Skjenkekontrollen – får i ulveklær


Skjenkekontrollen er fryktet på utesteder. Men er skjenkekontrollen en reell trussel for utestedene? Og hva er sjansen for at brudd på alkoholloven oppdages og sanksjoneres?

:av Kristin Buvik, seniorforsker og Bergljot Baklien, pensjonert forsker (2018),Folkehelseinstituttet, avdeling for rusmidler og tobakk.

Norske kommuner har stort handlingsrom innenfor alkohollovens bestemmelser. Kommunene innvilger skjenkebevillinger og har råderett over hvor mange bevillinger som utdeles, hvem som får bevillinger og hvor skjenkestedene skal ligge. Samtidig har kommunen ansvar for å kontrollere at utestedene skjenker i tråd med alkoholloven og tilhørende forskrift. Dette løser kommunene på ulike måter.

Alkoholloven pålegger kommunene å gjennomføre minimum tre ganger så mange kontroller som de har bevillinger. Kommunen har ansvaret for kvaliteten på kontrollene og at kontrollørene har tilstrekkelig opplæring. Det følger av alkohollovens forskrift at kontrollene skal ha fokus på skjenketider, aldersbestemmelser og skjenking til personer som er åpenbart påvirket av rusmidler. Forskriften vektlegger også at kontrollen skal rettes mot det som synes hensiktsmessige etter en vurdering av de lokale forhold.  Helsedirektoratet har dessuten utgitt en veileder for salgs- og skjenkekontrollen[1].

Kommunene står relativt fritt til å bestemme hvordan de vil organisere skjenkekontrollen. Flertallet av norske kommuner benytter et privat vaktselskap, mens 48 kommuner har egne kontrollører (Rusmidler i Norge, 2016). I 2015 ble det avdekket totalt 1 014 overtredelser av alkoholloven fordelt på 161 kommuner. Av disse var mangel på internkontroll det vanligste bruddet (313), etterfulgt av åpenbart påvirket person i lokalet (160), brudd på reklamebestemmelsene (141) og skjenking til åpenbart påvirket kunde (135). Men som kjent er det slett ikke alle overtredelser som fører til inndragninger. I alt ble det inndratt 125 bevillinger fordelt på 33 kommuner (ibid.). Det betyr at i underkant av åtte prosent av norske kommuner inndro en skjenkebevilling i 2015. For å forstå og forklare disse tallene, trenger vi å vite mer om hvordan skjenkekontrollen arbeider og fungerer.

Denne artikkelen ser på skjenkekontrollen i et utvalg på elleve norske kommuner; Oslo, Bergen, Trondheim, Kristiansand, Stavanger, Drammen, Fredrikstad, Skedsmo, Hamar, Tromsø og Hammerfest. Fem av kommunene bruker private vaktselskap til å gjennomføre skjenkekontrollen (Fredrikstad, Tromsø, Hammerfest, Hamar og Skedsmo). Oslo bruker hovedsakelig politi- og jusstudenter, i Stavanger er det Brannetaten som gjennomfører skjenkekontrollen. Bergen, Trondheim, Drammen og Kristiansand bruker egne kommunalt ansatte kontrollører. Artikkelen bygger på elleve kvalitative dybdeintervjuer med skjenkekontrollører, samt observasjoner av skjenkekontrollens arbeid i seks av byene. I disse byene ble det også gjennomført mange feltsamtaler, der observasjonene ble drøftet med kontrollørene og vi fikk deres refleksjoner over det vi sammen hadde opplevd.

I tillegg til å beskrive hvordan kontrollene gjennomføres, vil vi også beskrive og diskutere hva slags opplæring kontrollørene får, hvordan de rapporterer om avvik og hvordan de samarbeider med andre aktører. 

