Hvilke etiske dilemma kan oppstå i planleggingen?


Spørsmål:
Hei, jeg har ansvar for helse- og sosialplanen i vår kommune. Vi skal nå gå i gang med en større rullering av planen. I den sammenheng har jeg og mine kolleger her på jobben diskutert hvilke ulike etiske dilemmaer vi kan støtte på, evt hva vi bør ta hensyn til når vi skal gå i gang med planarbeidet ? Fint om dere kan gi oss noen tips.."

 

Svar:

Etikk og planlegging i helse- og sosialsektoren

Det er viktig ikke å moralisere i planlegging og i stedet arbeide etisk. Det er viktig å myndiggjøre deltakerne på deres egen sak, og i særlig grad om vi taler om ’de svake røster’ i samfunnet. Man må med andre ord møte disse røster så å si på deres premisser, dvs møte dem der hvor de føler seg mest trygge og samtale med dem på den måte de føler seg mest trygg på.

 

Når det gjelder rullerende planarbeid innen helse- og sosialplanlegging så finnes det flere etiske dilemmaer som er av mer generell karakter:

  • Hvordan inkluderer man legitime interesser direkte i planprosessen også selv om disse ikke ’melder seg på banen’
  • Hvordan balanserer man mellom sterke og svake røster og interesser?
  • Hvordan forhindrer man gjennom prosessen at særlig maktfulle interesser vinner urettmessig frem?
  • Hvordan sikres det politiske hensyn om en rettferdig fordeling av godene?
  • Hvordan sikrer man at mindre maktfulle gruppers interesser ivaretas (hvilket kanskje er vanskelig innenfor den gitte politiske prioritering eller kommuneøkonomi)?
  • Hvordan sikrer man at alle aktører får et eierskap til planer og vedtak?

 

Planarbeidet og den rullerende planlegging handler om mål og prinsipper for en fremtidig utvikling, og dette arbeid møter dernest en politisk horisont preget av økonomi og budsjett-ansvar. Det må prioriteres og foretas valg. Kommuner og sektorer forsømmer kanskje å arbeide med både kortsiktige prioriteringer og samtidig langsiktig arbeide med hvordan prioriteringer og valg ’med tiden’ kan føre til ’bedre’ prioriteringer og valg?

 

På kommunetorget.no finnes det eksempler på erfaringene med kommunikativ planlegging og forslag til forankring. Med første øyekast kan det være vanskelig å få fatt i og arbeide med de interesser som ikke er organiserte og forankret i det etablerte plansystemet, og har en i direkte nytte for deltakelse i planprosessen. Når det f.eks. sies at ”innenfor eksempelvis rusfeltet vil mye av planleggingen ha som mål å påvirke målgruppers atferd. Da vil deltakelse i planprosessen bidra til at mål-/brukergruppenes forståelse inkluderes i arbeidet i tillegg til at det kan være motiverende for å delta i realisering av planens mål der det er aktuelt” [1][1], i slike tilfeller stilles det en rekke etiske temaer og utfordringer for planarbeidet.

 

Noen sentrale av disse temaene er.:

  • Målgruppene skal stimuleres til å ta ansvar for eget liv, planinstitusjonene (for eksempel en kommune) skal ikke ’overta’ livet.
  • Planinstitusjoner arbeider med folk på bakgrunn av de rettigheter de har for deltakelse, men både kommune og deltaker har også ’plikter’.

Her tenkes det ikke kun på at offentligheten har de formelle rettighetene til å bli hørt om saker som vedrører en og å få informasjon og veiledning. Hva som kanskje er viktigere etisk sett er tillit, troverdighet og ærlighet (Jürgen Habermas), og at dette omsettes til praksis.

 

Vær presis

Dette kan oppnås såfremt institusjonene (og andre aktører) har en praksis som kan beskrives som ’vær presis’. Det vil si:

 

  • Vær presis på hva planen er om.
  • Vær presis i omtalen av hva som er den politiske holdning til plan eller problem.
  • Vær presis på hva det kan forhandles om og hva ikke.
  • Vær presis på hva borgeren kan få innflytelse på og hva ikke.

Man kan ha så mange forventninger og analyser man bare vil og man kan informere så mye man vil, men er man ikke presis på rammene så vil konfliktene komme. Denne ’vær presis’ etikk vil ha bedre muligheter for å eliminere konflikter omkring hva som er planen, hva som er meningen, hva som er blitt sagt og av hvem – samt ikke minst, presisere de reelle rammer for samarbeidet.

 

Som alle vet møter planinstitusjonene i al hovedsak ildsjelene, organisasjonene og private kapitalinteresser, som også blir mer og mer interessert i helse- og sosialområdene. Det vil si en minoritet får innflytelse og bestemmer hva som er majoritetens ’interesser’, og kanskje berører spørsmålet ikke de aktives eget liv. Dette kompenseres i noen grad av at planinstitusjonene påtar seg oppgaven å holde øye med allmennhetens interesser.

 

Vær oppsøkende

I vårt multikulturelle og verdi-plurale samfunn har plan-institusjonene ofte ikke tilstrekkelig viten om disse forhold som de kan legge til grunn for deres arbeid. Da er der ikke lang vei fra gode intensjoner til moralisme. For å unngå dette foreslås:

  • Vær oppsøkende ift de marginaliserte og ’svake røster’ og gi dem fora hvor de kan uttale seg om behov og visjoner for eget liv.

Skal disse individer og sosiale grupper få ’en stemme’ må noen ta seg tiden til å ’få dem i tale’ der ’hvor de er’ fremfor å forvente de vil delta i de formelle planprosessene. Internasjonale komparative analyser viser man ikke kan fange disse gruppene i den ordinære planprosess, men flere steder har man hatt suksess med å gjøre følgende:

  • Å tilby en variasjon av møtesteder for disse røster på premisser de kan håndtere.
  • Det kan skje ved å ha noen ’løse’ regler for hva som skal oppnås og hvordan kommunikasjonen foregår.
  • Det skal skapes trygge og transparente rom for disse møter og det kunne være disse gruppenes foretrukne møtesteder (væresteder, kjøpesenteret etc).

 

Annerledes måte å planlegge på

Dette er en annerledes måte å planlegge på, fordi man arbeider med interesser ’der hvor de er’ og ut fra den premiss at de ’trenger en røst’ som ikke ’tenker’ for dem om hva de har av behov, men faktisk har informasjon om hva som er viktig for disse menneskene. Satt på spissen: - Å være økonomisk marginalisert er kanskje ikke det største problem, men at man ikke er respektert og inngår i samfunnet med det ’man kan’.

 

Dette handler om mer enn spesielt å innby sosialt utsatte og marginaliserte til å ’si sin mening’. Det handler om mer enn å dra ut til deres bo - og møtesteder ’når det er relevant’. Samtalen bør være fortløpende og det kan gjøres ved å ha en ’vandrende planlegger’ som oppsøker miljøer for hele tiden å vite hva disse borgerne mener om byutvikling, lokale behov, egne behov, drømme og visjoner.

 

Lykke til i arbeidet

 

Mvh

 

John Pløger

 

Dr.Art

Roskilde Universitet

 
 
Kommunetorget

2018 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: f725m8
(Skriv inn koden over.)