Sosiale ulikheter, et rettferdighetsproblem


At mange barn og unge rammes av sosial ulikhet i helse er ikke bare et folkehelseproblem, men også et rettferdighetsproblem. Flere målrettede, strukturelle tiltak må på plass, for eksempel gratis skolemat til alle. Dette er et samfunnsproblem, som først og fremst kan løses gjennom tiltak på samfunnsnivå forteller samfunnsforsker Karin Gustavsen i dette intervjuet.

Helse skjevt fordelt

Gustavson er leder av barn og unges samfunnslaboratorium (SIMBA), der barn og unge forsker på sin egen virkelighet. Med bakgrunn som både sosiolog og sosionom har Gustavsen tidligere hatt mange ulike jobber.

I et forskningsprosjekt fra Drammen kommune, i regi av NAV Drammen og Senter for oppvekst i Drammen kommune (sluttrapport; 2012 ), kom det fram at ungdom fra lavstatusfamilier - med lite penger, også kan oppleve svært vanskelige og ydmykende situasjoner i skolehverdagen. Dette skjer for eksempel når skolen tar for gitt at alle har tilgang til datamaskin hjemme, eller at alle elever kan stille med to par gymsko, et for inne- og et for uteaktivitet. Og når det planlegges klasseturer langt fra hjemstedet, der det betales inn høye egenandeler over lang tid, så må de som har foreldre uten denne betalingsevnen, være hjemme.

Disse fortellingene fra barn som lever under vedvarende fattigdom, er sterke. Helse er skjevt fordelt også blant barn og unge, og det bør vi ikke akseptere. Barndom og oppvekst har en verdi i seg selv, det er ikke bare en venteperiode, sier hun.

I Norge var det i 2012 hele 78.200 barn og unge under 18 år som lever under EUs fattigdomsgrense. Ifølge Gustavsen er dette ofte forårsaket av at foreldrene deres står utenfor eller har begrenset tilknytning til arbeidsmarkedet. Slike lavstatus-familier kjennetegnes også av et gjennomgående lavere utdanningsnivå og dermed også lav inntekt.

Det er de samme barn og unge som utsettes for levekårspåkjenninger som dårlig økonomi og dårlig helse hos foreldrene. De har i mange tilfeller foreldre med lav utdanning og begrenset mulighet til selv å påvirke sin arbeidsledighetssituasjon. Den negative levekårssituasjonen har en tendens til å vedvare og øker faren for ytterligere påkjenninger, både for foreldrene selv – og for barna deres, forsetter Gustavsen.

Ulikheten har økt

I voksenbefolkningen er det en sterk sammenheng mellom lav inntekt og dårligere helse. Spesielt der foreldrene har lav inntekt over tid, vil dette få konsekvenser også for barna deres, påpeker Gustavsen. Hun forklarer at på denne måten utsettes også barn og unge for systematisk sosial ulikhet i helse- og levekår. Den sosiale ulikheten i helse har en tendens til å videreføres fra foreldre til barn, innenfor de samme gruppene med lav sosioøkonomisk status. Dette kalles for reproduksjon av sosial ulikhet. Til tross for at det lenge har vært ført en utjevnings- og fordelingspolitikk her i landet, har de sosiale forskjellene i helse bare økt mellom ulike sosiale grupper, heller enn blitt redusert.

Dette mener Gustavsen er alvorlig, særlig fordi ferske nasjonale tall fra Ungdata bekrefter at de negative livsstils- og helseplagene fortsatt ser ut til å hope seg opp i familier med lite penger. Ungdata viser at ungdom i familier med dårlig råd skiller seg negativt ut i forhold til en rekke helseindikatorer. De er sjeldnere fornøyd med egen helse, de har oftere symptomer på depressive plager, spiser sjeldnere faste måltider og andelen som trener er lavere enn blant ungdom som lever i familier med god råd. Familieøkonomi spiller også inn på om de unge planlegger å ta høyere utdanning på universitet eller på høgskolenivå. Ungdata viser dessuten en klar sammenheng mellom dårlig råd i familien og risikofaktorer relatert til rusmiddelbruk, kriminalitet, mobbing og vold.

Når også ferske data forteller oss at det er en sammenheng mellom helse og økonomi, er dette svært uheldig. Også tidligere forskning i regi av NOVA, av Jon Ivar Elstad og Heidi Grøholt, bekrefter at den systematiske ulikheten i helse slår ut også for barn og ungdom. Her kommer det fram at barn og unge fra familier med lav sosioøkonomisk status har gjennomgående dårligere psykisk helse, lavere vekst målt ved høyde, og i større grad psykosomatiske lidelser som hodepine, mageplager og liknende, påpeker hun.

