Baklien 2012, forsker SIRUS

Som vi har sett, er det tvilsomt om planene fører til en rusmiddelpolitikk som er mer i tråd med nasjonale mål og strategier på feltet. Det er ikke lett å få gjennomslag for en politikk som er kunnskapsbasert. For det første innebærer planens forhold til politikken et møte mellom den presumptivt rasjonelle plan­logikken og den irrasjonelle virke­ligheten (jf. Kleven 1990 og 2007). For det andre vil det som skjer etterpå være avhengig av hvorfor kommunen har laget en plan.  Det beste utgangspunktet for en planprosess er at noe, i dette tilfellet rusmiddelsituasjonen, blir definert som et problem, at det er bred enighet om at det er problem, og at planen blir en gjennom­gang både av hva som kjennetegner problemet, og hvordan kommunen kan løse det. Vi kan altså spørre om hvilken problemdiagnose som er stilt, og om i hvilken grad aktørene (fagfolk, politikere, be­folkningen m.fl.) slutter opp om denne problem­diagnosen. Det klare inntrykket, både fra intervjuene og fra plan­dokumentene, er at få har utgangspunkt i en bred problem­definisjon, selv om enkelt­problemer som for eksempel boligsituasjonen for rusmiddelmisbrukerne er sentrale i starten av planarbeidet.

Mye tyder på at i jo mindre grad kommunen har utgangspunkt i en pro­blemdefinisjon, jo mindre skjer det etterpå. Hvis ikke politikerne i kommunestyre og for­mannskap opplever at kommunen har et problem, så opplever de heller ikke at dette er noe som det er nødvendig å gjøre noe med.  Diskusjonene i kommune­styret i Tromsø viste at flere av politikerne der ikke opplevde et rus­middel­problem. Eller rusproblemet i Tromsø ble definert som ”det er et problem at butikkene ikke selger øl etter kl 18” (jf. Braaten 2010).  Å begrense alkoholtil­gjengeligheten er vanskelig når kommunene kon­kurrerer om turister, næringer og skatte­inntekter.  Det dreier seg også om at en del politikerne vektlegger individuell frihet fra restriksjoner og begrensninger. Det er under slike forhold rusmiddel­problemet kan bli omdefinert til tilgjenge­ligheten av butikk-øl på kveldstid.

Et viktig spørsmål er om politikerne forholder seg til planen som en helhet, eller som en liste av forslag til vedtak.  Oftest virker det som om de går rett på virke­midlene, og at de i mindre grad drøfter de målsettingene som planen eventuelt gir uttrykk for. I salgs- og skjenke­politikken har den største oppmerksomheten vært på næringsinteressene, selv der planen har hatt oppmerk­som­heten på folkehelsen.

 

Ofte representerer valg av virkemidler viktige ideologiske standpunkter.  Da blir det viktigst å diskutere midlene. Slik taper den rasjonelle modellen der man først bestemmer målene og deretter velger midler ut fra hvor godt egnet de er til å nå målet.  (jf. Kleven 2011:92-93).  I en slik småskritts­modell er vurderingene begrensede og kortsiktige. Det blir vanskelig å tenke langsiktig, men kanskje lettere å få gjennomført ting. De overordnete målene kan framstå som fjerne og kanskje urealistiske. Da blir det de små til­takene man kan klare i hverdagen som dominerer, uten at det er helt sikkert at akkurat dette tiltaket bringer oss nærmere målet (jf. Lindblom 1959). At handlingsrommet, det man prinsipielt kan foreta seg, er større, hjelper lite innenfor rammene av det kommunale hverdags­livet (jf. Hansen 2005:204).

 
 
Kommunetorget

2020 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: v78ipu
(Skriv inn koden over.)