Recovery i et brukerperspektiv


Recovery, «min plan, mitt prosjekt, mitt liv»

Denne overskriften er inspirert av et innlegg på temadagene «Den viktige hverdagen etter rusbehandling». Utsagnet er fra en ansatt i en brukerorganisasjon som uttalte seg om personlige- og sosiale recoveryprosesser. Erfaringer fra slike ressurspersoner, egne erfaring med rus og psykisk helseutfordringer, samt min vernepleierutdanning, danner grunnlaget for min artikkel der jeg ønsker å belyse hvordan Recovery tilnærming kan være verktøy i bedringsprosesser. 

:Tommy Sjåfjell (2017), ansatt i bruker- og pårørendeorganisasjonen A-larm, vernepleier med videreutdanning i rusproblematikk

Den viktige hverdagen etter rusbehandling

I 2016 ledet jeg et prosjekt som ble støttet av Extrastiftelsen for å arrangere temadager inne på institusjoner som driver med tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Vi arrangerte totalt 20 temadager som vi kalte «Den viktige hverdagen etter rusbehandling», for over 500 pasienter. Fokuset i undervisningen var recoveryorientert og handlet om personlige- og sosiale recoveryprosesser, samt verktøy og virkemidler som kan fremme dette (se også Erfaringskompetanse.no).

Recovery et mangfoldig begrep

Recovery er et begrep som ofte blir brukt om bedringsprosessene mennesker med rus og/eller psykisk helseutfordring går gjennom. Når jeg skal forklare min egen recoveryprosess sier jeg ofte:

«Recovery er for meg avstanden mellom den jeg var og den jeg er, og avstanden mellom den jeg følte jeg var, og den jeg føler jeg er i dag».

Noen vil nok kunne være uenige i min forståelse av recovery og hvordan jeg belyser dette. Recovery er et mangesidig begrep som gir ulike assosiasjoner i ulike miljø. I en kunnskapssammenstilling av Borg, Karlson og Stenhammer (2013) viser forfatterne til dette mangfoldet og sier:

«Recovery, eller bedringsprosesser som det ofte kalles på norsk, er et begrep som blir brukt på ulike måter. Det beskrives som en tilnærming, en modell, et erfaringsbasert kunnskapsfelt, en filosofi, et paradigme, en bevegelse, en visjon og blant skeptikerne en myte eller et slogan» (Roberts & Wolfson, 2004; Borg & Karlsson, 2013). 

Hvorfor er det slik? Om vi tenker at opplevelsen av en bedringsprosess er et fenomen som skal forklares, blir det ofte forklart ut fra perspektivet og forforståelsen til observatøren. Legen vil kanskje vektlegge den medisinske naturvitenskaplige forklaringsmodellen, og tenke at medisinen brukeren fikk var utslagsgivende. Sosionomen vil kanskje forklare bedringen i en sosialfaglig kontekst, for eksempel at en trygg bolig var årsaken til bedringen. Spør man brukeren selv så kan det hende at det som var utslagsgivende var noe så enkelt som en forelskelse eller en jobb.  Det handler altså om opplevelsen av et fenomen, og for de fleste av oss vil det i dag være naturlig å vektlegge brukerens egen forståelse og forklaring på bedringen som den viktigste. Når systemet lar brukere og pasienter definere behov, løsninger og ekspertrollen i eget liv nærmer vi oss visjonen for pasientens helsetjeneste. Vi kan si at visjonen om «pasientenes helsetjeneste» er en recoveryorientert helsetjeneste.

Recovery

Recoverybevegelsen har sitt utspring i borgerrettighetskampen på 60- tallet. På slutten av 60- og begynnelsen av 70- tallet begynte brukerbevegelsen å fokusere på menneskerettigheter, brukermedvirkning og retten til å bestemme over eget liv. Disse motkreftene kom som et opprør mot den etablerte psykiatrien. I begynnelsen så man recovery som en personlig prosess, men i de senere årene har man også fokusert på sosiale forhold som fremmer og hemmer recovery. I dag brukes begrepet recovery oftest i psykisk helse- og rusfeltet. Flere steder i litteraturen pekes det imidlertid på den tette sammenhengen mellom recovery, empowerment, resilience, rehabilitering og salutogenese (Karlson og Borg, 2013).

