Produktet


Planene er et produkt, ikke bare av en planprosess, men også av en styringsrelasjon. Gjennom handlings­planene skal den kommunale politikken ta opp i seg nasjonale, rus­middel­politiske mål­settinger slik de er uttrykt blant annet i veilederen, og oversette disse til lokale tiltak. De aller fleste kommunene viser til, og dels også siterer de nasjonale målene på feltet. Men de nasjonale mål­settingene blir litt glemt når lokale mål skal utarbeides. 

Av: Bergljot Baklien 2012, forsker SIRUS

Noen ganger møter den kunnskapen man forsøker å basere seg på motstand. I Tromsø fikk en engasjert prosjektleder fram lokale omsetningstall for alkohol, som så ble sammenliknet med tall for landet som helhet.  Beregningen viste at konsumet i Tromsø lå betraktelig over land­s gjennomsnittet.  Dette ble brukt til å begrunne en målsetting om å senke totalforbruket av alkohol med 10 %, og å foreslå innskrenkinger både i salgstider og skjenketider.  Men konsumtallene førte til kon­flikter. Avisa Tromsø hadde den 10.5.2008 et stort oppslag med overskriften Slakter alkoholtall, der et bystyre­medlem fra Venstre mente at tallene var altfor høye fordi Tromsø var en studentby.  Politikeren sier at byen må ta vare på sitt rykte som utelivsby og Nordens Paris, og betegner et forslag om å inn­skrenke butikksalget av øl som et tulleforslag. Perspektivet i hans innlegg avviker noe fra totalkonsum­modellen:

 

”Dette er ikke politikernes jobb. Vi skal sørge for at de som har pro­blemer får hjelp på en skikkelig måte. Der må vi sette inn støtet. Vi gjør ikke det ved å ødelegge moroa for andre. Svært mange av forslagene er kun symbolpolitikk. De vil ikke ha noen dempende virkning på konsumet til dem som burde få hjelp.”

 

Veilederen har klart størst oppmerksomhet på forebygging.  Men i kommunene krever omsorg, botilbud og annet klientorientert arbeid for rus­middel­misbrukere ofte mye både akutt og vedvarende oppmerk­somhet.  Når de akutte pro­blemene roper på sin løsning, blir det kanskje vanskelig for den sentrale peke­fingeren å nå gjennom med sine mer lang­siktige anbefalinger.  I en utkantkommune var boliger til rusmiddel­avhengige et stort problem. De hadde 10-12 husløse boende på en campingplass 5 km fra sentrum til en kostnad av kr 15 000 per måned per person, en løsning som var dyr for kommunen og lite gunstig for brukerne. Det var et akutt behov for å gjøre noe, og planen var en anledning til å ta det opp.

 

Når forebygging får forholdsmessig liten opp­merksomhet i noen handlings­planer, er det også fordi det blir synlige problemer i lokalsam­funnet dersom tilbudene til marginaliserte rus­middel­misbrukere blir for mangel­fulle. En ned­prioritering av fore­byggende arbeid har ikke like synlige følger. Fore­bygging kan være ressurs­krevende, og nytten av investeringene oppleves ofte som usikre. De er vanskelige å måle og ligger lenger fram i tid. Dessuten var gruppene som jobbet fram planene ofte dominert av personer med bakgrunn fra omsorgs­siden. Sammen­setningen av gruppa reflekteres i temaene i planen.

 

Det er også sammenheng mellom hvor mye plass de bruker på forebygging og hvor mye opp­merk­somhet som tildeles legale rusmidler. Forebygging dreier seg ofte om tiltak for å utsette alkohol­debut, om alko­holpolitiske retningslinjer, og om å sørge for rusfrie arenaer for barn og unge.  Der de har brukt minst plass på forebygging og mest plass på illegale rus­midler, hadde enkelte av de involverte et ganske bevisst forhold til prioriteringen.  En kommunalsjef i en av disse kommunene formidlet ikke akkurat et folkehelseperspektiv når han uttrykte det slik:

 

”Det er ikke den kroniske alkoholikergruppen som er det største og det mest utfordrende for oss i dag.  Det er ungdom som be­gynner med stoff, og som rett og slett ikke har noe å gjøre.”

 

Bevillingspolitikken og forvaltningen av alkoholloven er en viktig del av den lokale rus­middel­politikken. Forskningen er entydig på at tilgjengelighets­begrensninger er blant de mest effektive fore­byggings­redskapene vi har, og det er derfor ikke overraskende at veilederen bruker mange sider på bevillingspolitikken. Den minner om at kommunene kan bestemme hvor mange salgs- og skjenke­bevillinger de skal ha. Bevillingspolitikken skal også omfatte bestemmelser om hvordan kommunen skal reagere på overtredelser av alkohol­loven, som overskjenking og skjenking til mindreårige.  Veilederen anbefaler at kommunen utnytter sanksjons­apparatet som en del av sin alkoholpolitikk.

 

Flere kommuner benytter handlingsplanen til en gjennomgang, og dels også til en inn­skjerping av bevillings­politikken.  Samtidig møtte vi lokale informanter som mente at dette var mest retorikk. Endringer i bevillingspolitikken har mer å gjøre med endringer i politiske sammen­setning i styrende organer, enn med vedtak av planer, hevdet de.

 

Hovedinntrykket er at handlingsplanene i liten grad utnytter det forebyggings­redskapet som ligger i bevillings­politikken. Kanskje har dette sammenheng med at dette er et kontroversielt felt. Noen planforfattere og mange politikere mener at det bør være opp til den enkelte å styre sin alkoholbruk selv, at det er noe det offentlige ikke skal legge seg for mye opp i. Offentlig fokus på folkehelse og forebygging blir fort oppfattet som uakseptabel paternalisme, og som en krenkelse av enkeltindividets frihet (jf. Sulkunen, Rantala & Määttä 2004). Særlig gjelder det alkoholfeltet, som ifølge Sulkunen er så symboltungt at enkle nytte­betraktninger ikke får betydning (Sulkunen 1997). Kanskje er de også redde for å bli betraktet som ”mørkemenn” eller ”moralens voktere”.  Braaten og Nyseth (2006:85) fant at slike stempler lett ble et problem for dem som tok til orde for en alkoholpolitisk bevisstgjøring i sine lokalmiljø.

 

Ofte er det lagt ned mye arbeid i å innhente kunnskap om lokale forhold. Likevel blir det noen ganger vanskelig å se sammen­­hengen mellom denne kunnskapen og retningen på kommunens rus­middel­politikk.  Det kan virke som om det er en barriere mellom visjoner, målsettinger og kunn­skap på den ene siden, og faktisk politikk på den andre.  Det behøver ikke bety at til­takene er dårlige i seg selv, eller at de er dårlig fundert.  Men kanskje går sammenhengen i motsatt retning av hva som beskrives i den rasjonelle modellen. Utgangs­punktet kan være tiltak som kommunen ønsker, eller kanskje har et akutt behov for. Begrunnelsen av tiltakene kan ofte hentes i de nasjonale, rusmiddelpolitiske målsettingene. 

 
 
Kommunetorget

2020 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 44p0qn
(Skriv inn koden over.)