Roller og prinsipper


Av John Pløger, 2008

Denne kanskje noe tunge filosofiske skisse skulle demonstrerer, at plan­leggingsteoriene for det meste impliserer etikk både når det handler om verdier og å få systematiske overveielser over planleggeres etiske prin­sipper og praksis. Ifølge Campbell & Marshall (1999:465) kan man heroverfor i planleggings litteraturen følge tre diskusjoner som direkte eller indirekte omhandler planleggingsetikk.

  • Lovens rolle som et redskap til at sikre kollektive goder understøttet av eller sikret gjennom de profesjonelle, administrasjonens og ekspertenes faglige makt.
  • Planvalg som en betydningsfull etisk dimensjon, hvilket er en diskusjon som er oppstått på bakgrunn av erkjennelsen av dels at planlegging ikke kan fungere utenfor politikken og dels at planlegging er en verdi-basert profesjon.
  • Etikk i praksis er sjeldent eksplisitt diskutert, og hvis den er da som del av det stadige forsøk på å finne planleggingens legitimering for å ”skape passende stemmer i en fragmentert og politisert institusjonell kontekst”.

Pragmatismen fordrer som nevnt en åpen attityde overfor samfunnets verdiplurale og multikulturelle realitet, men abstraksjoner – herunder teori – skal ikke være fritt svevende. Idéer represen­terer overveielser og intensjoner, og kommunikativ planlegging er et middel til å kvalifisere vurderingene og dermed planene. En planlegger der bygge på neo-pragmatismen følger:

 

  • Pragmatismens krav om at vi skal handle ut fra ’en nese for det mulige’, således at ’alle blir tilfredse’. Dette fører til dem inkremen­telle praksis som den ideale planpraksis.
  • Pragmatismens krav om å bygge planlegging på den fornuftsbaserte konsensus fører enkelt til et argument om at medvirkning og høring er ideale redskaper for å skape grobunn for konsensus.[1]
  • Neo-pragmatismens innsikt i at planlegging er en kontingent og utviklende aktivitet fører til et ønske om å forbedre vitensgrunnlaget for beslutninger (f.eks. gjennom konsekvensutredninger) og eksperimentering vedrørende former for borgerdeltakelse.

 

’Lovens rolle’ og posisjon som styringsredskap er sterkt fremhevd i Planlovutvalgets arbeid, men utvalget anerkjenner også viten som en av de beste metodene til å hanskes med uforutsette vanskeligheter og dermed som redskap til å produsere mer effektive konsekvenser av planarbeidet. En planprosess basert på planloven lader ’det rette’ (det legale grunnlag, planleggingens nødvendige formålsrettethet) kommer før ’det gode’. Det er tale om en planpolitikk og planprosess hvor man vektlegger prosedyrer, demo­kratiske spilleregler, kontroll og regulering til å sikre handlingens ’rettferdighet’ snarere enn å reflektere over eller stille til diskusjon hva som er ’rettferdighet’ i det konkrete tilfelle. Hovedmålet for planleggingen er, såfremt  det oppstår konflikter, å sikre at rettferdigheten er juridisk legitim.

 

Dette er forståelig fordi planlegging er avhengig av å fremstå som ’redelig’ eller ’objektiv’ overfor offentligheten, men det bør inkludere flere dimensjoner enn den legale legitimitet. Howe mener debatten bør dreie seg om, hvilke moralske bindinger det kan settes for å definere rettferdighet i praksis, og hun finner i den forbindelse fire prinsipielle posisjoner i debatten (Howe 1995:128-29).

 

  • Utilitarisme hvor rettferdighet handler om å oppnå så mange goder som mulig for så mange som mulig. Dette prinsipp kan bl.a. rettferdiggjøre at man krever mer av mindre grupper i samfunnet, fordi det kommer mange til gode.

 

  • Konsekvensialisme som sier at rettferdighet må være nyttig. Rettferdighet har ikke noen verdi i seg selv. En rettferdig politikk overfor de fattige i samfunnet skal vurderes i forhold til politikkens langsiktede ”trade-off” f.eks. i forhold til hvilke problemer veksten i en ’underklasse’ vil medføre.

 

  • Gjensidighet f.eks. i form av Kant’s ’kategoriske imperativ’ som sier at mennesker skal ’være målet i seg selv’ og ikke et middel for andre. Dette krever evnen til å generalisere, ’å sette seg selv i den annens sted’, og derfor passer frasen ’du skal behandle andre som du selv gjerne vil behandles’ til dette prinsipp.

 

  • De-ontologiske plikter som omhandler ’rettferdighets plikter’ som er relatert til universielle prinsipper som ’sannhet, å være fair, holde løfter og ikke gjøre andre ondt’.

Dette viser at det er viktig å diskutere rettferdighet både som et lovområde, et prosedyralt problem, et prosessuelt problem, og som et (politisk og planfaglig) moralsk-etisk problem. De fleste vil hevde at det å gjøre rettferdighet alene til et moralsk spørsmål gjør rettferdigheten svak, fordi den blir avhengig av en legal basis. På den andre siden kan det så skje det at det politiske system bygger på de legale rettigheter og negligerer den moralske siden av rettferdighet. Dette kan føre til en politisk tenkning hvor mået er det som er ’passe’ eller cost-benefit argumenter. Det er litt på denne måten plan-demokratiet fungerer. Det bygger på at når det finnes en ’prosedyral rettferdighet’ (retten til deltakelse, medvirkning og høring) så har systemet gjort sitt, og det er da opp til den enkelte borger eller interessent å utøve sin innflytelse i praksis gjennom deltakelsen.

 

Det er i det perspektiv vi kan forstå den økende interesse for John Rawls ’etikk’ i disse år. Han argumenterer for at ’rimelig rettferdighet’ kan aksepteres, såfremt den er til fordel for ‘alle’ (dvs også for de svakest stilte). Det kan f.eks. være tale om at man prioriterer begrensede goder til de ’som trenger mest’ eller et spørsmål om ’positiv særbehandling’ (eller det kan være idéen om ”rettferdighet som en fair prosess”, Howe 1995:126).

 

Ifølge Howe vil det være langt vanskeligere – men desto mer prinsipielt nødvendig – å sementere ”ideen om like utkomme”, fordi dette vil kreve ”en forpliktelse på likhet eller å forbedre [forholdene] for de mange med færre muligheter” (Howe 1995:132) enn andre. Det vil gjøre planleggingen langt vanskeligere da kompromiser og ’avtaler’ blir vanskeligere da det må tas flere hensyn. Det vil sannsynligvis også øke antallet interesser og behov som vil involveres og tilgodeses, og dette er ikke i den målorienterte planleggings interesse. Planleggere ser ikke nødvendigvis forekomsten av plurale verdier som en etisk grunnverdi der skal guide al planpolitisk og planfaglig handling, inklusiv deres daglige praksis, selv om de nok anser prosedyrell rettferdighet overfor de mange stemmer som et viktig etisk forpliktelse i deres arbeid (ibid:133). Med andre ord bygger byplan­leggingen på Rawl’s prinsipp om ’fair justice’, en ‘passe’ rettferdighet, en ’rimelig’ rettferdighet (som den norske overset­telsen av hans bok sier), innenfor ’det muliges horisont’ kunne man si.

 
 
Kommunetorget

2021 (C) Kommunetorget

» Info om Kommunetorget

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: t01n00
(Skriv inn koden over.)