Politikererfaringer i arbeid med Rusmiddelpolitisk handlingsplan


Dette notatet tar utgangspunkt i en lokalpolitikers erfaringer med å jobbe med Rusmiddelpolitisk handlingsplan. Det reflekteres over dilemmaer som oppstår under selve arbeidet, når planen settes ut i livet, og det diskuteres om hvordan få planen til å virke over tid.

: av Torbjørn Os, lokalpolitiker i Vefsn kommune

Staten pålegger kommunene
Staten pålegger kommunene å ha en Rusmiddelpoltisk handlingsplan (RMP). For mange kommuner er det et problem at man har planer for alle mulige områder, som ofte ligger i en skuff og ikke får betydning i praksis. Særlig var dette tilfelle for noen år tilbake.  De siste årene har de fleste kommuner forenklet plansystemene og sterkt redusert antallet planer, samt knyttet de planene som er igjen opp mot budsjettbehandling og langtidsbudsjett. Faktisk er RMP et unntak, en av de få planene som staten fortsatt vil at kommunene skal lage. Et viktig poeng her blir derfor at man allerede fra starten av, i arbeidet med en RMP, må være enige om at skal den ha noen verdi, må den knyttes opp mot budsjettbehandling. Og det må ligge økonomi i planene allerede fra starten. Det ideelle tidspunkt for å legge fram en ny RMP er på budsjettmøtet i desember.Hovedsaken er uansett at det er økonomi knyttet til planen at den i likhet med de store sektorplanene i kommunen må tas fram i budsjettarbeidet.

Hva skal planen inneholde?
Hoveddilemmaet i hva planen skal inneholde, er forholdet mellom forebygging og behandling. Dette kommer til utrykk på to områder:

1. Forholdet mellom skjenkebestemmelser og næringspolitikk
Det første er forholdet mellom skjenkebestemmelser og næringspolitikk. På den ene siden vil en liberal skjenkepolitikk føre til økt forbruk, jmf tallrike undersøkelser som viser at forbruket øker når tilgjengeligheten øker. På den andre siden oppfattes et godt tilbud med skjenkesteder som bra for skjenkestedene, og øl i butikk som bra for butikkene, og mangel på disse tingene oppfattes som inngrep i den personlige friheten til befolkningen.  Den partipolitiske uenigheten i disse spørsmålene står fast, men det vil som regel være greit å komme frem til at kommunen trenger en fast politikk på utdelingen av løyver som gjør at useriøse aktører og uheldig skjenkepraksis holdes utenfor bransjen. Den beste allierte her er bransjen selv. Et greit virkemiddel er å invitere inn alle som har og vil ha skjenkeløyve/salgsløyve til seminar om skjenkebestemmelsene. Vår erfaring er at den seriøse del av bransjen vil raskt komme på banen og sette en standard som er i tråd med rusmiddelpolitiske målsetninger, og vil være en viktig alliert i det videre arbeidet. Å delta i slike seminarer/møter, kan stilles som krav for å få løyve. Men hvis dette ikke følges opp med å ta løyver fra de useriøse i bransjen, har det begrenset virkning.