Kunnskapsoppsummeringen om sosial ulikhet i helse som ble lansert i mars i år, ledet av Espen Dahl, viser dessuten at sviktende skolegang og frafall i videregående skole er nært knyttet til helse- og levekårsutfordringer senere i livet.

Strukturelle tiltak

Gustavsen mener velferdspolitikken som har vært ført her i landet, i alt for stor grad har vært rettet mot spesielle målgrupper. For eksempel har en utviklet tiltak for å hjelpe overvektige barn, ulike aktivitetstilbud for inaktive grupper og innføring av sunnere mat i en del skolekantiner. For at de systematiske helseforskjellene skal bli mindre mener imidlertid Gustavsen at det må innføres flere strukturelle tiltak på samfunnsnivå, rettet mot alle.

Gratis skolemat for alle er et slikt strukturelt tiltak, gjerne et varmt lunsjmåltid for alle skolebarn. Vi vet at dette er effektivt, og at det vil gi alle elever et godt utgangspunkt for læring. Det er faktisk kun Albania og Norge som ikke tilbyr et gratis måltid i skolehverdagen, fortsetter Gustavsen.

Hun mener også at vi bør gjøre alle skoler og barnehager helsefremmende, basert på like og tydelige kriterier, som krav til næringsrik kost og fysisk aktivitet. Et annet strukturelt tiltak er å gjøre de kommunale kulturskolene gratis og dermed også tilgjengelig for alle.

Alle barn burde ha rett til en aktiv fritid, som å delta i en idrettsklubb eller på et gratis kulturskoletilbud. Vi vet at det er barn fra familier med høy sosioøkonomisk status som i mye større grad benytter seg av de kommunale kulturskole-tilbudene. I en undersøkelse blant rektorene ved kulturskolene i Vestfold, bekreftet samtlige at økonomi og inntekt ser ut til å avgjøre hvem som benytter seg av disse tilbudene. For at alle skal få tilgang, må disse tilbudene være gratis.

Velferdspolitikk

Gustavsen påpeker at velferdspolitikken og folkehelsepolitikken har vært preget av to ulike og til dels motstridende kunnskapssyn. Det ene indikerer at sosiale forskjeller kan reduseres gjennom tiltak på individnivå, mens en ifølge det andre må inn på et overordnet samfunnsnivå med tydelige, målbevisst grep. Det mest kjente strukturelle tiltaket er trolig innføring av ny røykelov, men også høye avgifter på snus og alkohol, er tiltak på samfunnsnivå. En tydelig heving av prisene på usunn mat og drikke, kunne også vært et strukturelt tiltak.

Vi må slutte å tro at ulike folkehelseproblemer kan løses gjennom tiltak på individnivå. Ansvaret for de sosiale helseforskjellene kan ikke skyves over på individet. Det fører nemlig til en uheldig psykologisering, som når fedme og inaktivitet bare forklares med latskap, fortsetter hun.

Gustavsen ønsker derfor en tydeligere fordelingspolitikk, med innføring av flere strukturelle og forebyggende tiltak som rettes mot alle. Dette, i tillegg til spesielle målrettede tiltak for de mest utsatte gruppene, mener hun er det som på sikt vil kunne løse «floken» med systematiske helseforskjeller i befolkningen.  

Feilslått politikk

Gustavsen er derfor sterkt uenig med forslaget fra Regjeringen som indikerer at unge sosialhjelpsmottakere nå skal være pliktige til å jobbe for å kunne motta trygd. Hun mener det er en feilslått politikk når en retter ansvaret mot enkeltindividet, istedenfor utover, mot samfunnet.

Jeg mener dette er å snu opp ned på realitetene. Alle bør få tilgang til arbeidslivet, og de unge burde først og fremst ha en rettighet til jobb. Jeg blir indignert på de unges vegne og synes det er ydmykende for dem. Nesten alle arbeidsledige og trygdemottakere ønsker jo å kunne jobbe! Vi bør heller hjelpe de utsatte familiene så tidlig som mulig, slik at den negative spiralen brytes. Samfunnet må rett og slett sette av mer ressurser for at vi skal få bukt med reproduksjonen av sosial ulikhet i helse, understreker Gustavsen. 

Hun minner om at barn og unge kategoriseres som fattige fordi deres foreldre lever under en definert inntektsgrense. Derfor mener hun det er sentralt å ha et foreldreperspektiv i arbeidet med fattigdomsbekjempelse.

Et avgjørende tiltak er tilgangen til arbeid, for alle, noe som vil bygge selvtillit, mestringskapasitet og bedre helsen. Det er også viktig for barn og unge at de får brukt sine talenter og ressurser, noe som vil skape en annen ramme rundt hverdagslivet, sier Gustavsen.

