Menneskesyn i planlegging


Av John Pløger, 2008

Noen hevder at i disse årene beveger de skandinaviske samfunn seg fra ”velferdsstat til velferdsfellesskaper”, dvs. staten i høyere grad forsøker å gjøre de lokale fellesskapene ansvarlige for dele av velferdspolitikken som staten tradisjonelt har stått for. Det er i dette perspektiv man skal forstå den økende politiske appellering til de frivillige organisasjoner og beboerforeninger (Abrahamson 1998).

Med en solidarisk politikk bindes verdiene frihet og likhet sammen, ved at alle mennesker har både rettigheter og forpliktelser overfor fellesskapet (FD 2001:16).

I Norge bygger planlegging på politiske idéer om rettferdighet, at alle mennesker er ‘enestående’, ‘frie’ og ‘likeverdige’, hvilket jo antyder at mennesker bør betraktes som unike individer (FD 2001) og ikke som en del av anonyme ’fellesskaper’. På den andre siden må individer utøve ansvar overfor det fellesskap de bor i.

Det viktige spørgsmål dreier seg således om hvordan man i det politiske og planfaglige skal utøve respekten for ’det enestående’ individ. Å politisere en sådan etikk og moral krever i prinsippet at den politiske aktør og planleggeren kan ’sette seg i den annens sted’ og forstå ’hvordan tingene ser ut herfra’ (fra det levde livs og de plurale verdiers perspektiv), og at etiske prinsipper ikke underordnes en administrativ-rasjonell tenkning basert på den økonomiske rasjonalitet om den ‘beste’ omfordeling av ’gitte’ ressurser. Det vil si det antydes en rett til forskjellighet i de politiske utsagn om at mennesker er ’enestående’ og ’unike’, men det presiseres ikke hvordan man reelt og ikke undertrykkende kan respektere forskjellig­het og individualitet. Dette er en aktuell problemstilling ift den verdimessig plurale by, og i særdeleshet ift samfunnets ’svake røster’. Derfor er et sentralt spørsmål for en livs-etikk, hvordan det er mulig å utvikle en politikk og planlegging som hviler på en menneskeforståelse som ikke faller for utilitarismens nytteorientering, liberalismens individualisme (’alle har like muligheter, det er opp til deg selv’) og enkle etiske fordringer om kollektivisme (å oppgi individualitet).

Men faktisk bygger norsk planlegging, ifølge Planlovutvalget, på samfunnets rett til å prioritere fellesskapet overfor individers frihet og andre individuelle behov (NOU 2001:51). Politisk inkluderer den rettferdige samfunns- og byutvikling:

  • En rettferdige romlige distribuering av levekår, hvilket bl.a. skjer gjennom boligsubsidering for å fremme at muligheten for fritt valg av bolig.
  • En rettsdimensjon f.eks. de enkelte borgeres rett til subsidiering og skjønnsmessige eller behovsprøvde levekår.
  • En ideologisk dimensjon, dvs. det forhold at de nordiske landes velferdspolitikk er prinsipielt basert på kollektiv solidaritet med de svake grupper i samfunnet. 

Den politiske rettferdighets - diskurs er således basert på noen få grunntemaer eller universelle moraler (inspirert av Smith 1997).

  • Rettferdighet er en del av å planlegge for det gode liv, fordi rettferdighet er en integral del av det gode liv. 
  • Utfordringen er å finne den felles grunn hvor ut fra rettferdighet kan defineres med avsett i folks (universielle) behov, levemåter og med likhet som avgjørende forutsetning for et begrep om rettferdighet.
  • Mulighetene for omsorg overfor andre bør være en sentral dimensjon i et begrep om rettferdighet.
  • Rimelig rettferdighet – det ’passe’, ’fairness’ – må være basert på arbeidet med å oppnå større likhet i samfunnet, men i praksis diskuteres og praktiseres alene former for differensiert ’rettferdighet’.

En etikk for ’det gode liv’, mener Smith (1997:32-3), må utvikles på bakgrunn av et begrep om ’rettferdighet’ som tar historiske hensyn så vel som hensyn til den konkrete kontekst. Det viser seg i den politiske praksis vanskelig å definere og avgrense hvem som er ’mest svake’ og ’uten muligheter’, og hva medfører ’like muligheter’ (ift hva)? 

Man kan si at enhver etikk vedrørende anerkjennelse av det unike og enestående individ bør forholde seg til det individuelle-i-det-kollektive. Utfordringen er imidlertid å finne en felles etisk grunn som respekterer folks forskjellige måter å leve på og ikke kun bygge på en allmenn idé om menneskers forskjellighet. De politiske diskusjoner og plannotater er ikke særlig klargjørende omkring hva en etisk praksis som det å skape rettferdighet innebærer i praksis, når man i de konkrete planlegging må stille seg spørsmål som:

  • Hvem skal bo der? Ut fra hvilke etiske kriterier? Like adgang for alle? Hva vil det kreve å skape disse egalitære rammer og samtidig bevare respekten for forskjellige livsmåter og livs­stiler? Kan det tenkes en sosial rettferdig byplanlegging som radikalt respekterer ’måten folk lever på’, deres livsstiler, verdi- og normhorisonter mv? Kan det tenkes en planlegging som kan tenke pluralitet?
  • Bør utbyggingen bygge på en sosial rettferdig­het, hvor noens behov dekkes andre steder i byen?
  • Må utviklingen bygge på ’størst mulig’ (en passe) sosial rettferdighet ut fra ’gitte omstendigheter’? Men hvilke er disse (økonomisk, sosialt, politisk & kulturelt)? 

Det stilles mange krav til en sosial rettferdig samfunns- og byutvikling der skal bygge på en etisk fordring om ’likhet’, ’like muligheter’ og ’passe’ rettferdighet og samtidig respektere forskjellighet, verdi-pluralisme og det unike menneske. Dette arbeid handler både om ethos, lovens rolle og hvordan det kan foretas etisk planlegging i praksis. Resten av notatet handler om dette med en særlig fokus på ’svake røsters’ posisjon.

 
 
Kommunetorget

2021 (C) Kommunetorget

» Info om Kommunetorget

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: ua8y5c
(Skriv inn koden over.)