Opplæring og bakgrunn

I januar 2016 kom det nye nasjonale regler for skjenkekontrollører[2], med krav om at de må bestå en kunnskapsprøve. Kommunen er ansvarlig for at kontrollørene har den nødvendige opplæringen. Både de private kontrollselskapene og kommunene med egne kontrollører la vekt på at opplæringen både var teoretisk og praktisk rettet. Vi fikk høre at opplæringskursene fokuserer blant annet på beruselsestegn og rapportskriving. Flere kommuner holdt jevnlige møter hvor kontrollørene fikk oppdatert informasjon ut over prøven. For kommuner som hadde avtaler med private kontroll­selskap var det kontraktfestet at kontrollen måtte foretas av kvalifiserte kontrollører.

I Bergen besto for eksempel opplæringen av to dager med totalt 12 timers undervisning der bl.a. politiet redegjorde om sin kontrollvirksomhet. Trondheim hadde også besøk av politiet som en del av opplæringen.

I en av kommunene hevdet kontrollørene at det var lite opplæring utover prøven. De fortalte at de holdt seg oppdatert gjennom selvstudier og at det var lite organisert opplæring utover at nye kontrollører i starten jobbet sammen med de som var erfarne. Som kontrollørene påpekte, var den praktiske opplæringen sentral. Nye kontrollører ble plassert i makkerpar med erfarne, og slik ble den erfaringsbaserte kunnskapen overført.

Med unntak av enkelte av SALUTT[3]-kontrollørene i Oslo fremsto det ikke som kontrollørene hadde erfaring fra skjenkebransjen. Flere fremhevet at bransjeerfaring kunne være positivt, men at det samtidig kunne skape interessekonflikter dersom de skulle kontrollere steder der de hadde jobbet, eller steder hvor de kjente de ansatte. Da alle de aktuelle kommunene la stor vekt på dialog og veiledning, kan det likevel være grunn til å spørre seg om bransjeerfaring ville gjort kontrollørene bedre i stand til å forstå problemer og rammebetingelser i skjenkebransjen.

Styring og gjennomføring av kontroll

Alkoholloven gir føringer for hvordan skjenkekontrollen skal gjennomføres. Kontrollen kan foregå enten åpent eller skjult (eller anonymt, som det heter i Helsedirektoratets veileder). Etter at kontrollen er gjennomført skal kontrollørene presentere seg for stedets ansvarshavende og redegjøre for sitt inntrykk.

Enkelte kontrollselskap fortalte at kommunen detaljstyrte kontrollvirksomheten, men i flere av kommunene fikk vi høre at kontrollørene hadde stor frihet. I et kontrollselskap var avtalen at de skulle gjennomføre seks kontrollrunder i løpet av året, men når og hvor var opp til kontrollørene. En skjenkekontrollør i Trondheim fortalte: Du får lista og så har du fire måneder på å gjennomføre den, og da er det helt opp til deg og din makker når og hvor mye dere ønsker å jobbe. I tillegg kunne kommunen be om at enkelte steder ble kontrollert på spesielle tidspunkt. Kontrollørene fortalte at de hadde et personlig ansvar for å holde seg oppdatert om utviklingen på skjenkesteder og andre relevante forhold. Flere av de private kontrollselskapene hadde elektroniske systemer som gjorde det mulig å få rask informasjon om stedene de skulle kontrollere. 

I Stavanger fortalte skjenkekontrollen at de hadde stort individuelt ansvar og deltok aktivt i risikovurderinger og valg av steder som skulle kontrolleres. Kontrollansvarlig sa han hadde god oversikt over avdekte brudd på alkoholloven og kjennskap til utelivet, og samarbeidet godt med de i kommunen som hadde ansvar for bevillinger. I tillegg hadde han regelmessige møter med bransjen, politiet og kommunen.

Kontrollørene i Stavanger hadde som utgangspunkt at kontrollene skulle vare i rundt 20 minutter, men var det tomt i lokalet, kunne de gjennomføre en kortere kontroll. På store arrangementer med mange mennesker foretok de kontroller av lengre varighet. Dette synet ble delt av flere andre kontrollører. De måtte være på skjenkestedet så lenge at de fikk et godt inntrykk av klientellet og driften.

