Ulikheter i helse – ny kunnskap


Utjevning av sosiale helseforskjeller er et ledd i folkehelsearbeidet i Norge. Arbeidet er tuftet på anbefalingene fra Verdens Helseorganisasjon. I mars ble en ny kunnskapsoversikt lagt frem.

Av seniorrådgiver/1.lektor  Marit Andreassen 2014, KoRus Nord

I 2005 nedsatte Verdens helseorganisasjon The Commission on Social Determinants of Health. Formålet var å skape politisk og samfunnsmessig oppmerksomhet rundt sosiale faktorer som påvirker helse, spesielt blant de mest sårbare gruppene. Kommisjonens hovedanbefalinger var å forbedre leveforhold; takle den skjeve fordelingen av makt, penger og ressurser; og måle og forstå problemet og vurdere effekten av tiltak. Dette arbeidet ga støtet til lignende utredningsarbeider i flere land og regioner. Eksempelvis er det publisert nasjonale rapporter i England og Danmark, mens det i Sverige er publisert flere lokale rapporter.

20. mars ble den norske kunnskapsoversikten over sosiale ulikheter i helse lansert. Rapporten er bestilt av Helsedirektoratet, og er utarbeidet ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Arbeidet har vært ledet av professor Espen Dahl. Den norske rapporten føyer seg dermed inn i rekken av mange nasjonale arbeider.
I Norge har Helsedirektoratet fra 2005 publisert en rekke rapporter om sosial ulikhet i helse. I 2007 lanserte Stoltenberg-regjeringen Nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller. Den overordnede målsettingen var å redusere sosiale helseforskjeller, uten at noen grupper får dårligere helse. Dette målet ligger til grunn for den norske kunnskapsoversikten. Målsettingen reflekteres også i den nye folkehelseloven. Utjevning av sosiale helseforskjeller er dermed et ledd i folkehelsearbeidet.

I rapporten foreslås det å ikke bare tenke «helse i alt vi gjør» i folkehelsearbeidet, men å sørge for at sosial ulikhet i helse også settes høyt på dagsorden. Det innebærer at alt som gjøres i myndighetenes daglige virke og reformvirksomhet i alle relevante sektorer skal ha sterkt fokus på sosial ulikhet i helse.

Hvorfor er sosial ulikhet et problem?

I rapporten beskrives sosial ulikhet i helse som et problem av flere årsaker.

Sosial ulikhet er et

  • rettferdighetsproblem, fordi mennesker i lavere sosiale lag frarøves livssjanser og frihet;
  • levekårsproblem, fordi dårlig helse forhindrer et aktivt, skapende, produktivt og sosialt deltakende liv;
  • folkehelseproblem, fordi befolkningens totale helsepotensiale ikke fullt ut utnyttes, og en heving av alle til nivået for de best stilte vil øke levealderen betydelig;
  • velferds- og livskvalitetsproblem, fordi personer med helseproblemer og lav sosioøkonomisk status har langt dårligere forutsetninger for trivsel og livskvalitet.

Retningslinjer for politikken

I rapporten anbefaler forfatterne noen retningslinjer politikken for å redusere sosial ulikhet bør bygge på.

For det første anbefales det å føre en politikk som omfatter alle. Begrunnelsen er at strategier som retter seg mot hele befolkningen – universelle tiltak – vil kunne ha størst effekt. Følgende eksempel illustrerer dette: Ved å heve dødelighetsnivået til grunnskoleutdannede opp til gruppen som har universitetsutdanning på masternivå, kan 43 317 leveår spares. Om en derimot hever dødelighetsnivået blant alle utdanningsgrupper opp til nivået til dem med høyest utdanning, spares om lag det dobbelte, hele 89 281 leveår.

Spesielle målrettede tiltak myntet på vanskeligstilte grupper vil komme i tillegg til tilbud som er for alle.           

En annen anbefaling er tidlig innsats. En mye brukt metafor handler om hvor i årsakskjeden mellom sosial ulikhet og helse en kan gripe inn. Hvis årsakskjeden betraktes som en elv, vil noen faktorer være «oppstrøms». Dette er de bakerste årsakene – årsakene til årsakene – altså selve ulikhetsstrukturen. Å redusere reproduksjonen av ulikhet over generasjoner, og å minske inntektsulikhetene i samfunnet, er eksempler på slike tiltak. En kan også tenke seg «midtstrømsintervensjoner», altså tiltak rettet inn mot å begrense skaden av en ulikhet som allerede er etablert. Til sist kan en lansere tiltak «nedstrøms». Dette kan handle om lik tilgang til helsetjenester, eller å endre folks helsevaner. Forskerne argumenter for at innsatsen må rettes inn mot alle intervensjonspunktene, men at oppstrøms- og midtstrømsfaktorer vil være mest effektive på lang sikt. Tiltak som settes inn tidlig i livet kan ventes å være særlig effektive.

