Sosiale ulikheter i helse og helsefremmende allmenndannelse (health literacy)


Helsen i befolkningen varierer i stor grad ut i fra hvilken utdanning og inntekt den enkelte har. De samme sosiale kategoriene som øker risiko for sykdom i befolkningen, henger imidlertid også sammen med mindre bruk av og nytte av helsefremmende- og forebyggende tiltak. Mye av ulikheten handler om (manglende) tilgang til ressurser for å kunne fremme egen helse. Jeg vil her presentere èn slik ressurs og viktig faktor for sosial ulikhet i helse; helsefremmende allmenndanning (health literacy.

Av Silje C Wangberg (2017), professor ved UiT– Norges arktiske universitet og seniorrådgiver ved KoRus-Nord.

Begrepet helsefremmende allmenndanning

Én av grunnene til at folk med høyere utdannelse har bedre helse er at de er bedre til å skaffe seg og til å bruke helseinformasjon hensiktsmessig for å fremme egen helse (Bodie og Dutta, 2008; Ek og Heinström, 2011). På samme måte som at helse ikke er noe du enten har, eller ikke har, så er det også glidende overganger i forhold til evne til å bruke helseinformasjon. Pasienter på det ene ytterpunktet av skalaen, leter ikke etter, og unngår kanskje til og med helseinformasjon.

I den andre enden av skalaen, har vi pasienter som gjør en systematisk og kritisk gjennomgang av helseinformasjon, og benytter denne på en aktiv måte i forhold til å ta ansvar for sin egen helse og behandling. Denne typen ferdigheter som individet trenger for å skaffe seg tilgang til, forstå og bruke informasjon til å fremme sin helse, kalles for helsefremmende allmenndannelse (health literacy; Nutbeam, 1998).

Begrepet helsefremmende allmenndannelse har utviklet seg i takt med hvordan vi ser på helsefremmende arbeid for øvrig. Til å begynne med var fokuset på at pasienten måtte ha tilstrekkelig forståelse til å følge våre anbefalinger, derav ‘health literacy’, der ‘literacy’ kan oversettes til leseferdighet eller språklig kompetanse. Det norske og langt nyere begrepet ‘helsefremmende allmenndannelse’ (Finbråten og Pettersen, 2009) viser tydeligere at det vi snakker om i dag, går langt utover generelle språklige evner. Disse er nødvendige, men ikke tilstrekkelige.

Vi må derfor videre dele opp begrepet i tre underkategorier:

  • Funksjonell helsefremmende allmenndannelse, som ligger nært opptil generell evne til å søke etter og lese informasjon som vi trenger i dagliglivet.
  • Interaktiv helsefremmende allmenndannelse som omhandler evnen til å interagere på en effektiv måte med helsepersonell, noe som kan innebære både gode kommunikasjonsferdigheter, en bemyndiget pasientrolle og kunnskap om organisatoriske forhold i helsevesenet. Dette nivået innebærer at man må kjenne til hvor man henvender seg med ulike spørsmål vedrørende egen helse, og hvordan en kan gjøre bruk av ulike instanser i helsevesenet.
  • Kritisk helsefremmende allmenndannelse som omhandler evnen til å kritisk analysere og anvende informasjon, og å ta større kontroll over egen helse gjennom helsefremmende aktiviteter (Nutbeam, 2000).

 

Omfang og konsekvenser av lav helsefremmende allmenndannelse

I 2011 ble det gjennomført en kartlegging av befolkningens nivå av helsefremmende allmenndannelse i åtte europeiske land (Sørensen et al., 2015). Forskerne fant at i gjennomsnitt hadde èn av ti utilstrekkelig helsefremmende allmenndannelse, mens èn av to hadde problematisk lav helsefremmende allmenndannelse.

Det er ikke tilfeldig hvem som har lav helsefremmende allmenndannelse eller ikke. Forskjeller i helsefremmende allmenndannelse gjenspeiler i stor grad de sosiale ulikhetene i helse generelt. Det er altså flere av innbyggerne som er fattige eller har et lavere utdanningsnivå som har et lavere nivå av helsefremmende allmenndannelse.

