«Svake røsters» posisjon i planleggingen


På bakgrunn av forespørsler fra våre brukere om mer fokus omkring tematikken medvirkning og "svake grupper", ønsker vi med dette å løfte frem artikkelen «Svake røsters» posisjon i planleggingen. ¨

Denne artikkelen av John Pløger er en del av en større artikkelsamling, som tidligere har blitt publisert på kommunetorget.no om «Svake røster» i samfunnet og etisk planlegging, som du kan lese her.  

:av professor John Pløger, 2015, re.pub. basert på tidligere versjon 2008

‘Svake røsters’ posisjon i planleggingen

En politisk-institusjonell tenkning appellerer i høy grad til bruk av loven som rettferdighetens viktigste redskap, og til den medfølgende mulighet for å basere praksis på en prosedural administrasjon av hva som er definert som felles samfunnsmessig rettferdighet (Howe 1995:130).

Loven skal i prinsippet representere den moralske rett for de svakeste i samfunnet til å om ikke å oppnå like muligheter og lik utkomme, så dog en fair behandling, prosess og bedømmelse. En prosedyral rettferdighet styrker beslutningsprosessene, men ikke svake gruppers posisjon. Det krever en etikk der følges av praksis. Det kan være like muligheter formelt og ulikhet i resultat. Hva som er rettferdig blir resultatet av kompromisser, behovet for politisk konsensusoppbygging, politisk ideologi, klassepolitikk og ikke nødvendigvis en felles akseptert forståelse av politikkens etiske oppgave med hensyn til å sikre en sosial rettferdig by- og samfunnsutvikling.

’Svake røster’ har det med å bli ekskludert i politikk og samfunnsdebatten generelt. Ekskludering kan foregå på en lang rekke måter, men de mest allmenne er:

  • mangelen på anerkjennelse av de ’svake røster’ i planleggingen (det finnes f.eks. ingen ’minoritets -beskyttelse  i noen form),
  • manglende muligheter for å inndra ’svake røster’ på alternative måter enn gjennom den ordinære planprosess,
  •  eksklusjon av svake gruppers særlige perspektiver og behov, og
  • eksklusjon av ’svake røster’ fra beslutninger og implementering av planer.

Det er viktig å skille mellom erkjennelse, som kan skje formalt, og anerkjennelse av de svake i samfunnet. Vi kan i våre velferdsstater se et skille mellom en kognitiv erkjennelse av samfunnets borgere, hvor det skjer en identifikasjon av de svake grupper gjennom en synliggjøring av dem gjennom f.eks. statistikk, identifikasjon av deres roller og formelle rettigheter ift dette (f.eks. ift sosialloven). Og så har vi en sosial anerkjennelse hvor det finnes en innsikt i f.eks. etniske eller marginaliserte gruppers individuelle eller kollektive biografi, hvor effekten av denne innsikt kan bli ideen om ”en rett eller plikt til å imøtekomme den annens uttrykk og kommunikasjon” (Willig 2005:23) gjennom f.eks. forpliktende politiske vedtak. Dette siste perspektiv krever empati, evnen til å lytte til fortellinger om livet og livserfaringen med å være marginalisert i samfunnet. Det er kanskje denne ekskludering av levd ’mening’ og det ’meningsfulle’ liv i dets positive så vel som negative fasetter som  ligger i en manglende empati og forpliktelse der bør være det egentlige grunnlag for en overgang fra den nåværende erkjennelse av ’svake røster’ i planleggingen til en anerkjennelse av deres legitime posisjon i en ny inkluderings- og rettighetsetikk.

’Svake røster’ har en vanskelig posisjon i samfunnet generelt når det gjelder innflytelse og i særlig grad mht innflytelse på egne valg og muligheter. I forhold til planleggingen er de ikke kun vanskelig stilt på grunn av den manglende anerkjennelse, men også på grunn av at deltakelse i den offentlige planlegging krever noen ganske særlige ressurser.

  • Vitens-ressurser: - Samfunnets svake grupper har ikke den vitenskapasitet det krevs for å diskutere arealplaner, visjoner eller politiske utspill. De kjenner ikke PBL eller andre forskrifter, de kjenner formodentlig heller ikke innsigelsesretten eller klagesystemet. De har heller ikke en eller annen form for faglig viten for å delta aktivt i debatten. De besitter med andre ord ikke noen maktfulle resurser.
  • Tids-ressurser: - Å delta aktivt i planlegging krever ikke kun vitensressurser men også tidsressurser. Man bør delta i møter og debatter, forslag skal leses og kommenteres, alternative forslag skal utarbeides og skriftlige høringssvar skal produseres. Aktiv deltakelse krever kontinuerlig aktivitet over uker, kanskje måneder og år.
  • Dialog-kapasiteter. – For å bli tatt alvorlig i planleggingsdebatten skal man være i stand til å tale innenfor den hegemoniske politikk eller plan diskurs, man skal kunne tale saklig og strategisk til møter, og man skal kunne anvende en retorikk der taler både til politiker, ekspert og legperson.