I en av kommunene var det kontraktfestet at alle kontrollene skulle vare i minimum 30 minutter. Selv om kontrollørene hadde forståelse for kommunens krav, opplevdes det unød­vendig å være så lenge på steder med få og rolige gjester. I Bergen forklarte kontrollansvarlig at det tidligere hadde vært krav om at kontrollørene skulle være én time på hvert sted, slik at det skulle bli likebehandling, men at de nå hadde gått bort fra dette. De la vekt på at stedene var forskjellige og at ulik kontrolltid derfor ikke betyr usaklig forskjellsbehandling.

Oppsummert fremstår det som de fleste kontrollørene anser at kommunens styring og oppfølging av kontrollene er god, selv om handlingsrommet når det gjelder hvor og når kontrollene skal gjennom­føres varierer.

Skjult eller åpen kontroll

De fleste av de aktuelle kommunene gjennomførte skjulte eller anonyme kontroller. Skedsmo hadde av og til bedt kontrollselskapet ha åpne kontroller med fokus på veiledning. I Oslo hadde SALUTT-prosjektet egne kontrollører som identifiserte seg og gjennomførte veiledning. Da SALUTT-kontrollørene ikke skriver avviksrapporter ved brudd på alkoholloven, inngår de ikke i kommunens lovpålagte skjenke­kontroller, men kommer i tillegg.

I flere kommuner var kontrollørene så godt kjent av bransjen at kontrollene i praksis ikke var skjulte. I enkelte kommuner hadde de samme personene gjennomført kontrollen i flere år, mens det på mindre steder var så få kontrollører at bransjen visste hvem de var. En av kontrollørene i Trondheim mente synligheten kunne ha en forebyggende effekt:

Jeg merker noen ganger når vi går forbi utesteder, så ser de plutselig at vi er der, og kanskje får de en liten oppfordring til å passe på. Det er kanskje fordelen med å være synlig.

Også i Stavanger erfarte kontrollørene at bransjen gjenkjente dem. Enkelte ordensvakter sjekket lokalene ekstra nøye når de så at kontrollørene kom. Både i Stavanger og i flere andre kommuner, opplevde vi under feltarbeidet med skjenkekontrollen at vakter startet en ryddeaksjon da de opp­daget skjenkekontrollen.  En tidligere studie har gitt tilsvarende funn (Buvik og Baklien, 2014).

Som i flere andre kommuner, ligger utestedene i Stavanger sentrum i et lite geografisk område, og ordensvaktene kunne varsle hverandre dersom det var kontroll. Kontrollørene selv mente dette ikke var et problem. Det var skjenkekontroller nesten hver helg, så det var ikke uvanlig at kontrollørene var ute. Kontrollene ble gjennomført i et uforutsigbart mønster, slik at enkelte utesteder kunne få kontroll flere helger på rad. Andre steder kunne de komme innom flere ganger i løpet av en kveld. Dersom utestedene tipset hverandre om at kontrollørene var ute, kunne dette være positivt:

De vet aldri hvor vi går, altså at vi er hos naboen betyr ikke at vi kommer til dem etterpå. Hvis de tror det så er jo det egentlig bare bra, for det er jo forebyggende.

Et av de private selskapene fortalte de ofte ble avslørt når de kom på et utested, men opplevde ikke dette som noe problem. Det skjer jo brudd selv om de vet at vi er der, fikk vi høre. Samtidig var det stor forskjell på hvordan utesteder reagerte når kontrollørene kom. En kontrollør fortalte:

Noen ganger begynner vaktene å hive ut alle som prøver å prate til oss eller ser på oss, eller de vi ser på. Andre har selvtillit på at de har oversikt, de vet hvor nivået skal være, så vi får et inntrykk av deres følelse av kontroll da.

