Planleggers syn på egen praksis


Av John Pløger, 2008

Hvordan ser planleggere på egen praksis? - Noen etiske spor.

I de senere år har kommunikativ og kollaborativ planleggingsteorier vunnet frem, fordi disse representerer idéen om fornuftens hegemoni som den første og viktigste betingelse for planlegging og offentlig deltakelse. Inspirasjonen er den tyske sosiolog og filosof Jürgen Habermas (se Eriksen & Wigaard 1999, Amdam & Amdam 2001) og han mener fornuften er viktigere enn viten og rasjonalitet, fordi viten skal være et produkt av fornuften (Blanco 1995:67). Blanco mener fornuftens hegemoni er det naturlige resultat av den ‘fortolkende’ prosess som utvikles i en samtale, mens Jürgen Habermas innfører en diskursiv etikk til å sikre at denne prosess også inkluderer alles rett til ytringer gjennom at alle gis legitime muligheter for å ytre seg i samtalen. For Blanco er det viktig å understreke at sannhetog virkelighet er sosiale produkter, dvs. ”definerte som ultimative produkter i en fortløpende, alltid inkluderende felleskap for fortolkning, undersøkelser og praksis” (ibid:68).

De fleste planleggere vil nok ta fornuften for gitt og oppfatte planlegging som en pragmatisk handling, hvor man er orientert mot ”hva virker, nu, her, snarere enn for mye refleksjon ...” (Sandercock 1998:29), og denne inkrementelle – skritt for skritt – tenkning er stadig synlig i norsk plan­politikk og praksis. Noen hevder at dagens planlegging ikke kan forstås uten å forstå den pragmatiske filosofis innflytelse (Hoch 1996), og noen av de viktigste kjennetegn ved denne filosofis menneskesyn er (Allmendinger 2001:136-54):

  • ·     Vi beslutter å tro på noe – ikke fordi det korresponderer mot noen realiteter, men fordi det gir mening for oss og hjelper oss til å handle.
  • ·     Vi endrer våre overbevisninger fordi nye overbevisninger og tro ”gir mer mening” og reparerer inkonsistensen i menneskets aktuelle viten.
  • ·    Viten er kun et aspekt ved erfaring, men også fortolkning er en naturlig, ja uomgjengelig, del ved erfaringen.
  • ·    Pragmatismen fremhever praksis – ”doing and making” – og den vil ikke alene henge praksis opp på teoretisering. Det betyder bl.a. at man må ha en ”nese for det mulige”, en intuisjon for det konkret mulige.
  • ·    Vi kan ikke være utenfor vårt språk og det vi tror på, så derfor er ”sannhet” alltid det som vi kan komme språklig overens om til enhver tid.

Der er således hos pragmatismen en grunnleggende overbevisning om, at det finnes en sammenheng mellom hva vi tror på og hva vi gjør. Derfor er pragmatismen også kjennetegnet ved en åpen søken etter ny viten og tro – eller sagt på en annen måte hva vi antar for sannhet - ut fra erkjennelsen av at mennesker hele tiden gjør nye erfaringer og at ‘verden forandrer seg’. En pragmatisk søker spesifikke, praktiske svar på definerte problemer, dvs. hva som virker best på dén tid og dét sted. Grunnholdningen er at konflikter kan overvinnes gjennom lokal dialog og lokale refleksjonsprosesser.

Pragmatismen er ikke uproblematisk. Hoch kritiserer pragmatismen for å (1) formode det finnes en nøytral posisjon for problemløsninger evt. byggende på instrumentelle eller ’uvildige’ undersøkelser, (2) at den formoder en likhet i muligheter uansett klasse, økonomi og viten, (3) at den under­vurderer planleggere i rollen som statsbyråkrater, og (4) at den overser reguleringer og ressurser som motvirkende krefter for å etablere en progressiv og opplyst planleggingspraksis (Allmendinger 2001:145-6). Det kan således godt være pragmatismen tilbyr et normativ verdifull posisjon, men den er makt- og interesseblind.

Neo-pragmatisme er et svar på denne kritikk, og derfor også omtalt som kritisk pragmatisme (Forester 1993) og den bygger i stikkordsform på følgende tenkning (Allmendinger 2001:151ff):

  • Planlegging er en kontingent praksis og samtidig en utviklingsaktivitet som tjener forskjellige (politiske) formål over tid.
  • Planlegging skal tjene praktiske formål, hvilket innebærer et nødvendig og prinsipielt uendelig engasjement i samfunnets forskjellige vokabularer, hvor det avgjørende kriterie for praktisk handling er ”hvordan hjelper nettopp disse idéer og forståelser i nettopp denne situasjon”.
  • Den pragmatiske forståelse – at vi tror på det som hjelper oss til å handle her og nå og endrer overbevisning fordi ny erfaring reparerer inkonsistenser i vår viten - motsvarer planleggings­praksisens mikropolitikk som er den inkrementelle praksis og kommunikativ basert vitensutvikling og praksis.
  • Neopragmatismen understreker behovet for etiske overveielser, da det hele tiden mangler objektive kriterier for handling. Det må med andre ord reflekteres over valgmuligheter og valg i konkrete situasjoner.
  • Neopragmatismen understreker imidlertid også at der må være et fokus på handling fremfor abstrakt tenking, dvs. man vurderer abstrakt tenking primært i kraft av dens mulighet for å bli omsatt til praksis. 

Det etiske fundament for neo-pragmatismen er da å fremheve ”moralsk pluralisme”, fordi det finnes ”ikke noen dydsliste, liste over rettigheter og plikter, ingen lov fortegnelse, intet regnskap for det gode som vi kan forventes at tjene” (Campbell & Marshall 1999:471). De etiske verdier er dermed i prinsippet sett som kontingente og situative, og deres ’verdi’ er et resultat av hvor god det enkelte individ er til å omsette erfaringer til personlig læring eller bruk. ’Det riktige’ og ’det gode’ vil derfor være under stadig revisjon sett i forhold til nye erfaringer og læring, men grunnleggende er utgangspunktet alltid ’pragmatisk’, nemlig med bakgrunn i eksisterende viten og fortidige erfaringer.

 

 
 
Kommunetorget

2021 (C) Kommunetorget

» Info om Kommunetorget

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 4430qv
(Skriv inn koden over.)