En tredje anbefaling er å ha fokus på hva folk kan, heller enn hva de vil. Mye folkehelsepolitikk handler om å få folk til å treffe de rette valgene, noe som ikke alltid er enkelt. Ofte vil de som allerede er mest opptatt av helsen sin i størst grad ta til seg ny informasjon og omsette den til handling. Ved å påvirke betingelsene for de valgene vi tar, for eksempel ved å regulere hva som er lov og ikke lov, hva som er lett eller vanskelig, dyrt eller billig, kan myndighetene legge til rette for at folk kan treffe valg som er gunstige for å redusere helseulikhetene. 

En fjerde anbefaling er samarbeid på tvers, ettersom sosial ulikhet i helse skyldes mange faktorer. Komplekse problemer krever komplekse løsninger. En politikk som kombinerer tiltak på mange områder er sannsynligvis mest gunstig. Tiltakene bør derfor rettes mot flere bestemmelsesfaktorer, for eksempel mot både sysselsetting og utdanning, helseatferd og helsetjenester. Det krever samarbeid mellom ulike sektorer og at innsatsen fra de ulike sektorer koordineres. 

En fjerde anbefaling er å sette inn tiltakspakker som retter seg inn mot flere ledd i årsakskjeden samtidig. Tidlig innsats og tiltak som reduserer de sosioøkonomiske ulikhetene i seg selv er allerede nevnt. Likevel kan en tenke seg at å lage pakker av tiltak som retter seg inn mot flere ledd i årsakskjeden samtidig kan være effektivt for gitte problemer. For eksempel kan en tenke seg at stressreduksjon som følge av tilstrekkelig inntekt (oppstrøms) eller arbeidsmiljøforbedringer (midtstrøms) kan spille sammen med prisregulering av tobakk (nedstrøms) når det gjelder sannsynligheten for å slutte å røyke blant folk med lav utdanning.

En femte anbefaling er å basere arbeidet med utjevning av sosiale helseforskjeller på en kunnskapsbasert politikk. Dette innebærer både at de tiltakene som settes inn er basert på den beste kunnskapen vi har, men også at nye tiltak følges opp med gode forskningsbaserte evalueringer som er egnet til å vurdere hvilken effekt de har hatt på ulike sosiale grupper.

 

Politiske mål og anbefalinger

Rapporten inneholder en rekke mål og politiske anbefalinger for ulike områder i samfunnet. Målene er:

  • Å redusere sosiale ulikheter i muligheter for barn og ungdoms slik at alle får en best mulig start i livet, og med utsikter til gode livssjanser. Dette innebærer å utjevne barn og ungdoms muligheter til kognitiv, språklig, emosjonell og sosial utvikling og vekst.
  • Å redusere sosiale ulikheter i skoleprestasjoner og i frafall fra den videregående opplæringen. 
  • Å redusere sosial ulikhet i helserelatert sosial mobilitet inn og ut av arbeidsmarkedet, og å sørge for tilstrekkelig sosial og økonomisk trygghet blant dem som står utenfor arbeidsmarkedet.
  •  Å redusere sosial ulikhet i kvaliteten på arbeidsmiljøet. Dette innebærer både å redusere ulikheter i utsatthet for helsefarlige arbeidsmiljøfaktorer og ulikheter i tilgangen til helsefremmende ressurser på arbeidsplassen. 
  • Å redusere ulikhet i inntekt og å redusere inntektsfattigdom. Det er særlig viktig å forhindre fattigdom i barnefamilier.
  • Å redusere sosial ulikhet i kosthold, røyking, beruselsesdrikking og fysisk aktivitet. 
  • Å få mer kunnskap om sosial ulikhet i helsetjenesten, identifisere barrierer mot likhet i tilgang til og bruk av helsetjenester, og å treffe tiltak for å bygge ned slike barrierer.   
  • At sosialhjelpsmottakere og overlappende vanskeligstilte grupper skal få bedre levekår og helse.

For hvert av målene er det definert politiske anbefalinger. I forhold til alkohol er anbefalingen en fortsatt restriktiv alkoholpolitikk. Begrunnelsen for dette er at det er grunn til å forvente at befolkningsrettede tiltak for å holde totalkonsumet nede, også bidrar til å redusere beruselsesdrikking. Som eksempler på en alkoholpolitikk som medvirker til å holde alkoholkonsumet nede, og som rapporten derfor anbefaler, er å beholde vinmonopolordningen, fortsatt redusert åpningstid for salg av alkohol, en stram alkoholpolitikk rettet mot ungdom, forbud mot reklame og markedsføring av alkohol, og fortsatt høye priser på alkohol. 

For utdyping av de øvrige politiske anbefalingene viser vi til rapporten.

       

Kilder:

Dahl, Espen, Heidi Bergsli og Kjetil van der Wel (2014): Sosiale ulikhet i helse: En kunnskapsoversikt. Institutt for samfunnsfag/Sosialforsk, Høgskolen i Oslo og Akershus.

Dahl, Espen, Heidi Bergsli og Kjetil van der Wel (2014): Sosiale ulikhet i helse: En kunnskapsoversikt. Sammendragsrapport. Institutt for samfunnsfag/Sosialforsk, Høgskolen i Oslo og Akershus.

www.hioa.no

----------------------------------------------------------------------------

Artikkelen er en justert versjon av en tidligere publisering i fagmagasinet SPOR  våren 2014

 

 
 
Kommunetorget

2018 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: ejxqca
(Skriv inn koden over.)