Flere mente at det ikke var noe mål å være skjult for å finne en beruset person i lokalet, men å få et totalinntrykk av hvordan utestedet og vaktene arbeidet. I andre kommuner var det en klar målsetning at kontrollen skulle være skjult. En kontrollansvarlig fortalte at det var instruks om å holde kontrollen mest mulig skjult og oppføre seg som vanlige gjester. Kontrollørene fikk som regel også midler til å betalte inngangspenger og kjøpe mat og drikke, dersom dette var nødvendig for at de skulle unngå å bli avslørt. I enkelte kommuner kjøpte kontrollørene øl, som de helte ut på toalettet, eller bare holdt i hånden. I andre kommuner var det ikke ønskelig at kontrollørene kjøpte alkohol.

Åpen eller skjult kontroll kan ha betydning for antall avdekte lovbrudd. Det kreves en viss observasjonstid for å kunne skrive avviksrapport. At utestedene gjenkjente kontrollørene ga dem muligheten til å kastet ut alle gjestene som var i grenseland på beruselsesskalaen. Hvis formålet er å avdekke flest mulig brudd, kan en skjult tilnærming fremstå som mest effektiv. Flere av kontrollørene var imidlertid tydelige på at et helhetlig perspektiv på driften var langt viktigere enn å ta, eller lure utestedene. Samtidig finnes det eksempler på at kommuner som har gått fra å ha lokale kontrollører som alle utestedene kjenner, til anonyme kontrollører, har opplevd en markant økning i antall rapporterte brudd på alkoholloven. En annen forklaring kan være at «nye koster feier best», eller at de nyansatte hadde et mer skjerpet blikk.

Veiledning på skjenkesteder

For de fleste kontrollørene, uavhengig av om de var kommunalt ansatt eller fra et privat vaktselskap, var veiledning og tilbakemeldinger til skjenkesteder, både positive og negative, en viktig del av jobben. En tidligere studie av skjenkekontrollens arbeid bekrefter også at kontrollørene i stor grad ser på seg selv som veiledere (Buvik og Baklien, 2014). En kontrollør forklarte at de brukte noe de omtalte som gult kort som advarsel i situasjoner hvor skjenkenivået var høyt, men hvor ingen av gjestene kvalifiserte til avviksrapport. Det kunne da være aktuelt å melde dette tilbake til de ansvarlige i kommunen. Kontrollørene opplevde at dette kunne være mer effektivt enn å skrive avviksrapporter. Skjenkestedene satte pris på at de fikk en sjanse til å forbedre seg.

En kontrollør i et privat selskap forklarte at de opplevde seg som kommunens forlengede arm, og at kommunens veiledningsplikt gjaldt også for dem. Dette kontrollselskapet hadde et særlig fokus på internkontrollen som et instrument for veiledning. En annen informant vektla det forebyggende aspektet ved veiledning, og poengterte at det ikke var om å gjøre å avdekke flest mulig brudd. Han fortalte at de hadde vært innom et utested som hadde fått prikker ved de to foregående kontrollene og nå sto i faresonen får å få inndragning, dersom de ble avdekket flere brudd:

Vi kom klokka 20 og snakka med fem bartendere og to vakter, og sa at vi hadde lyst til å ha et møte med dem. ”Hør her nå, nå har vi hatt to kontroller her, og det har vært to brudd på rad, det vil si at vi ønsker ikke at dere skal få flere brudd. Dette er viktig”. Sånn fikk vi på plass hva som hadde skjedd, og de er enige. Når vi går derfra så sier de at dette har ingen andre kontroller gjort tidligere, altså vært så forebyggende. Hvis vi går ut av en uteplass og det ikke er brudd, så har vi gjort jobben vår, da er vi fornøyde.

Flere sa også at positive tilbakemeldinger til utestedene var en del av veiledningen. Dette handlet om å bygge tillit. En av kontrollørene omtalte det som vanlig folkeskikk.

