Sosialtjenesteloven (LOST) blir til Helse – og omsorgstjenesteloven (HOL)


Endringer i lovverket om tvang overfor rusmiddelavhengige som følge av ny helse- og omsorgstjenestelov.

Som kjent ble lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven, forkortet hol.) vedtatt i juni 2011 blant annet som ledd i samhandlingsreformen. Loven trådte i kraft 1. januar 2012 og fra samme dato ble sosialtjenesteloven (sotjl.) av 1991 opphevet. Det lovmessige grunnlaget for tvangsbruk overfor rusmiddelmisbrukere ble dermed flyttet fra sotjl. kap. 6 til hol. kap. 10. I dette bidraget vil jeg ta opp hvilke konsekvenser lovendringen har. Målgruppen er i første rekke lesere som er kjent med den tidligere reguleringen i sotjl. kap. 6.

 
:av Karl Harald Søvig, 2012, professor, juridiske fakultet Universitetet i Bergen

 

  

INNHOLDET I DE GAMLE LOVENE VIDEREFØRES

For å ta hovedbudskapet først: Utgangspunktet er at denne reformen ikke reviderer regelverket knyttet til tvangsbruk overfor rusmiddelmisbrukere, og de gamle lovbestemmelsene er nær ordrett videreført.

 

De tre materielle tvangsbestemmelsene er hjemmelen for tvangsinnleggelse av rusmiddelmisbrukere (før sotjl. § 6-2, nå hol. § 10-2), hjemmelen for tvangsinnleggelse av gravide rusmiddelmisbrukere (før sotjl. § 6-2a, nå hol. § 10-3) og hjemmelen for bruk av "avtalt tvang" (før sotjl. § 6-3, nå hol. § 10-4). I tillegg kommer en særlig saksbehandlingsregel knyttet til pårørendes ønske om tvangsbruk (før sotjl. § 6-1a, nå hol. § 10-1). Som sagt er bestemmelsene nær ordrett videreført, og jeg vil innskrenke meg til de punktene hvor ordlyden er forskjellig. Først skal imidlertid én realitetsendring nevnes. Sotjl. § 6-1 hadde en egen bestemmelse om hjelpetiltak. Denne er ikke videreført i hol. kap. 10 fordi departementet finner at hjelpetiltak vil falle inn under reguleringen av kommunens generelle hjelpeplikt, jf. hol. § 3-2, jf. også § 3-1(2). Dermed er det heller ikke en egen bestemmelse i den nye loven om tiltaksplan. I motsetning til en "individuell plan", som bare kan vedtas med pasientens samtykke, kunne en tiltaksplan vedtas for tvangsinnlagte uten at den innlagte samtykket. Fremdeles må likevel sosialtjenesten og institusjonen kunne legge planer for pasienten uten at vedkommende uttrykkelig samtykker, så lenge denne er tatt med på råd og tiltaket er hjemlet i någjeldende lov- og forskriftsverk.

 

Når det gjelder kommunens plikt til å vurdere bruk av tvang etter melding fra pårørende (hol. § 10-1), er bestemmelsene fremdeles alene en plikt til å foreta en avklaring på om tvangstiltak skal brukes. Sosialtjenesten har ingen plikt til å fremme sak i samsvar med pårørendes ønsker. Med tanke på hvem som skal regnes som pårørende, er bestemmelsen endret og koordinert med pårørendedefinisjonen i pasient- og brukerettighetsloven § 1-3 bokstav b), jf. henvisningen i hol. § 10-1(2).

 

BEGREPER I ENDRING

I kapitteloverskriften er nå "rusmiddelmisbruker" byttet ut med "rusmiddelavhengig", og endring av betegnelsen er også dels gjennomført i lovteksten. Likevel forekommer "misbruk" fremdeles i lovteksten, både etter § 10-2 og § 10-3. Departementet foretok denne endringen av betegnelse for å bringe ordvalget i takt med dagens språkbruk (Prp. L. 91 (2010-11) s. 502). Problemet er at "rusmiddelavhengig" og "rusmiddelmisbruker" ikke er identiske begrep. I diagnosesystemet ICD-10 er dette to ulike kategorier. Særlig for tvangstiltak overfor gravide kan det sies å være en realitetsforskjell med hensyn til om kvinnen "misbruker" rusmidler, eller om hun skal karakteriseres som avhengig. Etter mitt skjønn må loven derfor forstås ut fra intensjonen, nemlig at endringen ikke skulle medføre realitetsforskjeller. Bestemmelsene i hol. kap. 10 må derfor fremdeles leses som om det sto "rusmiddelmisbruk".

