Prosessen


I alle kommunene ble planene laget av en gruppe, gjerne kalt arbeidsgruppe eller prosjekt­gruppe. I letingen etter et samspill mellom plan og politikk, var vi opptatt av hvilket politisk mandat gruppa fikk for sitt arbeid. Det viste seg imidlertid at hvis det i det hele tatt ble gitt et mandat, var det vanligvis av ganske praktisk art. Mandatene begrenset seg til å si at det skal lages en plan, og kanskje hvem som skal lage den, men gav ingen politisk retning på det rusmiddelpolitiske arbeidet.

Av: Bergljot Baklien 2012, forsker SIRUS

I forhold til en kunnskapsbasert planlogikk, gav mandatene heller ingen pekepinn om hvilken kunnskap planen skulle baseres på.  Hvilke spørsmål eller utfordringer som skal behandles i planen, blir i hovedsak overlatt til dem som skal jobbe med den (jf. Gravrok & Hauger 2011:45).  Likevel var det ingen som helt begynte planarbeidet med blanke ark. Det ble styrt av hvilke planer og dokumenter som allerede fantes, og av erfaringene og virkelighetsopp­fatningene til de som arbeidet med planen.  Planprosessen var personavhengig, og ble preget av hvem som deltok.  Ikke minst var det viktig at arbeids­gruppas leder hadde legitimitet, erfaring og kompetanse (jf. Magnussen 2006:44). Omsorgssektoren var sterkt representert i de fleste arbeidsgruppene.  Kommunens plan­avdeling bidro flere steder aktivt med sin erfaring fra planarbeid generelt, og virket til at den rusmiddelpolitiske planen passet inn i planfloraen.  Det regionale kompetanse­senteret hadde en viktig rolle i halvparten av kommunene.

 

Politikernes rolle i planprosessen varierte mye, og vi støtte på sterke og til dels mot­stridende meninger om politikernes deltakelse. Enkelte kommuner hadde nokså vanntette skott mellom politikerne og de som arbeidet med planen. Mange prosjektledere ville gjerne ha med politikerne for å øke kunnskapen om feltet og eier­forholdet til planen (jf. Gravrok & Hauger 2011:46). Men kommunale sjefer argumenterte med at politikerne som er med i prosessene, er uten ansvar for hva som skjer etterpå. Planarbeid var fagarbeid, og politiske gisler var noe de ville unngå. Bare i et par kommuner var politikere aktive deltakere i prosessen.

 

Brukerorganisasjoner og pårørendeorganisasjoner deltok i noen kommuner.  Rus­middel­politiske organisasjoner knyttet til avholdsbevegelsen, glimret med sitt fravær. Når de ikke ble invitert inn, selv ikke der det fantes sterke lokallag av IOGT eller Juvente, var det neppe fordi man ønsket å unngå dem. Men dersom perspektivet er at kommunen er tjeneste­yter og be­folkningen ”kunder”, blir for eksempel den lokale Foreningen mot stoff en mer naturlig samarbeidspartner. 

 

Veilederen fra Helsedirektoratet var et dokument som fikk spille en viktig rolle i prosessen i de fleste kommunene (Helsedirektoratet 2006).  I følge veilederen skal målet være å redusere de sosiale og helsemessige skadene av rusmiddelbruk.  Den lokale rus­middel­politikken skal ha et folkehelse­perspektiv. For å begrense forbruket, anbefales til­gjengelig­hetsbegrensninger som alders­grenser, salgs- og skjenke­bestemmelser og -kontroll. Ut­gangspunktet er total­konsum­modellen understreker sammenhengen mellom totalforbruket av alkohol og skadeomfanget.  

 
 
Kommunetorget

2020 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: v7y313
(Skriv inn koden over.)