Praksiserfaringer


Av John Pløger, 2008

Praksiserfaringer – det kan la seg gjøre!

Det er ingen tvil om at svake grupper har det vanskelig i politik og planlegging, men det finnes likevel en del erfaring det kan dras nytte av både med hensyn til planleggerens rolle og ift hvordan det er skapt noen bedre rammer for å gi de svake grupper en ’røst’. 

(1) Prosess-planleggeren:

De fleste planleggere ser dette som deres ideal-rolle, dvs. en rolle hvor de fasiliterer, har dialog med og diskuterer med borgerne og andre interessenter. Her brukes det tid på å kommunikere, formidle og koordinere, forhandle og løse konflikter

Her er det en fokus på de mange interesser og verdier det er i spill og det oppfattes som en ’nedefra’ planlegging. Hensikten med denne planlegging er ”å oppbygge felles identiteter og meningsuniverser i byen og forsøke å påvirke fordelingen av ressurser og makt-balansen” (Sehested 2003:186).

Dette var et av ideal-målene i de danske ’kvarterløft-prosjekter’ gjennom etableringen av et lokalt ’sekretariat’ som skulle lytte til og formidle lokale borgeres interesse og ønsker til det bypolitiske nivå. Sekretariatet skulle også fasilitere lokale dialog-prosesser og dermed ideelt fungere som en prosess-planlegger i den beskrevne betydning.

(2) ’Eksperten’ og de svakes ’røst’

 Andre steder har man gjort det annerledes, men med de samme mål. I England har man forsøkt å etablere en Planning Aid Service (PAS) med det formål å ”engasjere ekskluderte grupper” i planleggingen (Carpenter & Brownhill 2008:233). Målet var dels å endre ’tenkemåtene’ hos alle involverte og dels å få innleid bydels-/kvarters ”konsultasjon” som norm snarere enn unntakelse i et plansystem der bygde på mistillit og apati.

Borger-deltakelse er ofte fanget i en motsetting mellom politiske krav om effektivitet og politikkens samtidige ønske om mer folkelig engasjement. PAS skulle støtte ”utsatte grupper” og gi dem mulighet for å delta i planleggings-systemet ved å ”tilby råd, informasjon, utdanning og kapasitets oppbygging” (236). Det ble ansatt lønnet personale og strategien var (236-237).

  •  Å forbedre de  sosialt og økonomisk ekskludertes ”fysiske, sosiale og økonomiske miljø”
  • Å etablere mer ”bærekraftige nettverk”.
  •  Å øke engasjement og deltakelse i planlegging.
  •   Å gi muligheten for utsatte grupper til å delta ”gjennom strukturerte programmer for kapasitets oppbygging”
  •   Å forbedre adgangen til PAS for utsatte gjennom å ”rette seg mot å nå” disse grupper.
  • Å få innflytelse på leveringen av service gjennom ”lovmessige institusjoner” til å gi oppmerksomhet på utsatte grupper i andre institusjoner.
  • Å øke antallet frivillige i områdene.
  • De utsatte grupper er de med lav innkomst, etniske grupper, handikappede, psykiske syke og misbrukere, men man diskuterte også om det ikke reelt var alle der ikke deltok som var ’utsatte’.  Man benyttet især to strategier:

(1)     En telefonlinje for råd og forsvar. Dette var en reaktiv service der ble utført av en kvalifisert planlegger som ”tok på seg en gruppes eller individers planproblem, representerte dem og fant løsninger” (237).

(2)     Proaktiv område planlegging der involverte miljø-utdanning, kapasitets -bygging og å få borgerne direkte involvert i å få innflytelse på planpolitikken og planleggingsstrategier.

