Forebygging, samhandling og erfaringer med SLT-modellen i Vestvågøy kommune.


Samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT) har blitt en del av kommunenes innsats for arbeidet med forebygging. Omlag 190 kommuner har SLT-koordinatorer som arbeider for å samordne kommunenes forebyggende ressurser. Arbeidet er forankret både hos politiet og hos kommunen med mål om et godt koordinert samarbeid for forebygging av rus og kriminalitet. SLT-koordinator Lars Bakken beskriver i denne teksten hvordan dette arbeidet fungerer i Vestvågøy kommune.  Vestvårøy kommune har ca 11 000 innbyggere og ligger midt i Lofoten. Bakken har tidligere arbeidet som rektor i Vestvågøy og har erfaring fra arbeid med ungdom, ledelse, koordinering og det kommunale systemet.

 

Av Lars Bakke 2012, SLT-koordinator, Vestvågøy kommune.

 

La oss starte med den mye brukte forkortelsen SLT , som jeg  mener er en  lite dekkende forkortelse, men den står altså for "Samordning av lokale rus- og kriminalitetsforebyggende tiltak.”

                                              

SLT-modellen er i utgangspunktet lik i alle norske kommuner som har ansatt SLT-koordinator, og det er pr. i dag ca 190 stykker av oss, hvorav ca 1/3 i hele stillinger. Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) i Justisdepartementet er vårt faglige tilholdssted, og penger til kommunene i oppstartsårene kommer fra Helsedirektoratet.

 

Forankring i kommunens toppledelse er et absolutt krav, og ordfører, lensmann, rådmann/kommunalsjefer sitter gjerne i styringsgruppa for SLT. Noen steder brukes også politiråd som styringsgruppe.

 

I Vestvågøy har vi en ordfører som er veldig opptatt av forebyggende arbeid for barn og ungdom, og han har stått i spissen for et forarbeid for å komme i gang med SLT-arbeid i vår kommune, i nært samarbeid med lensmannen.

Begge sitter i prosjektets styringsgruppe.

 

SLT-modellen krever også en koordineringsgruppe, der ledere for alle enheter som jobber forebyggende med barn og unge skal delta, og gjennom relativt hyppige møter er det her koordineringen av det daglige samhandlingsarbeidet finner sted. I Vestvågøy består denne gruppa av ledere fra politiet, NAV, videregående skole, helsesøstertjenesten, barnevernet, rus- og psykiatritjenesten og grunnskolen, altså ikke bare kommunale, men også statlige og fylkeskommunale instanser.

 

Foruten disse instansene samarbeider koordineringsgruppa nært med konfliktråd, oppfølgingstjenesten i videregående skole, flyktningtjeneste, asylmottak med flere.

 

Oppdraget vårt er å samhandle, samarbeide og koordinere innsatsen for barn og ungdom ”vi er bekymret for” bedre, og her hos oss har vi valgt å si at målgruppa er 0-25 år.

 

Det kan være mange kritiske faser i barn og ungdoms liv, og for eksempel barnevernet jobber stort sett bare med ungdom til de er 18 år.

Ser vi på kriminalitetsstatistikken ser vi at ungdom i alderen 18-20 år plutselig gjør seg sterkere gjeldende, og 20-25 år er da for mange en alder der en negativ utvikling kan forverres, eller den unge selv i kontakt med hjelpeapparatet klarer å snu livsførselen i positiv retning.

 

Den store samfunnsmessige gevinsten med SLT-modellen ligger ikke i å sette i gang en rekke nye tiltak, men erfaringer fra norske kommuner viser at den styrkede samhandlingen, kartleggingen og samordningen av eksisterende tiltak gir gode resultater. I tillegg kan vi få et bedre samarbeid rundt den enkelte unge som sliter.

 

Politiets viktige rolle

Noe av det som skiller SLT-arbeidet fra vanlig forebyggende barne- og ungdomsarbeid i kommunene er politiets sentrale rolle. Lensmannen i Vestvågøy har som nevnt vært en avgjørende person ved oppstarten av  kommunens SLT-arbeid.

 

SLT-koordinator har kontorsted ved lensmannskontoret, og slik blir kontakten med politiet som samhandlingsinstans tett og god.

 

Lensmannen har utpekt en av politibetjentene til å ha særlig ansvar for det forebyggende arbeidet blant barn og unge, og dette ser jeg som et sterkt signal fra et relativt lite lensmannskontor om at man ønsker å prioritere det rus- og kriminalitetsforebyggende arbeidet.

