Samhandling, tverrfaglighet og forebygging – går alt i hop?


Målet med Samhandlingsreformen er å avlaste sykehusene gjennom å styrke primærhelsetjenesten og de lokale omsorgstilbudene. Større vekt på forebygging skal styrke folkehelsen. Vil reformen føre til at vi sparer personellressurser, eller vil den tvert i mot kreve flere helsearbeidere? Leif Arne Heløe, 2012.

 

Professor (em.) Norsk institutt for by- og regionforskning  (NIBR)

 

Personellsituasjonen

Svaret på ovenstående spørsmål er formodentlig at Samhandlingsreformen vil kreve flere helsearbeidere på kort sikt, men på langt sikt færre enn vi ville ha trengt dersom Reformen ikke ble gjennomført.

 

Uansett: Personellmangel blir hovedutfordringen for helse- og omsorgstjenesten om få år. Vi vil trenge både flere og enda bedre utdannete helsetjenere. Forklaringen ligger først og fremst i økningen av antallet eldre, dels fordi de store barnekullene fra etterkrigsårene nå blir pensjonister, dels fordi levealderen øker. Allerede i dag jobber 20 prosent av alle norske sysselsatte i helse- og sosialsektoren. Andelen er dobbelt så høy som gjennomsnittet i OECD-landene, faktisk høyest av dem alle. Hver sjette norske ungdom går i dag inn i helse- og omsorgstjenesten. I 2026 blir det behov for hver fjerde, i 2036 for hver tredje – forutsatt at vi opprettholder dagens standard på tjenestetilbudene. En eventuell standardheving vil kreve enda flere arbeidstakere.

Forskjellen er himmelvid mellom den medisinske behandlingen som tilbys på sykehjem i forhold til sykehus. På sykehus har pasientene daglig legetilsyn som følges opp av sykepleiere, gjerne av egen primærsykepleier. Dagens sykehjem er ikke bemannet slik. Kravene til bemanning og kompetanse vil øke sterkt etter hvert som det blir vanlig at utskrivningsklare pasienter overføres til sykehjem for pleie og etterbehandling av f eks kols, hjerte-karsykdommer og kreft.

 

Hvor skal vi hente de nye helsetjenerne fra?  Import av utenlandsk arbeidskraft har vært forestått som en mulig løsning. På midlertidig basis kan bruk av utenlandske helsearbeidere være til hjelp, som permanent løsning vil personellimport være omstridt og ha klare begrensninger. Ett eller annet sted går en grense for hvor mange som kan sysselsettes i helse- og omsorgsarbeid før viktige samfunnssektorer som skoler, barnefamilier, samferdsel og næringsutvikling blir skadelidende.

Kommunalminister Navarsete slår til lyd for å ta i bruk ”Fredericia-modellen”, oppkalt etter den danske kommunen Frederica. Bakgrunnen for prosjektet som modellen bygger på, er utgiftsveksten pga en aldrende befolkning og mangelen på arbeidskraft i omsorgsarbeidet. Hensikten er å sette eldre med pleiebehov i stand til å bo hjemme og være selvhjulpne så lenge som mulig. Intensiv trening på institusjon eller hjemme, kombinert med storstilt bruk av velferdsteknologi, skal hjelpe eldre til å mestre hverdagslige oppgaver. Dreining mot aktivitet, trening og annet forebyggende arbeid skal avlaste hjelpeapparatet og gi folk et bedre liv. Modellen møter imidlertid kritikk her i landet fra bl a Seniorsaken og Sykepleieforbundet. De er redde for at en slik omlegging vil skje på bekostning av nødvendig sykehjemsutbygging og gå ut over de svakeste eldre.

Vi kan vente debatt om Fredericia-modellen i tiden som kommer. Under alle omstendigheter vil bruk av ny teknologi åpne flere muligheter i omsorgsarbeidet. ”Innovasjon og Omsorg” er tittelen på en norsk offentlig utredning som omhandler temaet. Bruk av tekniske opplegg som kan hindre brann og forslag til hvordan sengen og leiligheten for øvrig kan bygges om, er blant ideene.