Kontrollørene kunne henvise til kommunen dersom de selv ikke kunne besvare spørsmål fra skjenkesteder. En av kontrollørene beskrev rollefordelingen mellom dem og kommunen slik:

Det kommer det litt an på hva de spør om. Noen ganger kan det være sånn at de skal søke om ting, de skal endre en styrer eller sånt, og da henviser vi til kommunen. Noen ganger kan vi på et vis svare litt, men oppfordrer til å ta kontakt med kommunen for videre informasjon, for vi får ofte litt runde spørsmål som det ikke er så lett å svare på. Vi er veldig nøye med å forklare rollene, vi observerer og rapporterer til kommunen, og det er kommunen som til syvende og sist tar beslutningene. Mange tror jo at det er vi som gir prikker og det er vi som bestemmer.

 På nyåpnede utesteder, kunne kontrollørene ha egne veiledningskontroller hvor de informerte og orienterte. Et av de private kontrollselskapene fortalte at det første de gjorde når de hadde skrevet kontrakt med en ny kommune, var å gjennomføre en åpen veiledningskontroll på utestedene for å forklare hvordan de jobbet og hva de så etter:

Første kontroll vi har med alle kommuner, den skal være åpen, vi kommer inn og presenterer oss med en gang, får en samtale med de som er på jobb, går gjennom skjema, forklarer vår strategi at vi skal ha like mye veiledende, ring oss, bruk oss, sånne ting, og det har vist seg at er mye lettere den dagen de har et brudd. Et godt førsteinntrykk, sant, og de vet at vi ikke er ute etter å ta dem, men at vi er ute etter å veilede.

De store kommunene hadde ansatte som utelukkende jobbet med skjenkesaker. Her gikk vei­ledningen mer direkte fra kommunen til skjenkestedene, og ikke via skjenkekontrollen. Kontroll­ansvarlig i en av kommunene sa at kontrollørenes oppgave var å kontrollere, observere og rapportere, mens det var kommunens jobb å veilede og snakke med utestedene. Her var instruksen til kontrollørene at de skulle være forsiktig med å gi tilbakemeldinger, både positive og negative.

Dialog med kommunen

I tidligere studier har vi sett at dialogen mellom kommune og kontrollører ofte er mangelfull og at kontrollørene får lite tilbakemeldinger - både på jobben de gjør, og konsekvensene av bruddene de avdekker (Baklien og Skjælaaen, 2012). Nå så vi at i flere av kommunene var det tilrettelagt for at informasjonsflyten mellom kontrollørene og saksbehandlerne skulle være best mulig.

I Trondheim fortalte kontrollørene om regelmessige møter mellom kommune og kontrollørkorps, omtrent tre ganger i året. På møtene ble perioden evaluert og kontrollørene fikk informasjon om hva som hadde vært bra, og hva som burde endres. Møter flere ganger i året var også kontraktfestet mellom kommunen og de fleste private selskapene, men her dreide det seg om møte mellom ledelsen i kontrollselskapet og kommunen – ikke nødvendigvis med skjenkekontrollørene.

Hvis kontrollørene i Trondheim hadde skrevet avviksrapport, kunne de bli innkalt til møte med saksbehandler i kommunen. Der hadde de som regel en grundig samtale om rapporten, kontrollørene fikk mulighet til å utdype observasjoner, presisere formuleringer og bekrefte hendelsesforløpet. Også i Stavanger kunne kontrollørene bli bedt om å presisere sine rapporter – særlig dersom utestedet hadde merknader til rapporten eller det var uenighet knyttet til situasjonen.

I enkelte av kommunene hendte det at kontrollørene møtte opp personlig for å levere avviks­rapporter til saksbehandler. Under disse oppmøtene kunne skjenkesteder eller rapporter diskuteres. Kontrollørene opplevde det som en god måte å gi tilbakemelding på. Hvis ledelsen i kontrollselskapet holdt til i andre deler av landet, var det mer vanlig med e-post eller telefon.

I Oslo hadde kontrollørene tilgang til et datasystem som gav informasjon om stedene som skulle kontrolleres. Her fikk de opp notater fra tidligere kontroller, eventuelle avviksrapporter, i tillegg til alle vedtak knyttet til stedet.