 

Til gjengjeld har svake grupper i samfunnet det politikere og planleggere mangler ift å lage politikk eller planlegging for dem, nemlig livserfaring, hverdagsekspertise og hverdagslivs -horisont på planspørsmål. Samfunnets svake grupper er kanskje de som mest direkte møter politikkens og planleggingens konsekvenser i deres dagligdag, og de vet ’alt’ om hvordan hverdagslivet kan forbedres ved ganske små og for ’oss andre’ insignifikante tiltak. En planleggingsetikk overfor samfunnets ’svake røster’ bør derfor jobbe på både et makro og et mikro nivå.

(1)     Makronivå – erkjennelse og rettigheter.

Rettigheter er forhold som må løses på makronivå, da dette er et politisk spørsmål, eller det kan være tale om en juridisk erkjennelse av formaliserte, legitime rettigheter, men det kan også være tale om en mer substantiel erkjennelse av kulturer og behov som f.eks. når den Kanadiske stat sikrer etniske indianeres rett til egen kultur gjennom grunnloven.

  • Svake grupper i samfunnet må først og fremst sikres representasjon og deltakelse, men spørsmålet er hvordan?
  • Et første skritt er selvfølgelig å gi dette en juridisk legitimitet i lov og reguleringer, men den finnes allerede i de brede formuleringer om alles rett til deltakelse.
  • Anerkjenning via rettighet inkluderer en annen type inkludering som ligger i retten til at ens kulturelle og sosiale forhold er gitt som en del samfunnets politiske arbeide og planpraksis. Det vil si ’svake røsters’ kulturelle og sosiale forhold inkluderes i ethvert tiltak innenfor planpolitikk og planlegging.

Dette arbeid må foregå på et samfunnspolitisk nivå og inkluderer i stor grad spørsmålet om en politisk etikk på rettferdighet, representasjon og den juridiske erkjennelse av ’svake røsters’ rettigheter til å kreve deltakelse i planspørsmål som vedrører dem. Erkjennelse av de ’svake røster’ medfører muligheten for at de sikres planpolitiske ’stemmer’, dvs noen der kan tale deres sak hvis de føler behov for det.

(2) Mikronivå – mektig- og myndiggøring[1][1]

I det daglige arbeide kommer anerkjennelsen av de svake stemmer livssituasjon og behov i sentrum. Det handler om mer en foremelle rettigheter. Det dreier seg om å ’empower’ eller mektig- og myndiggjøre de svake røster, hvilket dreier seg om å gi underpriviligerte grupper og individer en styrket stemme og en forbedret maktposisjon i forhold til politikk og planlegging. Dette kan gjøres på forskjellig måte (Fotel & Andersen 2003:79):

  • Å lære svake grupper og individer ”spillets regler og deltakelse i dette”.
  • Å få ”utvidet spillets rammer” ved å introdusere nye temaer og emner til dagsordenen.
  • Å ”endre spillets rammer og sette spørsmålstegn ved det tenkbare” (fotel & Andersen 2003), dvs. problematisere f.eks. hva som har legitimitet, sette nye rammer for deltakelse og prosess.

Planleggere kan her spille en rolle med få midler gjennom å italesette og fasilitere planinnhold og styring av prosess og prosjekt gjennom en anerkjennende forståelse for de svake gruppers behov. Her kan man styrke den ”vertikale empowerment” gjennom å styrke argumentasjonen for behov og muligheter i planpolitikken og planprosessen, og i den ”horisontale empowerment” handler om ”mobilisering, styrkelse av tillit og handlingskapasitet” i forhold de etablerte prosjekter og deres styringsnettverk (Fotel & Andersen 2003:74).

Målet bør være en mektiggjørelse av de svake grupper og individer, dvs. ”skapelse av rammer og mulighetsrom” for å sette seg gjennom plan-politisk og myndiggjørelse, dvs. skapelse af fellesskaper og handlingsorienterte individer så de blir i stand til å ”utnytte de til rådighet stående muligheter for innflytelse” (Fotel & Andersen 2003:76). Der er selvfølgelig tale om en fortløpende prosess, hvor målet er at de ’makt-løse’ skal få deres posisjon styrket og det er årsaken til at det må skje et skift i attityde fra erkjennelse til anerkjennelse av svake grupper som sosiale vesener med beslutnings- og handlingskompetanse.


 [1] Begrepene ble introdusert av Bang et.al. (1997). Den oprindelige definisjon er at ’Mægtiggørelse’ er at skabe rammer og mulighedsrum for ”individer og fællesskabers faktiske muligheder for at sætte sig igennem i det politiske” og ’myndiggørelse’ referer til ”udviklingen af individer og fællesskaber, så de bliver i stand til at udnytte de til rådighed stående muligheder for indflydelse på den tilsigtede måde” (Bang 1997:5, her Fotel & Andersen 2003:76).



 

 
 
Kommunetorget

2018 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: tgd724
(Skriv inn koden over.)