Har arbeidet en effekt?


Hva kan man forevente av effekter i forhold til de barna som får hjelp gjennom disse tiltakene?  

 

Av:Bjørn Hauger, 2011

 

I en forskergruppe oppnevnt av Utdanningsdirektoratet (Nordahl og medforfattere 2006) blir ART beskrevet som et av 11 programmer med dokumenterte resultater[1].  Dette syntes også å bli bekreftet da vi gjennomførte en evaluering av et treårig program med bruk av ART i to klasser (et trinn) på Kirkevoll skole (Hauger og Bugge-Hansen 2009). ART-treningen i disse klassene hadde pågått fra femte klasse til syvende klasse (43 elever). ART opplæringen har foregått både i grupper og i klassen.  I løpet av de tre årene har det hele tiden vært elever som går på ART-kurs. Kursene gjennomføres i mindre grupper og elevene lærer seg gjennom enkle øvelser sosiale ferdigheter som gjør at de kan mestre skoledagen på en god måte.

 

 

Det har også blitt kjørt egne opplegg rundt konfliktløsning. Grunngrepene er:

Spør den ene: Hva har du opplevd?

Deretter den andre: Hva har du opplevd?

Deretter: Er det noe du kunne ha gjort annerledes (begge får spørsmålet)

Til slutt: Hva skal til for å løse denne konflikten (begge får spørsmålet).

 

Det ble gjennomført en evaluering der vi snakket med teamlærerne, foreldre til elever som hadde fått ART-opplæring, og elever i klassen. Her er noen av deres tilbakemeldinger:

”Min sønn har tatt ”alle kursa”. Han kan nå sette ord på følelser. Kan fortelle hvordan han har det. Han har blitt flink til å forklare hva som er innvendig.  Har lært at alle saker har to sider. De har blitt flinke til å rose. Lært seg hvordan starte en samtale.. De har blitt mer tålmodig. Hva de skal gjøre med sinne. Flinkere til å sette ord på følelser. De har også lært hvordan de skal komme over dumme ting. De har blitt flinkere til å ta tak i seg selv.”

”Når min sønn begynte på skolen ble han sett på som en bråkmaker. Alle var livredde for å møte han i garderoben. Guttene i klassen har lært å bli kjent med han på en ny måte.  Her blir du sett og hørt. Det er ikke i tvil om at det har hatt betydning for klassen.”

”Jeg har en solskinnshistorie: Ei av jentene i klassen har skrevet en bok om det å ha ADHD. Hun har vært på personalmøte og lest fra boka. Hun har også lest i klassen. Ei annen jente i klassen har skrevet bok om det å være fosterbarn. Skaper mye ny forståelse. ”Tenk så sterk det gjør henne”. Hvis arbeidet ikke hadde vært nedlagt ville det vært mye konflikter. Elevene ville ikke ha hatt respekt for hverandre.”

”Før kunne vi høre: Vet du hva han idioten gjør. Nå er de (elevene) alltid positive. Det er veldig deilig. De har åpne øyne, Nå ser de det som er bra. Kan se det! Det er mye jobbing som ligger bak. Det er å bruke de riktige redskapene. Guttene har fulgt hverandre. Lærerne har aldri hvilt. Ikke hvilt når det har vært bra perioder.”

”Jeg kan ikke skjønne hvordan lærerne har holdt ut. Pælma stol etter en lærer. Jeg forsto at det ikke var den personen jeg ønsket å være. Det er ingen som kjenner meg på ungdomsskolen. Der kan jeg begynne på nytt. Være den blide jenta jeg ønsker å være…”

 

2.2.2. Opplæringstiltak som bidrar til positiv selvoppfatning og mestringsforventninger.

Resilensforskningen (resiliens=motstandsdyktighet) har vist at det går bra med mange barn som lever under svært krevende forhold. Forskere som har fulgt barn som lever i familier med alkohol- og stoffmisbruk, eller som har opplevd overgrep eller mentale sykdommer, har registrert at mange barn på tross av dette klarer seg. En har funnet ut at over halvparten av disse barna vokser opp til å bli normale, kompetente og omsorgsfulle mennesker med stor evne til å vise fortrolighet (Werner og Smith 1992). Positive og høye forventinger til seg selv og fra omgivelsene synes å være en viktig del av forklaringen på hvorfor disse barna klarer seg så godt. Noen av de elementene som kan fremme resiliens, er ifølge Aambø (2004):

  • At man oppmuntres til å sette seg langsiktige mål og legger planer for å bli bevisst tidligere suksess og ved å sette seg små, realistiske mål som kan gjennomføres innen kort tid.
  • At man skaffer mentorer – dvs. mennesker som fungerer som støtte og rådgivere
  • At en kan ha en positiv interaksjon med andre som er i samme situasjon
  • At en kan dyrke interesser og oppleve egen styrke og påvirkningskraft
  • At det legges til rette for at de som er hjelpere overfor folk i krise, også kan utvikle seg

 

Når barn ikke vet hvordan de skal skaffe seg venner, hva de kan gjøre for å mestre sitt eget sinne, eller som gjør at de stadig havner i konflikter osv. er dette et uttrykk for at de trenger å lære grunnleggende sosiale ferdigheter. Det er nå utviklet en rekke program til bruk i barnehager og skoler som har en dokumentert positiv forebyggende effekt. Positivt forebyggende arbeid handler om å ta i bruk arbeidsmåter og metoder for å identifisere, forsterke og trene opp sterke sider hos personer som er i risikosonen slik at de mestrer å stå i vanskelige situasjoner uten å få alvorlige problemer (Seligman 2002).