Kontrollørene i Stavanger fortalte at de fikk tilbakemelding om hva som skjedde med rapportene. En av kontrollørene fortalte at de følte seg involvert i hele saksprosessen og utdypet:

Vi får informasjon og anledning til å uttale oss hvis noe er uklart. Så det er grei informasjon, det er viktig å se hvordan kommunene håndterer det. Det er klart det er motiverende. Hvis du aldri hører noe fra dem, så er ikke det bra.

Kunnskap om tidligere kontroller ble trukket frem av flere som en fordel for godt arbeid. En av kontrollørene vi intervjuet, la vekt på at selv om de skulle ta selvstendige vurderinger, kunne kommunen se mønstre i driften på utestedene. Dersom det var et negativt mønster, mente kontrollører at listen for rapportskriving kunne legges lavere. Dette kan sees i sammenheng med kontrollørenes ønske om å se an hvordan utestedene reagerer ved brudd på regelverket. Dersom et utested hadde brutt alkoholloven forrige helg, men ikke endret praksis, fremsto dette som grovere enn hvis de ikke hadde fått en advarsel.

Selv om flertallet av kontrollørene vi snakket med, fortalte om god dialog med kommunen, var det ikke alle som delte den opplevelsen. I et par av kommunene klaget kontrollørene på manglende tilbakemeldinger. En kontrollør i et privat selskap fortalte at han ikke fikk vite noe om hva som skjedde med avviksrapportene. Andre klaget over at de fikk vite om sanksjoner mot utesteder gjennom å lese avisen. De fortalte også om episoder hvor de var blitt konfrontert av utesteder som hadde fått avviksrapport på brudd på alkoholloven, uten at kontrollørene visste hva som hadde skjedd etterpå. De fikk heller ikke informasjon før kontrollrunden om hva som eventuelt var avdekket på utestedet tidligere.

Samlet sett opplevde kontrollørene god dialog med kommunen som viktig for å kunne gjennomføre god skjenkekontroll. Den kunne gi dem oversikt over utestedets historikk, og informasjon om tid­ligere kontroller. Informasjon om saksbehandlingen, og konsekvensene av avviksrapporten ble også opplevd som nyttig og motiverende. Manglende informasjon kunne vanskeliggjøre kontrollen på utestedene, ved at kontrollørene ikke kunne svare på spørsmål og var mindre forberedt.

Høy terskel for å rapportere om brudd

Kontrollørene bruker et kontrollskjema som ble fylt ut sammen med ansvarshavende på skjenke­stedet, uavhengig av om det blir observert brudd på alkoholloven eller ikke. Er det avdekket grove brudd på alkoholloven, blir det også skrevet en avviksrapport.

Flere av informantene sa at det kunne være vanskelig å identifisere personer som var åpenbart påvirket. De opplevde at definisjonen av «åpenbart påvirket» var avhengig av kontekst. På steder med lavt beruselsesnivå ville berusede gjester lettere skille seg ut. Der mange var åpenbart påvirket, fokuserte kontrollørene på personene som skilte seg mest ut. Det var nød­vendig for å få gode observasjoner og beskrivelser – det holdt ikke å skrive at mange var beruset. Dette støttes av funn i en tidligere studie (Buvik og Baklien, 2014).

En informant fortalte at de forsøkte å danne seg et helhetsbilde av den enkelte gjest, som ofte måtte vise flere tegn på beruselse. Flere sa at grensen for åpenbart påvirket sannsynligvis ble tolket mer liberalt enn Helsedirektoratets veileder. Dersom de skulle skrive avviksrapport, måtte det være helt tydelig at personen var for full, og da var det nærmere kraftig påvirket. Flere av kontrollørene fortalte at selv om enkelte gjester viste klassiske kjennetegn på beruselse som å sove, ustø gange, høylytt eller generelt merkelig oppførsel, var ikke det nok til avviksrapport hvis ikke totalbildet pekte i retning av at atferden skyltes påvirkning av rusmidler. Dette fikk vi bekreftet i feltarbeidet. Mens vi var ute med en skjenkekontroll, opplevde vi at en gruppe menn i førtiårene knuste glass og danset i bar overkropp. Kontrollørene hadde en alvorsprat med ansvarshavende, men konkluderte med at oppførselen kunne skyldes gjestenes vesen, og ikke beruselse alene.