Helsefremmende allmenndannelse er imidlertid sterkere knyttet til helse enn det utdanningsnivået i seg selv er. Studier har funnet at helsefremmende allmenndannelse i tillegg til å henge sammen med både somatisk og mental helse generelt, og dødelighet, også henger sammen med bruk av forebyggende helsetjenester (DeWalt, Berkman m.fl., 2004; Wolf, Gazmararian, og Baker, 2005; Wolf et al., 2007).

 

Tiltak for å fremme helsefremmende allmenndannelse

Mange tiltak retter seg mot å tilpasse helseinformasjon til å være lettere forståelig. Typisk anbefales det at informasjonen ikke krever leseferdigheter utover grunnskole-nivå. Vi vet imidlertid fra leseferdighetsstudier fra flere land, også Norge, at det er en betydelig andel av befolkningen som ikke innehar slike leseferdigheter. Dette er gjerne sammenfallende med gruppen som har den laveste helsefremmende allmenndannelse. For mye forenkling av informasjon, kan på den andre siden være utilfredsstillende for andre brukergrupper. Ideelt sett bør derfor helseinformasjon være individuelt skreddersydd og være tilgjengelig i muntlig, visuelt og skriftlig format.

Det er videre viktig at alle som jobber med veiledning i forhold til helseatferd danner seg et bilde av individets forutsetninger for å anvende helseinformasjon og ta en aktiv rolle i forhold til egen helse. Dette kan en gjøre gjennom bruk av kartleggingsinstrumenter, ved testing, eller ved å spørre om implikasjonene av det en har hørt. Bare det å vite noe om nivået viser seg å forbedre konsultasjonens kvalitet. Videre vil en god fasilitator for helsefremmende allmenndannelse støtte folk i å finne informasjon, følge opp endringer i helse og livsstil, hjelpe til med å få tilgang til andre tjenester, og hjelpe til i kommunikasjon med helsepersonell.

Det er viktig at en som skal veilede noe til å endre livsstil har kompetanse til å få et hvert individ til å føle seg trygg og sett som mestrende og autonomt individ, til å tilpasse helseveiledning til klienten og å til å fremme en mer aktiv rolle i forhold til egen helse på egne betingelser. Motiverende samtale (MI) er et eksempel på samtaleteknikk som understøtter slike prosesser.

På samfunnsnivå kaller vi denne typen prosess der en gruppe mennesker gjøres i bedre stand til å utøve kontroll over eget liv og helse for bemyndigelse (Empowerment; Wallerstein og Bernstein, 1988). Pasientorganisasjoner og mer uformelle konstellasjoner, for eksempel likemannsgrupper på Internett, kan spille en viktig rolle i så måte.

 

Referanser

DeWalt, D. A., Berkman, N. D., Sheridan, S., Lohr, K. N., og Pignone, M. P. (2004). Literacy and health outcomes. Journal of general internal medicine, 19(12), 1228-1239.

Finbråten, H. og Pettersen, S. (2009). Kunnskap er egenmakt. Sykepleien, 5(9), 60.

Nutbeam, D. (1998). Health promotion glossary. Health Promot. Int., 13(4), 349-364. doi: 10.1093/heapro/13.4.349

Nutbeam, D. (2000). Health literacy as a public health goal: a challenge for contemporary health education and communication strategies into the 21st century. Health promotion international, 15(3), 259-267.

Sørensen, K., Pelikan, J. M., Röthlin, F., Ganahl, K., Slonska, Z., Doyle, G., ... & Falcon, M. (2015). Health literacy in Europe: comparative results of the European health literacy survey (HLS-EU). The European Journal of Public Health, ckv043.

Wallerstein, N., og Bernstein, E. (1988). Empowerment education: Freire's ideas adapted to health education. Health Education og Behavior, 15(4), 379-394.

Wolf, M. S., Gazmararian, J. A., og Baker, D. W. (2005). Health literacy and functional health status among older adults. Archives of internal medicine, 165(17), 1946-1952.

Wolf, M. S., Williams, M. V., Parker, R. M., Parikh, N. S., Nowlan, A. W., og Baker, D. W. (2007). Patients' shame and attitudes toward discussing the results of literacy

 
 
Kommunetorget

2018 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 6f7645
(Skriv inn koden over.)