Man kan således si PAS forsøkte å utfylle to roller (237): - (1) En ’bro-byggende’ rolle gjennom råd og advokat-planlegging, hvor de fungerte som ’bølge-bryter’ mellem interesser og plansystemet. Og (2) en ’frigørings-rolle’ – eller som det tidligere er beskrevet ’empowering’ rolle – gjennom kapasitets oppbygging.[1] 

(3) ’Drop-in’ center – heterotope rum

 I Toronto (Kanada), Melbourne (Australien), Nottingham (UK), Bristol (UK) såvel som på New Zealand har man arbeidet med ’drop-in’ (’åpen dør’) sentre i prinsippet for alle, men spesielt rettet mot marganaliserte (hjemløse, fattige, handikappede og misbrukere). Disse sentre skulle ha spesifikke funksjoner og effekt (Fincher & Iveson 2008:200-209):

  •  Å skape møter mellom forskjellige ”fremmede” basert på ”anerkjennelses strategier”.
  • Og målet var å skape interaksjon mellom ’fremmede’ der kan understreke ”deltakernes forskjellighet”.

Dette for å få også ekskluderte og marginaliserte til å anerkjenne forskjelligheten blant dem hva inngår interesser, men også for å få ’alle andre’ til å forstå forskjelligheten blant de marginelle grupper i samfunnet.

De sentre som ble en suksess hadde noen spesifikke kvaliteter.

De måtte være ”hjemlige’ i deres størrelse, innredning og gi mulighet for uformel sosial atferd.

Å være som et hjem innebar også at de føltes trygge og deres form var let å overskue.

  • Å gi rom for innformel atferd innebar også å gi en grad av kontroll over stedet til deltakerne.
  • Å gi rom for forskjellige former for interaksjon som for eksempel å gå via samtalen rundt et lille bord, billiardspill eller være møter med få individer (f.eks. psykisk syke). Formen er avhengig av den atferd den individuelle utøver og hvor akseptabel den er for andre.
  • Det betyder en innformel kontakt mellom en relativ lille gruppe mennesker, således at man kunne tale om en ”organisert mikrooffentlighet”.
  • Det vil si å akseptere et miljø hvor folk ”bare kan relatere seg til andre og simpelthen bare være der” (204).

Man kunne omtale dette som ’heterotope væresteder’ (Larsen 2001), fordi deres innformalitet, ’hjemlighet’ og innredning i høy grad er tilpasset en sosial og normativ ’annerledes’ gruppe av mennesker i samfunnet og at interaksjon mellom disse og offentlige institusjoner krever at en grad av selvkontrollering er på de marginalisertes side. Formel interaksjon må transformeres til innformelle møter. Dette heterotope rom bygger på en ”inkluderende mikrogeografi” (Fincher & Ivesson 2008:203), hvor det stadig er behov for en vis administrasjon og orden, men graden vil alltid avhenge av de spesifikke forhold og ikke gitt gjennom systemets orden.

  • Det må være tale om en organisering av interaksjonen mellom mennesker og ikke formelle strukturerer bl.a. for å sikre at spesifikke gruppers behov ikke blir ekskludert av andre.
  • Det må skje en produktiv ’administrasjon’ av forskjelligheten i atferd og interaksjonsmåter.
  • Formelle programmer kan tilgodese spesifikke behov f.eks. i forhold til immigranter som ennå ikke kan språket eller som må ha hjelp for å nå frem til spesialister og lignende. På denne måten ble sentrene også ’serviceformidlere’.
  • Problemet er på den andre siden at det nettopp er denne rolle som politikerne helst ser de offentlige institusjoners aktører inntar og ikke den innformelle funksjon eller ’empowerment’-rollen.
  • De ansatte i plankontorer og prosjekter har imidlertid en betydningsfull rolle som fasilitatører av prosesser, interaksjon og kapasitetsutvikling for utsatte i samfunnet.

Disse sentre viser at planlegging også kan være en mulighet for interaksjon og sosialt samvær i omgivelser der i høy grad er bestemt av deltakerne selv. De gode eksempler fungerer fordi de skaper en hverdagskontekst, dvs. en samværssituasjon der ikke er knyttet opp til spesifikke plantiltak, men til samtaler omkring hverdagsliv, liv og behov. Det er tale om innformelle og trygge steder hvor det kan oppbygges en tillit til hverandre og egen kapasitet som kan skape engasjement og involvering.


 

 
 
Kommunetorget

2021 (C) Kommunetorget

» Info om Kommunetorget

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 4j7430
(Skriv inn koden over.)