Rapportskriving var avhengig av god observasjonstid. Mange kontrollører tok en vurdering av hvordan ansatte og ordensvakter reagerte på berusede gjester. Observasjonstiden handlet ikke bare om rettsikkerheten, men også om å gi de ansatte muligheten til å håndtere situasjonen.

Til slutt

Utestedene må forvente at skjenkekontrollen kommer. Bryter de loven, må de regne med at det får konsekvenser. Samtidig forsøker kommunen, ofte gjennom skjenkekontrollen, å heve kunnskaps­nivået blant ansatte i utelivsbransjen. Kontrollørene vi intervjuet trakk fram to suksess­kriterier for god skjenkekontroll - dialog og fremtoning. En informant fortalte at gjennom å være tydelig på hva kontrollørene ser etter og hvordan de jobbet, ønsket de å være åpne for dialog med bransjen. Dialogen handlet om at begge parter skulle få uttrykke sine meninger, selv om de var uenige. Buvik (2013) viser hvordan bartendere ofte kan ha et negativt syn på skjenke­kontrollørene, og at de kan omtale dem som inkompetente. Kontrollørene i denne studien fortalte at de ofte hadde full forståelse for frustrasjonen til enkelte av utestedene og at det var viktig å lytte til dette og ta det på alvor.

En vanskelig balansegang gikk mellom å være for streng eller for liberal. For streng kontroll kunne være ødeleggende for dialog, veiledning og samarbeid. Samtidig ville de ikke ha gjort jobben de var satt til dersom de ikke skrev avviksrapporter på klare brudd. En av kontrollørene omtalte seg som en liten brems. Han påpekte at utestedene hadde mange gode økonomiske grunner for å selge mest mulig, men at skjenkekontrollen kunne begrense dette:

Jeg vil se for meg at hadde det ikke vært noe kontrollinstans, så hadde uteplassene skjenka det dem var gode for. Hadde det kommet en og bestilt 20 drinker og skal ha dem selv, eller 20 shots, så hadde de gjort det, for det er penger på kontoen.

Skjenkekontrollen, eller frykten for at skjenkekontrollen skulle komme, ble ifølge informanten en motivasjon for å skjenke ansvarlig. En forlengelse av dette er selvfølgelig frykten for sanksjoner. Kontrollørene la vekt på samspillet mellom veiledning, kontroll og sanksjoner, og mente at det mest effektive var en kombinasjon av veiledning og straff. At de som kontrollører tok de ansvarshavende på alvor og lyttet til frustrasjonen og problemene de presenterte, fremsto for mange som en forut­setning for god dialog. Selv om kontrollørene kunne oppleve at deres oppfatning av situasjonen var annerledes enn de ansatte på utestedene, var det lettere å kunne forklare observasjonene dersom dialogen og tonen var god.

Skjenkekontrollørene er kommunens ansikt utad i utelivet. Kontrollørene fokuserer på helhets­inntrykket av utestedet, og skriver kun avviksrapport dersom de mener det er et klart brudd på alkoholloven. Enkelte kontrollører blir ofte gjenkjent av utestedets ansatte, men dette mener de kan virke forebyggende.

Skjenkekontrollørene opplever en vanskelig balansegang mellom veilederrollen og rapportørrollen. Dersom de skriver mange avviksrapporter kan det ødelegge for en god dialog. Samtidig er jobben å rapportere observerte brudd på alkoholloven.