 

”Skal maskiner og teknikk erstatte varme hender?” blir det spurt. Nei. Smart bruk av tekniske hjelpemidler vil tvert imot øke kvaliteten og frigi tid til relevant omsorg. Nye tekniske løsninger gir omsorgsarbeidere tilgang til hjelpemidler som gjør jobben bedre og lettere. Mange av løsningene vil ligge i grenselandet mellom teknologi og helsefag.

Hjemmeboende eldre kan få hjelp til selvhjelp gjennom bruk av ny teknologi. Såkalt ”smarthusteknologi” kan varsle fall, røyk og den kan åpne dører. Medisinske sensorer kan varsle blodtrykk og hjerterytme. Videokonsultasjoner kan øke kontakten med hjemmehjelpen og erstatte lange kjøreturer. ”Digitale hjelpere” kan minne oss om medikamentene vi skal ta, og andre ting vi må huske. Resultatet er at helse- og omsorgspersonellet får bedre tid til omsorg og bruker mindre tid til transport og omsorgsoppgaver.

 

”Profesjonsnøytralitet”, dvs. en viss oppmyking av profesjonsgrensene innenfor en integrert helse- og omsorgstjeneste er én av grunnideene i Samhandlingsreformen. Begrunnelsen ligger bl a i det endrete problembildet: Behovet for pleie, omsorg og forebyggende arbeid vil øke sterkt. Statsråd Tora Aasland slår til lyd for å endre tyngepunktet i helsefagutdanningene slik at yrkesgruppene blir mer innstilt på å samhandle på tvers av etablerte fagdisipliner. Kunnskap om hvordan velferdsteknologien utvikler seg og anvendes, må få god plass. Tora Aasland mener at profesjonsutdanningene ved høyskolene må bli bredere, mens spesialiseringen må skje på masternivå.

 

Forebygging og folkehelsearbeid versus behandling og omsorg

Samhandlingsreformen omfatter også den nye folkehelseloven som pålegger kommunene ”et helhetlig ansvar for innbyggernes helse”. Nasjonalt folkehelseinstitutt vil fra og med januar i år og deretter årlig utarbeide folkehelseprofiler for hver kommune. Profilene inneholder opplysninger om helsetilstanden i befolkningen og lokale forhold som påvirker helsen. Opplysningene skal utgjøre kartet som det lokale folkehelsearbeidet kan navigere etter.

Idealet om forebygging er ikke omstridt i den politiske debatten om Samhandlingsreformen. Vi opplever snarere at forebyggende tiltak lovprises i alle fora. Men gjennomføring av effektive tiltak har det erfaringsmessig vært så som så med. Forebyggingsidealet står fjellstøtt – helt til det rennes ned av andre hensyn. Når idealet skal omsettes i praktisk politikk, melder det seg spørsmål om prioritering. ”Er det etisk forsvarlig å bruke penger til kampanjer myntet på friske folk når vi har tusener av syke som trenger behandling?” stod det retorisk i et avisinnlegg for en del år siden. Filosofiprofessor Knut Erik Tranøy svarte i debatten som fulgte at forebyggingens rasjonale ligger i at vi ved bruk av beskjedne midler i dag kan spare store utgifter i fremtiden. Etikken ligger i at vi sparer de mange for fremtidige lidelser ved bruk av midler som i dag bare vil rekke til behandling av de få.

 

Hvem skal stå for folkehelsearbeidet, legene eller…? ”Bare ti prosent av folks helseproblemer kan helsetjenesten gjøre noe med. Resten må løses ved omlegging av livsstilen og bedring av levekårene.” Det hevdet den anerkjente amerikanske samfunnsforskeren Aaron Wildavsky på slutten av 1980-tallet. Tolv år tidligere hadde den engelske legen McKeown gjennom studier av registre over dødsårsaker i Storbritannia kommet frem til at bare 1–2 år av de 23 årene den gjennomsnittlige levealderen hadde steget med i tiden 1900–1950, skyldtes medisinsk behandling. I en enquete som British Medical Journal (BMJ) foretok blant sine lesere (hovedsakelig leger og forskere), kom det frem at offentlig renhold, kunnskapen om rent vann og fjerning av søppel og kloakk ble ansett som de viktigste medisinske fremskrittene i løpet av tidsskriftets historie siden det ble startet i 1840.