 

BEHOV FOR DELEGASJONSVEDTAK

Ansvar for å reise tvangssak etter sotjl. § 6-2 og § 6-2a var lagt til "sosialtjenesten", men i hol. § 10-6 er kompetansen lagt til kommunen. På tilsvarende vis har kommunen hjemmel for å fatte midlertidig vedtak, jf. § 10-2(4) og § 10-3(5). Heller ikke her har departementet tatt sikte på en realitetsendring. Her oppstår imidlertid utfordringer. Når kompetansen er lagt til "kommunen" er utgangspunktet i norsk rett "kommunestyret" er det kompetente organet, jf. kommuneloven § 6 (se også Høyesteretts dom i Rt. 2008 s. 849 som gjaldt ankekompetanse i en barnevernsak). Skal loven tas på ordet, må derfor samtlige norske kommunestyrer fatte delegasjonsvedtak, hvor kompetansen til å fatte midlertidige vedtak og å begjære tvangsinnleggelse legges til sosialtjenesten/NAV-kontor (eventuelt til et folkevalgt organ etter hol. § 10-6(2)). Antakelig har departementet oversett at bruk av "kommunen" utløser behov for denne typen delegasjonsvedtak. Selv om vi her er på et område som gjelder inngrep overfor enkeltindivider, mener jeg likevel at de nye lovbestemmelsene ikke kan tas på ordet. Samtidig er svaret på denne problemstillingen ikke opplagt, og en kan oppleve at ulike fylkesnemnder har forskjellig syn på saken. For egen del vil jeg mene at også etter hol. kap. 10 kan sosialtjenesten fatte midlertidig vedtak og begjære tvangsinnleggelse uten et forutgående delegasjonsvedtak fra kommunestyret. Ellers ser det ut som om departementet har latt være i videreføre begrensningen i sotjl. § 8-5a om at i den grad folkevalgte organ skal fatte vedtak i tvangssaker, skal de ha 3-5 medlemmer. Jeg har uansett vanskelig for å se for meg at norske kommunestyrer vil legge denne kompetansen til seg selv, og om de så gjorde, vil jeg hevde at ulike former for taushetspliktnormer vil hindre en slik organisering.

 

I den grad det tidligere lovverket brukte "klient" er dette i hol. endret til "pasient" eller "bruker", og dette er en naturlig språklig revisjon som samsvarer med de endringene som fulgte av rusreformen som trådte i kraft i 2004.

 

På samme måte som tidligere fremgår de prosessuelle reglene av barnevernloven kap. 7, jf. henvisningen i hol. § 10-5. Også reglene om overprøving av tvangsvedtak for tingretten er videreført, jf. hol. § 10-7.

 

BEHOV FOR REVISJON AV FORSKRIFTEN

Som kjent inneholdt sosialtjenesteloven reglene om inntak på institusjon, mens de nærmere reglene om gjennomføring av institusjonsopphold fremgikk av sosialtjenesteforskriften, jf. hjemmelsbestemmelsen i sotjl. § 7-11. Hjemmelen for å gi forskrifter følger nå av hol. § 12-4. Her hadde departementet oversett at hjemmelsbestemmelsen allerede var vedtatt flyttet til spesialisthelsetjensteloven § 3-13(2), jf. lovendring av 21. des. 2007 nr. 123 som på dette punkt ikke var trådt i kraft. Ved lovendring av 22. juni 2012 nr. 46 (se Prp. L 89 (2011-12) s. 86) ble forskriftshjemmelen på nytt plassert i spesialisthelsetjenesteloven § 3-14 (foreløpig ikke i kraft). Uansett gjelder den någjeldende sosialtjenesteforskriften inntil videre, jf. hol. § 13-2.

 

Den gjeldende sosialtjenesteforskriften har lenge vært moden for revisjon fordi den på flere punkt er foreldet og mangelfull. Dette revisjonsarbeidet er igangsatt av Helsedirektoratet.

 

VEIEN VIDERE

Som sagt har departementets mantra ved denne korsveien vært videreføring, til tross for et behov om revisjon av regelverket knyttet til tvangsbruk overfor rusmiddelavhengige, som bl.a. er påpekt av Uni Rokkansenteret i deres evalueringsrapport (denne er nevnt av departementet, jf. Prp. L. 91 (2010-11) s. 421-422). Jeg har likevel vanskelig for å være uenig i at når hovedsiktemålet var en samhandlingsreform, måtte denne delen av regelverket ligge for å unngå at hele prosessen stoppet opp. Av de få endringene som departementet foretok, er det likevel grunnlag for å sette spørsmålstegn ved hvor vellykkete de var. En del må skrives på kontoen for unngåelige arbeidsuhell ved gjennomgående revisjoner.

 

Tvang overfor rusmiddelmisbrukere er også omtalt i Regjeringens rusmelding, jf. St. meld. 30 (2011-12), særlig på s. 118 flg. Målsetningen som der er nedfelt er "bedre praktisering av tvangsbestemmelsene". Med en slik målsetning er det behov for en mer gjennomgripende revisjon av tvangsbestemmelsene enn den som ble gjort i forbindelse med samhandlingsreformen.


Takk til professor Aslak Syse for innspill til denne teksten. Eventuelle feil og mangler står selvsagt for egen regning. Eventuelle innspill tas gjerne imot på: karl.sovig@jur.uib.no

 
 
Kommunetorget

2018 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: s8u368
(Skriv inn koden over.)