Barn kan også trenes opp til å tenke mer konstruktivt om seg selv og mulighetene for å oppnå ting som er viktige for dem. Martin Seligman har gjennom sin forskning dokumentert at pessimisme er en av de viktigste mekanismene som er med på å reprodusere psykisk uhelse blant barn som vokser opp i vanskelige livssituasjoner, og som skaper økte forekomster av angst, depresjoner, frafall i skole og arbeidsliv, rusmisbruk og vold. Pessimisme er en måte å forklare det som skjer med oss, det er en måte å skape en teori om virkeligheten på, skriver Seligman (1995). Barn lærer denne teorien fra sine foreldre, fra venner, lærere og media.

De som har et pessimistisk tenkesett blir lettere deprimert, presterer dårligere i skole og arbeidsliv og de har en dårligere helse enn optimister[2]. De som har en pessimistisk måte å forklare det som skjer på, har en tendens til å se på de forholdene som skaper problemer som permanente, mens optimister har en evne til å se at årsakene til det problemet de står overfor er midlertidige.  Pessimistene har videre en tendens til å legge skylden for problemene de sliter med over på seg selv, mens optimistene i større grad evner å se etter årsaker som ligger utenfor dem selv. Motsatt er det når gode ting skjer. Optimister vil oftere trekke konklusjonen om at det å ha det godt er noe som kommer til å vare, mens pessimister oftere vil trekke konklusjonen at dette ikke kommer til å vare lenge. Når de skal forklare hvorfor de gode tingene skjer, har optimistene en større tilbøyelighet til å gi selv en stor del av æren for at dette skjer, mens pessimister oftere vil trekke fram utenforliggende forhold.

Seligman konkluderer videre med at optimisme og pessimistiske måter å konkludere om det som skjer i verden på har en tendens til å bli selvoppfyllende. Hvis man konkluderer med at de forholdene som skaper vanskeligheter i livet ditt er noe som kommer til å vedvare, er det lett å gi opp. Sagt på en annen måte; uten håp så mangler vi en viktig ressurs som gjør at vi henter krefter til å stå i en vanskelig situasjon[3].

Det som er oppløftende fra Martin Seligman sin forskning er at optimistisk tenkning kan læres. Men som Seligman peker på er dette ikke noe barnet lærer av seg selv. Pessimistisk tenkning opprettholdes og læres i de miljøene barna er. Skal man bryte dette mønsteret må det også skje opplæring om tenkesett og tilvante måter å møte barna på også blant de voksne i skoler og barnehager.

Arbeidsinstituttet i Buskerud har man gjennom flere år tatt i bruk metoder for å trene ungdom til å finne sine styrker og tenke optimistisk(Mæland og Hauger 2008). Mye tyder på at dette har bidratt til at flere av ungdommene kvalifiserer seg for videre utdanning og arbeid (Hauger 2009). Banduras forskning viser at det å skape positive forventninger til egne prestasjoner (for eksempel på skolen) øker sannsynlighetene for å lykkes på skolen.

 

Grunnleggende antakelser i positivt forebyggende arbeid

På tross av vanskene i livet har alle mennesker styrker og ressurser de kan mobilisere for å forbedre livskvaliteten sin.

Personens motivasjon øker ved vedvarende kartlegging av det som personen definerer som sine styrker og ressurser.

Det å oppdage styrker og ressurser krever at hjelper og hjelpesøkende går gjennom en felles oppdagelsesprosess.

Det å fokusere på styrker og ressurser gjør at hjelperens oppmerksomhet blir ledet bort fra det å bli fristet til å klandre personen for de problemene han eller hun har, og i stedet ledes i retning av å synliggjøre og understøtte personens potensial og muligheter.

Alle miljøer, selv de karrigste, har styrker og ressurser.

 

Positive mestringsforventninger skapes når man lærer av andre som lykkes, eller ved å møte andre som har tro på en. Mye taler for at barn og ungdom ønsker å være en slik positiv ressurs for hverandre. Det gjelder også for de ungdommene som selv har hatt det vanskelig. Det viser seg for eksempel at mange av de ungdommene som har lært hvordan de kan skape positive mestringsopplevelser kvalifiserer seg som ”trenere” for andre ungdom. Arbeidsinstituttet i Buskerud planlegger egne trenerkurs for ungdom med resilienskompetanse.

I Vestfold har flere hundre barn og ungdom som har hatt det vanskelig på skolen gått gjennom ART trening. De erfaringene og de ressursene som mange av disse barna nå sitter inne med er eksempel på en kompetanse som kan mobiliseres i det forebyggende arbeidet hvis det legges til rette for det. I tiltaksplanen om barnas framtid heter det at barn og unge må mer inn i kampen mot mobbing. Deres versjon av virkeligheten må kartlegges og deres løsninger må bli tatt på alvor.



[1] Forskerne delte i sin gjennomgang av programmer for forebyggende innsats i skolen i tre kategorier: Program med dokumenterte resultater, program med god sannsynlighet for resultater og program med lav sannsynlighet for resultater.

[2] Seligman (1995) viser til resultater fra mer enn 1000 studier som omfatter mer enn en halv million mennesker.

[3] Optimisme og håp er ressurser som påvirker både fysisk og mentalt helse så vel som selvopplevd helse (subjektiv velvære), immunologisk robusthet, mestringsevne (problemløsningsevne, evne til å mestre stress, søke sosial støtte), og styrker helsefremmende atferd (Carr 2004) Optimisme i tidlig barndom har en målt innflytelse på helsetilstand opp til 35 år senere… Barn som utvikler en håpefull disposisjon har slike foreldre som rollemodeller. Noen barn (men ikke alle) som lever opp under vanskelige livssituasjoner (konflikter, rus) utvikler ikke håpfullt tenkesett…

 

 
 
Kommunetorget

2020 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 27f2h7
(Skriv inn koden over.)