 

Dagens sykdoms- og problembilde er forskjellig fra den gang de smittsomme sykdommene og den gamle fattigdommen var fiendene. Nå er det de nye folkesykdommene og den moderne  fattigdommen som skal bekjempes. Det er bakgrunnen for at dagens folkehelsearbeid i offentlige dokumenter blir bredt definert slik: ”Samfunnets samlete innsats for å styrke faktorer som virker positivt på folkehelsen og svekker faktorer som medfører helserisiko”. Det betyr at langt flere enn fastleger og sykepleiere må involveres i folkehelsearbeidet – både det som er individuelt rettet og det som er kollektivt lagt opp. Billedlig sagt: Det trengs så vel not som handsnøre. Forskjellen mellom de helsemessig rike og fattige øker snarere enn minker. I helsepolitikken kan man ikke som i økonomisk politikk, ta fra de rike og gi til de fattige. Å skape lik helse for alle er tilnærmet illusorisk, av flere grunner. Én viktig grunn er at landet blir mer og mer flerkulturelt. Synet på ”det gode liv” og på hva som er ”riktig” kosthold, varierer mellom befolkningsgrupper. Meningene om mosjon og idrett likeså. Mye uhelse skyldes uheldig livsstil og usunne vaner, ikke minst spise- og drikkevaner. Samtidig er det hevet over tvil at ulikheter i materiell standard og i andre situasjonsbestemte forhold er de viktigste forklaringene på helsemessige forskjeller. Strategien må derfor være todelt: både arbeid på bred front med universelle tiltak myntet på hele befolkningen, og selektive tiltak rettet mot grupper som ikke får del i den generelle bedringen.

Skadeproduksjonen skjer hovedsakelig utenfor helsetjenestens domene, mens reparasjonene skjer innenfor. Skadeforebygging og annet forebyggende arbeid må være et ansvar for alle ledd i samfunnet, ikke bare for helse- og omsorgstjenestene. Men det er de sist nevnte som har hovedansvaret for å organisere og implementere tiltak.

 

Veien videre i folkehelsearbeidet

Verdens helseorganisasjon anslår at om lag 40 prosent av all sykdom skyldes uhensiktsmessig livsstil, mens miljøforurensninger er tillagt ansvaret for én prosent av all sykdom og tidlig død. Folkehelsearbeid er et motsetningsfylt virkefelt som krever balansegang mellom hensyn og verdier. ”Folk med lav utdannelse spiser usunt”, så jeg spissformulert i en aviskronikk.”De mosjonerer dessuten for lite og røyker for mye”. Til gjengjeld er det ofte de velutdannete som drikker mer enn sunt er.

Forklaringen på forskjellene er sammensatt. Boforhold, økonomi, holdninger, matvaner og mosjon bestemmer livsstilen, som igjen påvirker helsen. Mye er oppnådd ved at det har lykkes å redusere sigarettrøykingen i den vestlige verden. Men om de forebyggende strategiene har bidratt til å minske helsemessige forskjeller mellom land og mellom sosiale grupper, er usikkert – kanskje tvilsomt.

Helseatferden skaper vi i stor grad selv, men under påvirkning fra nærmiljøet. ”Staten kan ikke trimme for oss”, sa Peter F. Hjort ved en anledning. Kanskje har vi fokusert for lite på betydningen av familien som normdanner når det gjelder helseatferden. Det er i familien vi som små lærer elementære regler for renslighet, tannpuss, bordskikk mv. Det er i familien vi legger oss til kostvaner og der utformes langt på vei vårt syn på mosjon og friluftsliv. Det er fra ektefellen mange av oss får tilbakemelding med hensyn til spise- og drikkevaner, røyking, turgåing. Ofte er det kvinnene som sender meldingene. Menn er gjerne tungnemme mottakere.

Skal vi komme videre i bekjempelsen av røyking og rusmiddelbruk, og lykkes med å bedre kostvanene og trafikksikkerheten, må vi bruke restriktive virkemidler. Men restriksjonene må ha et holdningsmessig grunnlag i befolkningen. Derfor må restriktive tiltak følges av langsiktige kampanjer som sikrer aksept og forståelse.

 

 
 
Kommunetorget

2018 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 400pn8
(Skriv inn koden over.)