 

I byene er det vanlig med egne forebyggende seksjoner/ avdelinger hos politiet. Kriminalitetsforebygging er en lovpålagt oppgave i henhold til politiloven, og mange steder ser vi at dette arbeidet løftes stadig mer opp og fram, ofte knyttet sammen med satsing på SLT-koordinator/SLT-arbeid.

 

Bedret samhandling

Det var ikke slik at samhandling og samarbeid med ulike enheter og etater var fraværende før SLT kom. For eksempel hadde politi og barnevern god kommunikasjon i vår kommune, men som koordinator var jeg overrasket over hvordan ulike deler av organisasjonen opererte alene, ledere som ga uttrykk for ”ensomhet” i forhold til omverdenen, og mangelen på felles problemløsning.

 

I organisering av kommuner og annen lokal forvaltning kan det se ut som om sektorinndelingen gjør at ingen jobber med hele mennesket, men ulike instanser jobber med eleven, barnevernsklienten, ungdommen med et rusproblem eller psykiske vansker, eller den ungdomskriminelle.

 

En kollega i Nordland peker på noe av dette når han uttrykker det slik: ”Jeg kan ikke faglig sett vurdere arbeidet til en barnevernsarbeider, men jeg kan påvise at vedkommende gjør en dårlig jobb uten samhandling med andre.”

 

I Vestvågøy er arbeidet relativt nystartet, med bare ett års drift, men jeg vil beskrive prosessen i både styringsgruppe og koordineringsgruppa som veldig positiv og tankevekkende. Det er også svært tilfredsstillende å se at alle deltakerne prioriterer arbeidet høyt, og at møtene har nær 100% oppslutning, på tross av at deltakerne i prosjektet er travle ledere.

 

I koordineringsgruppa var mandatet a styrke samhandlingen mellom deltakerne og det utøvende nivået under oss. Det er ingen tvil om at i dag samarbeider deltakerne mye mer, utveksler informasjon uten hinder av taushetsplikt, kartlegger barn og unge det er knyttet bekymring til, og skaper nye arenaer for samhandling mellom oss.

 

Deltakerne ser starten på en utvikling fra at SLT var en nyansatt person, en ”fremmed fugl,” til at det nå begynner å bli en måte vi alle tenker på!

 

Det er særdeles viktig med tålmodighet. Dette er et langsiktig arbeid som først over tid vil gi varige og synlige resultater, men jeg vil beskrive starten vi har hatt som svært lovende, og jeg tror alle deltakerne i samarbeidet og samhandlingen opplever at vi får utvidet vår horisont og vårt perspektiv i det daglige arbeidet, og ingen ønsker seg tilbake til ”gammel hverdag.”

 

Den statlige gulroten, med penger i oppstartsfasen og 3-4 år fremover, er god hjelp for kommunene til å komme i gang med arbeidet. Jeg vil likevel advare mot å tenke på SLT som et kortsiktig prosjekt, som på kort tid skal løse alle utfordringer på dette feltet. En kollega som har jobbet med SLT i 10 år sa: ”De som starter slikt arbeid og legger det ned igjen når den statlige støtten opphører, de har ikke skjønt poenget!”

 

Tidlig innsats/intervensjon

Dersom en kommune skal lykkes i sitt rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid, er det viktig å kartlegge de barn og unge som på ulike måter ikke har en god oppvekst i tidlig alder. Leger, helsesøstre, jordmødre og barnehageansatte er noen av de som tidlig kommer i kontakt med familiene og kan oppdage faresignaler. Er det problemer hos foreldre i form av rus, vold, mistanke om seksuelle overgrep, kriminalitet, er dette noe som rammer barna, og som krever at vi setter inn relevante tiltak.

 

I vår kommune har bekymringsmeldinger fra barnehagene til barnevernet vært nesten fraværende, men i 2011 steg antallet slike meldinger kraftig, noe som tyder på større bevissthet blant lederne i barnehagene.

Barnehagestyrernes egen oppfatning av det lave antallet bekymringsmeldinger er at tillitsforholdet mellom ansatte og foreldre er sterkt, at man kvier seg for å ta opp bekymringer, samt at behovet for opplæring er stort – verken faglærte eller de mange ufaglærte ansatte i barnehagene vet ikke hvilke faresignaler de skal se etter.

 

Fra høsten 2012 vil Vestvågøy kommune få et eget konsultasjonsteam ved mistanke om vold eller seksuelle overgrep mot barn/ungdom. Dette teamet har månedlige møter der alle fagfolk som jobber med barn og unge kan møte, melde bekymring, og få råd til videre håndtering av saken.

 

I Vestvågøy er det barnevernet som har tatt initiativet til dette teamet, som videre består av representant for helsesøstrene, BUP (Barne- og ungdomspsykiatrien), politiet og SLT. 