2. Kommunens knappe ressurser og politiske dilemmaer.
For det andre oppstår det et stort politisk dilemma over hvor mye av kommunens knappe ressurser som skal gå til å forebygge rusproblemer og hvor mye som skal gå til å behandle dem. Dilemmaet er at de som trenger behandling er her nå: De bostedløse tunge rusmisbrukerne trenger et botilbud nå, det kan ikke utsettes. Samtidig vet vi at de pengene man investerer i rusforebygging kan redusere utgiftene i framtiden med langt større beløp. Det er derfor avgjørende at man i arbeidet med en Rusmiddelpolitisk handlingsplan konkretiserer begreper og ikke minst får en faglig basert forståelse av hva som er forebygging. En avgjørende faktor her er at det ikke må være administrasjonen, ved en eller annen fagperson som har god greie på forebygging, som lager planen, eller utkastet til planen. Da blir den kanskje vedtatt, men neppe gjennomført! Politikerne må være pådriverne i planprosessen, og da må de skolere seg på området. De må få møte de som driver arbeid innenfor feltet: Skolefolk som driver rusforebygging, ungdomsklubben, utekontakten, rusomsorgen osv. De bør også få faglig påfyll gjennom å få møte fagfolk som arbeider med tematikken, eksemplevis invitere personer fra de nasjonale kompetansesentrene for rusmiddelspørsmål til kommunen. Svært ofte vil mange i kommunens apparat som senere skal sette planen ut i livet, ha god nytte av en slik kompetanseoppbygging. Hovedpoenget blir derfor at skal man få til en god Rusmiddelpolitisk handlingsplan som skal ha sjanse til å bli satt ut i livet, må der foregå en felles prosess med kompetanseoppbygging og drøfting mellom politikerne og kommunens fagfolk. Dette kan ordnes ved at man arrangerer seminarer der alle informerer alle, eller på andre måter. Erfaringene fra vår kommune er at de politiske skillene gjennom en slik prosess koker vekk eller reduseres til et for eller mot øl i butikk, resten er det stor enighet om. 

Gjennomføring av planen - dilemmaene gjentar seg
Når tiltakene i en plan skal gjennomføres, kommer mange av de samme dilemmaene igjen: Særlig forholdet mellom forebygging og behandling. De behandlende tiltakene vil ofte være størstedelen av jobben til ansatte innenfor noen sektorer: Rusomsorgen har folk ansatt som jobber bare med disse klientene/tiltakene. Disse personene vil være drivkrefter for å sette vedtakene ut i livet, følge opp med nye tiltak osv. På samme vis vil folk som jobber med sekundærforebyggende tiltak, typisk eksempel er utekontakt, være i samme situasjon. Men for alle som jobber med primærforbyggingen, vil de rusforebyggende tiltakene bare være en liten og mindre viktig del av deres daglige virke. Typiske representanter her er lærerne. Løsningen kan da være å gjøre rusforebyggingen til en del av deres daglige virke. Det betyr at hele skolesektoren (fra ledelse via lærere til foreldre!) må få kompetanse om forebygging, og hvor nøye sammenheng det er mellom gode oppvekstmiljø, godt foreldresamarbeid, gode arbeidsforhold i skolen, mobbefritt miljø osv. , og rusforebygging. Vår erfaring er at en slik skolering bør inngå som en sentral del av arbeidet med Rusmiddelpolitisk handlingsplan.

Hvordan få tiltakene til å vare?
Et sentralt problem er å få tiltakene til å vare over tid. Folk, både politikere, foreldre, ansatte, liker fornying og nye prosjekter. Man får bedre mediadekning hvis man kommer med noe nytt, enn hvis man fortsetter med noe gammelt. Lettere kan det være å få midler også! Men godt arbeid med rus handler om å bygge opp holdninger og rutiner over tid. 

Ut i fra egne erfaringer vil jeg avslutningsvis fremheve noen sentrale punkter i arbeidet med Rusmiddelpolitisk handlingsplan:

  • Når du som politiker skal være med å starte arbeidet med en Rusmiddelpolitisk handlingsplan, sørg for dere starter med en arbeidsgruppe bestående av politikere fra alle parti samt noen sentrale fra administrasjonen, helst en som har med planarbeid å gjøre.
  • Videre er det avgjørende å legge opp til at dere som deltar tilegner dere en  felles forståelse av ulike tema som planen skal omhandle gjennom felles kompetanseoppbygging. Slik kompetanseoppbygging bør både politikene og adminsitrasjonen delta på.
  • Husk å tenke bredt ved at dere kaller inn representanter for alle som holder på med rusrelatert arbeid: La de fortelle hva de holder på med, utfordringer, og hva de ser som viktige problemstillinger og oppgaver
Eksterne ressurser
 
 
 
 
Kommunetorget

2018 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 47fyb7
(Skriv inn koden over.)