’Svake røster’ i samfunnet og etisk planlegging


Denne artikkelen tar sitt utgangspunkt i at planlegging også er politikk og ideologi. All offentlig planleggingsvirksomhet er underlagt skiftende politisk-ideologiske visjoner om samfunns- og byutvikling og ikke minst idéer om hvordan man skaper det ’gode’ samfunn og det ‘gode’ byliv.

Av John Pløger2008 Dr.Art, Roskilde Universitet - Danmark


Planleggingen er et redskap til, som det heter, ”å utforme og virkeliggjøre politiske mål”, herunder ivaretagelse av velferd og fordeling i samfunnet (NOU 2001:39&56). Planlegging er normsettende for samfunnets regulering og romlige innretning og det skjer på bakgrunn av normer og idealer for hvordan det felles liv og den felles interaksjon skal finne sted. Planleggingen fungerer således innenfor en politisk-ideologisk ramme som (i det minste) inkluderer:

  • planleggerens idéer om effekt av egen praksis (’det gode rom’),
  • det politisk-ideologiske perspektiv planleggere og politikere advokerer (’det gode liv’),
  • de etiske dimensjoner i samfunnsplanleggingen (’sosial rettferdighet’),
  • den institusjonelle etikk (’demokrati og styring’) og
  • forståelsen av hva som er bylivets etikk (’fellesskapets etikk og ontologisk trygghet’).

Planpolitisk fremheves gjerne planleggerens moralske plikter ift. offentlig medvirkning og kommunikasjon, herunder bl.a. hvilke interesser planleggeren kan og bør representere (se f.eks. Campbell & Marshall 2002), men i Skandinavia reflekterer planfaget sjeldent eller kun indirekte over dets etiske og ideologiske grunnlag eller ståsted (det finnes i alle fall ingen kilder på det) selv om planleggere i praksis hele tiden i praksis opptrer som ’etikere’. Planpraksis, valg og beslutninger skjer fra en forståelseshorisont om ’hva som er rett og galt’ og er knyttet til spørsmål om sosial rettferdighet og livskvalitet – og dette er del av en etisk tenkning. Den internasjonale litteratur hevder at planleggere bærer på etiske ontologier (’hvordan verden ér’ etisk sett) f.eks. at planlegging per definisjon er basert på fornuft. Planleggere er per se fornuftsorientert (men ikke nødvendigvis de andre aktører) (se Campbell & Marshall 1999, 2002).

Fainstein (1994,1999) etterlyser at planleggingen blir mer bevisst på hva begrepene ‘likhet’ og ‘demokrati’ må ha av konsekvenser for praksis, men spør også til om begrepsinnholdet kanskje må nytenkes i forhold til den politisk-ideologiske arv. Patsy Healey (2002) er inne på noe av det samme når hun mener at man må ha en dialog om hva som er den gode by og det felles gode ift. den tid vi lever mitt i. Og her vil det ifølge Fainstein være relevant å inndra den politiske filosofi om og forståelse av demokrati (demokratisk pluralisme, deltakelse, kommu­nikasjon og retten til opinion) og det politiske innhold i og forståelse av fordeling av velferd. Det handler om kritisk å forholde seg til bypolitikken og byteoriens veletablerte verdier vedrørende materiell likhet, kulturell forskjellighet, hva som er formen for demokratisk deltakelse og innflytelse, og kriterier for distribusjon av sosiale goder. Den politiske etikk handler i egen selvforståelse om rettigheter og rettferdighet, men ofte uten filosofisk eller politisk refleksjon over hvilket vitensmessig grunnlag og hvilken tenkning disse begreper bygger på.

Fainstein antyder således at man ikke alene må disktuere prinsipper for ’en sosial rettferdig byutvikling’, men diskutere sosial rettferdighet som en etisk fordring som i prinsippet kan diskuteres fra de nevnte regimers partikulære posisjoner.

Derfor kan man neppe si det er etablert en planleggingsprosess som styrker offentlighetens makt gjennom gjensidig deliberasjon eller samtale. Den politiske ’etikk’ synes å være at det er planinstitusjonene som er delegert til å ivareta offentlighetens, de svakes, samfunnets og politikkens interesser. De skal således også være ‘de svakes røst’, dvs. ha en viten om deres (objektive og felles) behov. Den legalitet og legitimitet som finnes i borgerens formelle deltakelses- og ‘innflytelsesrett’ anses som demokratisk i seg selv, og denne demokratiforståelse nødvendiggjør ikke i seg selv en selvkritisk interesse for å utvikle de kommunikative og deliberative metoder som faktisk anvendes i den offentlige planlegging. Et spørgsmål er om den form for prosedyrell demokratisering som favoriseres (formøter, medvirkning, høring) motsvarer de demokratiformer som må utvikles i et verdi- og interessepluralistisk samfunn, og,

  • Hva er planinstitusjonens viktigste funksjoner her?
  • Hva er deres rolle ift samfunnets ’svake røster’?
  • Hva er erfaringene og
  • hvordan kan de bidra til å forbedre den offentlige planprosessen?

Dette og andre diskusjoner blir drøftet i følgende kapitler av John Pløger, klikk inn og les på høyre side underutdypende emner

 
 
Kommunetorget

2021 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: ss6511
(Skriv inn koden over.)