 

Et halvdags kurs om hvordan man kan oppdage faresignaler hos barn som kan være utsatt for, eller eksponert for vold og/eller seksuelle overgrep samlet over 70 deltakere, noe som viser at opplæringsbehovet på dette området er stort.

 

I Vestvågøy er det nå tverrfaglige team i drift på 6 av 8 skoler. I disse teamene møter skolen, gjerne med sosiallærer og kontaktlærer for aktuell elev, med barnevern, helsesøster og SLT-koordinator. I vår kommune har PPT for tiden ikke kapasitet til å delta i teamene, noe som er svært beklagelig, for deres deltakelse er særdeles viktig.

 

I tverrfaglig team diskuteres bekymringssaker rundt enkeltelever, som regel anonymt, og skolen og den aktuelle læreren får råd til videre håndtering av saken. Dersom foreldrene samtykker til det kan også navngitte elever diskuteres i teamet.

 

Kunnskapen om barn og unge

Ute i kommunene trenger vi økt kunnskap og ”forskning” omkring oppvekst, og om hva som er virkeligheten i de unges oppvekstmiljø.

 

Som fagfolk syns vi veldig mye, og vet alt for lite om hva som foregår i enkelte deler av ungdomsmiljøet.

 

Her i Vestvågøy ønsker vi å spørre de unge selv, gjennom undersøkelser som Ungdata, som er en nasjonal undersøkelse som gjøres direkte i målgruppa hvert tredje år.

I disse undersøkelsene kan vi fokusere blant annet på temaområder som skole, forholdet til foreldrene, rus og seksualitet.

 

I fritidsklubbmiljøet sier de unge sjøl at ”politiet har ikke peiling” på hva som foregår. Vi voksne ville vel ikke formulere oss slik, men mye tyder på at også politiet ser bare ”toppen av isfjellet.”

 

Et eksempel: I koordineringsgruppa stilte vi oss selv spørsmålet - Når begynner ungdom med narkotika her hos oss?

 

Da vi gjennom politi og barnevern analyserte de bekymringssakene vi jobber var det lite problematikk som involverte narkotika i aldersgruppa helt opp til 18 år.

Derimot rapporterer rus- og psykiatritjenesten, som jobber med unge mennesker som allerede har et rusproblem de trenger behandling for, at mange av deres brukere opplyser at de begynte å ruse seg i 14-15-årsalderen.

 

Dette viser at hjelpeapparatet mangler oversikt, eller ofte ikke oppdager enkeltungdommer med rusrelaterte problemer før dette allerede er på et nivå som krever behandling og rehabilitering.

 

Når det gjelder ungdom er det mest fokus på farene ved alkohol og narkotika. Forskere som Villy Pedersen ved Universitetet i Oslo har påpekt at vi ikke må undervurdere tobakkrøykingens betydning. Nesten alle ungdommene som begynner med for eksempel hasj har gått veien om sigarettrøyking før de begynner med narkotiske stoffer.

 

Arbeidet med enkeltungdommer og grupper

Gjennom bedre kartlegging og samhandling satt i system har koordineringsgruppa nå mye bedre oversikt over grupper og enkeltpersoner som trenger hjelp og oppfølging av hjelpeapparatet.

 

Det kan likevel være lang vei fra at man vet om enkeltungdommer som trenger hjelp og støtte til å klare å gi disse adekvat hjelp, og få dem ut av en negativ utvikling.

 

Selv fikk jeg nylig en bekymringsmelding fra oppfølgingstjenesten i videregående skole, og før jeg rakk å reagere videre på denne meldingen ble den samme ungdommen tatt av politiet for sin første kriminelle handling. Det blir nå helt avgjørende at de som er nærmest denne ungdommen klarer å snu en negativ utvikling, gjennom tett oppfølging, og med medvirkning fra ungdommen sjøl.

Ungdommens egenmotivasjon og vilje til endring må være til stede. At 5-6 voksne sitter sammen med gutten/jenta og forteller om farene ved hasjrøyking har som regel svært liten effekt, og kan tvert imot virke stikk i strid med hensikten.

 

Ungdommene selv kan ofte oppleve seg som kasteballer i systemer de ikke forstår og har oversikt over, og det er også et tankekors at store deler av hjelpeapparatet opererer ”bak stengte dører,” noe som gjør at de som jobber her blir oppfattet som lite tilgjengelige. Ute i kommunene er det i dag vanlig at både NAV, flyktningtjeneste, rus-/psykiatritjeneste, barnevern og politi jobber på kontorer som ikke er offentlig tilgjengelige, eller et sted en ungdom bare kan stikke innom.