Denne studien bekrefter at det er høy terskel for å rapportere og sanksjonere brudd på skjenke­bestemmelsene. Flere av kontrollørene sier at de må være helt sikre på at en gjest er åpenbart påvirket av rusmidler før det skrives avviksrapport. Det innebærer også at de må utelukke alle andre forhold, som for eksempel at gjesten kan være trøtt eller syk. Observa­sjonstiden må være lang nok til at de ser hvordan utestedet reagerer på gjesten. Terskelen for å skrive rapport om avvik er derfor høy. Dette er i tråd med tidligere studier av skjenke­kontrollen (Buvik og Baklien, 2014). Dersom kommunen mener at bruddet på alkoholloven ikke er godt nok dokumentert, lar de være å sanksjonere. 

En rekke studier har vist at overskjenking forekommer på skjenkesteder. Testkjøp med skuespillere som opptrer som åpenbart påvirket av alkohol har vist at omtrent 80 prosent av alle kjøpsforsøk ender med servering (Buvik og Rossow, 2015). De samme resultatene bekreftes i internasjonal forskningslitteratur (Gosselt, Hoof, Goverde, og Jong, 2013; Hughes m.fl., 2014; Kurtze, Wollscheid, og Denison, 2014). Mange bartendere og utesteder frykter skjenkekontrollen (Buvik, 2013). Samtidig vet vi at sjansen for at brudd på alkoholloven rapporteres og sanksjoneres er helt minimal. Ut fra dette kan skjenke­kontrollen betraktes som en får i ulveklær. Skjenkenæringen kan nok oppleve kontrollen som skummel, men sjansen for konsekvenser er forsvinnende liten.

Se også rapport fra Folkehelseinstituttet; SAMHANDLING, SAMARBEID OG SKJENKING:

Forvaltning og håndheving av alkoholloven i utelivet (Wigenstad, Buvik og Baklien 2018)

 

Litteratur:

Baklien, B., & Buvik, K. (2014). Oslo gjør utelivet tryggere. Evaluering av SALUTT [Oslo makes the nightlife safer. An evaluation of SALUTT]. SIRUS-rapport 3/2014.

Baklien, B., & Skjælaaen, Ø. (2012). Loven, fylla og kommunene. Tidsskrift for samfunnsforskning, 53(1), 3-32.

Buvik, K. (2013). How bartenders relate to intoxicated guests. International Journal of Alcohol and Drug Research, 2(2), 1-6.

Buvik, K., & Baklien, B. (2014). Street-level alcohol policy: assessing intoxication at drinking venues in Oslo. Drugs: Education, Prevention and Policy, 21(5), 380-387.

Buvik, K., & Rossow, I. (2015). Factors associated with over-serving at drinking establishments. Addiction, 110, 602-609.

Gosselt, Hoof, J. J., Goverde, M. M., & Jong, M. D. T. (2013). One more beer?: serving alcohol to pseudo-intoxicated guests in bars. Alcoholism: Clinical and Experimental Research, 37(7), 1213-1219.

Hughes, K., Bellis, M., Leckenby, N., Quigg, Z., Hardcastle, K., Sharples, O., & Llewellyn, D. J. (2014). Does legislation to prevent alcohol sales to drunk individuals work? Measuring the propensity for night-time sales to drunks in a UK city. Journal of Epidemiology & Community Health, 68(5), 453-453.

Kurtze, N., Wollscheid, S., & Denison, E. (2014). Effects of interventions to counter overserving, serving underage people, and alcohol-related harm/injuries linked to drinking venues. Oslo: Norwegian Knowledge Centre for the Health Services.

Rusmidler i Norge.https://www.fhi.no/publ/2017/rusmidler-i-norge-2016/: Folkehelseinstituttet.



[1] https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/623/Veilder-i-salgs-og-skjenkekontrolI-IS-2038.pdf

[2] https://helsedirektoratet.no/folkehelse/alkohol/kontroll-og-inndragning-av-salgs-og-skjenkebevilling-prikktildelingssystem#kontroll

[3] SALUTT er en forkortelse for Sammen lager vi utelivet tryggere, et samarbeidsprosjekt mellom Oslo kommune, Sentrum politistasjon og utelivsbransjen. Vil du lese mer om SALUTT, se Baklien og Buvik (2014).

 
 
Kommunetorget

2018 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 22653d
(Skriv inn koden over.)