 --------------------------------------------------------------------------------------------------

På skolen blir ulikheten synlig

Selv om skolen i prinsippet skal være gratis, vet vi at elever også i Norge kan kommer opp i situasjoner som krever at foreldrene må inn med ulike betalinger og egenandeler. Her er eksempler Karin Gustavsen løfter frem på fortellinger av barn og unge som lever i lavstatusfamilier med lite penger: 

Her følger historiene fra Simba/ Drammen, :

Gutt 15 år: Det er ganske irriterende. Det er vanskelig ikke å ha det samme som de andre på skolen. Jeg har ikke lyst å ta med venner hjem og sånt. Det er flaut å vise dette her. Det er veldig kipt at vi i familien aldri kan være med på kinobesøk eller å gå ut å spise sammen. Hvorfor kan vi ikke være en ordentlig familie, hvorfor kan vi ikke ha det hyggelig på lørdager sånn som andre familier. Jeg ønsker at mamma og pappa blir friske så de kan jobbe og tjene mer penger.

Jente 15 år: Vi mangler så mye. Jeg har ikke egen seng fordi det ikke er plass til det på det ene soverommet vi har, og stua er for liten til både sofa og seng. Jeg må derfor sove i samme seng som mamma. Og så er det kaldt i leiligheten, vi må være forsiktig med strøm fordi vi ikke har råd til å betale det selv. Og så har jeg ikke vinterklær, jeg har heller ikke egen pc, jeg har ikke noe utstyr. Jeg synes alt er flaut og vanskelig.

Gutt 15 år: Jeg er ikke med på noe, jeg kan ikke være med på kino på lørdagskvelder, jeg sier jeg ikke kan. Jeg er da hjemme med min mor. Og denne turen til Polen. Det var foreldre som arrangerte, alle var med, jeg var ikke med, vi søkte kommunen om det, men fikk nei. Jeg var tre dager på skolen, resten var helgen og høstferien. Vi var nesten ingen på skolen. Det var bare jeg og et par til. Jeg hadde lyst å være med til Polen, det var grusomt å være hjemme.

(Kilde: SIMBA, Drammen kommune, 2013)

 

 ------------------------------------------------------------------------------------------------

Sosial ulikhet i helse: En norsk kunnskapsoversikt, anbefalinger:

I sammendraget av den nye norske kunnskapsoversikten i om sosial ulikhet i helse er det lagt inn en rekke mål og anbefalinger. Innenfor temaområdet oppvekst og læring er målet å redusere ulikheten i barn og ungdoms muligheter, slik at alle får en best mulig start i livet med gode livssjanser. Alle skal sikres like muligheter til kognitiv, språklig, personlig, sosial og helsemessig utvikling og vekst. For å redusere den sosiale ulikheten anbefaler forskerne følgende mål og tiltak:

  1. Å redusere fattigdom i barnefamilier.
  2. Tidlig innsats blant annet ved å styrke helsestasjonen og skolehelsetjenesten.
  3. Redusere sosial ulikhet i bruk av barnehage.
  4. Tidlig og kontinuerlig innsats for å bedre skoleprestasjoner og redusere ulikheten i frafall i den videregående skolen.
  5. Reformer og tiltak i skolen må komme elever som trenger det til gode.
  6. Styrket og tverrfaglig oppfølging av ungdom som opplever helserelaterte eller sosiale problemer.

Kilde: Sosial ulikhet i helse: En norsk kunnskapsoversikt. Espen Dahl, Heidi Bergsli og Kjetil A. van der Wel, 2013.

Fattigdom i Norge: 

  • I 2012 var det 78.200 barn og unge under 18 år som ble regnet som fattige, noe som er en økning fra 4300 fra året før. Det er innvandrerbarn som står for nær hele økningen.
  • Det mest brukte målet, som SSB baserer seg på, er den såkalte medianinntekten. De som regnes som fattige, er de husholdningene som har 60 prosent eller mindre av medianinntekten. Det samme målet benyttes innad i EU for å definere fattigdom.
  • Lavinntektsgrensen her i landet er dermed denne:

For en husholdning bestående av et par med to barn: 392.000 kroner i året

For en enslig forsørger med to barn: 299.000 kroner i året

  • For å bli definert som fattig, eller med vedvarende lavinntekt som SSB kaller det, må den samlede husholdningsinntekten i en treårs-periode ligge lavere enn den gjennomsnittlige lavinntektsgrensen for de samme årene.
  • Tallene er hentet fra Statistisk sentralbyrå og er beregnet i treårsperioder. De siste tallene som foreligger, er for perioden 2010-2012.

(Kilde: Statistisk sentralbyrå)

 

-----------------

Artikkelen er en omarbeidet versjon av SPOR artikkel nr 2 , 2014 av Trude Aalmen.

 

 
 
Kommunetorget

2018 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: b23054
(Skriv inn koden over.)