 

Nordlandsprosjektet ”Ungdom i svevet,” som handlet om tilnærming til ungdom i sviktsonen, og som ble avsluttet i 2010, gir oss klare råd når vi skal jobbe med utsatte ungdommer.

 

Det samme gjør veilederen ”Det magiske øyeblikket – hvordan komme i kontakt med ungdom som sliter,” fra Barne,- likestillings- og inkluderingsdepartementet (2010)

 

Noen av rådene vi ungdomsarbeidere får, er at vi må komme oss ut av kontorene, finne ungdommene der de er, bruke tid på dem, bry oss om dem, bygge opp tillit og være tilgjengelige for dem. Når en ungdom finner en person i hjelpeapparatet han/hun får tillit til og stoler på, er det viktig at vi legger til rette for at denne gode relasjonen kan vare over tid.

 

Vi må snakke med dem, ikke til dem, gjøre noe sammen med dem, være opptatt av drømmene deres. Samtidig skal vi stille krav og ha forventninger til den unge. Tiltak og aktivitet må være meningsfull og fremtidsrettet, ikke bare aktivitet for aktivitetens skyld.

 

Melder foreldrene seg ut?

Spørsmålet – ”Hvor er foreldrene?” dukker alt for ofte opp. Her har vi en samfunnsutvikling som er faretruende, med skoler som melder om dårlig oppmøte på foreldremøter, konferansetimer og klassemiljøtiltak.

 

På ”rusfrie” ungdomsfester, der 15-16-åringer raver rundt i stupfylla, er det politi og natteravner som får jobben med å få disse trygt hjem. Ikke sjelden opplever disse i tillegg å få kjeft av foreldre som får en avdrukket ungdom hjem på denne måten, som om vi blander oss inn i noe vi ikke har noe med!

 

Internettverdenen er en arena der alle råd til oss foreldre er ”å kikke de unge i kortene, kontrollere, følge med,” men der jeg dessverre tror virkeligheten er at vi stikker hodet i sanden og håper at det skal gå bra, mens vi ikke aner hva de håpefulle holder på med på pc’en, mobilen, ipad-en.

 

Et tema som stadig oftere dukker opp nå er behovet for ”foreldreskoler,” både i barnehagene, barneskolene og ungdomskolene.

 

Selv er jeg kritisk til måten kontakten til foreldrene stopper den dagen den unge fyller 18 år. Mange av de ungdommene som står og vipper mellom en positiv eller negativ utvikling er ikke ”voksne” nok til å klare seg selv. Likevel skal foreldre etter denne dag være uvitende om for eksempel skoleskulk, mistanke om rusmisbruk, kriminalitet. Disse unge trenger foreldrene sine ”på banen.” Når informasjonen til foreldrene begrenser seg til det den unge selv forteller hjemme, vet vi alle at dette vil være begrenset eller ”lik null” i mange tilfeller. 

 

Veien videre

Uten å skryte for mye av det arbeidet som har vært utført blant deltakerne i SLT-arbeidet i Vestvågøy i det året vi har bak oss, føler vi at vi er i gang med å styrke det forebyggende arbeidet for barn og ungdom i vår kommune, og vi tror innføringen av SLT-modellen har bidratt til dette.

 

Noe av det kritiske i arbeidet fremover vil være å gå fra kartlegging av barn og ungdom det er knyttet bekymringer til, til å gi disse god nok hjelp og oppfølging til at de 

kommer inn i en positiv, i stedet for negativ utvikling, i sine liv.

 

Samhandling er ikke nok, det er den tiltakskjeden vi klarer å sette i gang i forhold til den enkelte ungdom eller grupper av ungdom som vil avgjøre om vi oppnår resultater. Her må den unge selv bidra, og jeg mener at vi aldri har lov å gi opp å hjelpe en ungdom, uansett hvor langt ute på skråplanet han/hun befinner seg.

 

Resultater i forebyggende ungdomsarbeid vil i varierende grad være målbare, og det kan være tilfeldigheter som avgjør den enkelte utsatte ungdoms ”skjebne.”

 

Det gir likevel inntrykk når politiets egen statistikk viser at i bydelen Furuset i Groruddalen i Oslo har kriminaliteten falt med 60% de siste 10 år, og at en stor del av dette et typisk ungdomskriminalitet. I avisartikkelen i avisa Groruddalen (29.11.11) står det også at ”Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT) gis mye av æren for at kampen mot forbrytelser nytter.”

 

Slike oppslag inspirerer, og gir oss som jobber på dette feltet tro på at det vi holder på med – og brenner for -er særdeles viktig og meningsfullt!

 

 
 
Kommunetorget

2018 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: y3gxf5
(Skriv inn koden over.)