I Veilederen «Sammen om Mestring» står det blant annet følgende om recovery:

«Recovery er et faglig perspektiv som tar utgangspunkt i at bedring er en sosial og personlig prosess, hvor målet er at den enkelte kan leve et meningsfullt liv til tross for de begrensningene problemet kan forårsake. Myndiggjøring og gjenvinning av kontroll over eget liv er sentrale elementer i bedringsprosessen» (s. 31).

Når fagfolk skal jobbe recoveryorientert betyr dette for meg at de ser meg og mine prosesser i sammenheng med den konteksten jeg lever i. Det er ikke fravær av sykdom eller utfordringer som er fokuset, men at jeg skal ha et meningsfullt liv. Myndiggjøring er sentralt, hjelperne må bygge opp min kompetanse på å medvirke og la meg få ha styringen i min egen bedringsprosess.  Dette krever et samarbeid som er styrt av mine mål for mitt liv.

Personlig og sosial recovery

Den amerikanske psykologen William A. Anthony, som var leder for Center for Psychiatric Rehabilitation ved Boston University, definerte personlige recoveryprosesser slik i 1993: 

«Recovery er en dypt personlig, unik prosess med endring av egne holdninger, verdier, følelser, mål og ferdigheter og/eller roller.Det er en måte å leve et liv på som er tilfredsstillende, deltagende og fylt av håp, selv med de begrensninger som lidelsen forårsaker. Bedring involverer utvikling av ny mening og innsikt i eget liv» (gjengitt i Borg, Karlson, Stenhammer, 2013).

Slik forfatteren her peker på er recovery en personlig indre prosess med en høy grad av selvstyring; en prosess jeg eier og styrer selv.  Å forklare min egen bedringsprosess i lys av en slik definisjon er et omfattende arbeid som vil overskride rammene for denne artikkelen, men på mange måter gir definisjonen gjenklang. Etter år med omfattende rusing, dårlig selvbilde og lav selvtillit skjedde det noe. På et tidspunkt stoppet den negative spiralen og livet ble gradvis bedre. Livet fikk ny mening, og jeg fant nye håp og drømmer.

En kjent stemme innenfor brukermiljøene, Patricia Deegan (1996), sier at recovery for henne betyr: «… ikke å bli ‘frisk’ eller symptomfri eller ‘stabilisert’, men heller en utvikling av selvet – ved at man både aksepterer sine egne begrensinger og oppdager en verden av nye muligheter. Dette er et av de viktigste paradokser ved recovery: gjennom å akseptere hva vi ikke kan gjøre eller være, begynner vi å oppdage hva vi kan være og hva vi kan gjøre».

Jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg gikk inn i en endringsprosess der hovedmålet var å bli rusfri, men når jeg reflekterer over dette i dag så var det bare en liten del av prosessen. Det mest skjellsettende i min personlige recoveryprosess var kanskje å utforske identiteten og verdiene til den rusfrie meg. Den største jobben var å finne ut hvem jeg skulle være. Selv om jeg i dag har vært rusfri i 11 år tenker jeg ikke at min prosess er over. For meg er recovery en livslang prosess som handler om min utvikling som menneske og medmenneske. Slik jeg ser det er kanskje den viktigste rollen fagfolk har i disse prosessene at de er støttende og lar den enkelte bruker finne sin egen vei. På denne måten kan man kanskje si at fagfolks rolle i prosessen er å være medvandrer.

Brukermedvirkning, samarbeid og myndiggjøring

Brukermedvirkning er et begrep og en verdi som de fleste har en forståelse av. God og riktig brukermedvirkning er en faktor som bedrer kvaliteten av tjenestene brukere mottar i møte med helsetjenestene. Brukermedvirkning på individnivå handler om at den enkelte bruker skal ha innflytelse på egne livs- og helsevalg. Helsedirektoratet (2017) peker på den terapeutiske egenverdien god og rett brukermedvirkning kan ha og sier videre: «Brukermedvirkning innebærer at brukeren betraktes som en likeverdig partner i diskusjoner og beslutninger som angår hans eller hennes problem» (Helsedirektoratet, 2017). 

Ofte når jeg som bruker og fagperson møter andre med egenerfaring med rusutfordringer så gir deres historier gjenklang i møte med mine egne erfaringer og refleksjoner rundt disse. Når den ene som hadde innlegg på våre temadager snakket om viktigheten av eierskap i egen bedringsprosess fortalte han:

«Det er mitt liv, det er mitt prosjekt, og det er min plan, derfor må de være jeg som eier dette, jeg har ansvaret i bedriften meg»(brukersitat).

For denne brukeren var ikke brukermedvirkning et tomt begrep; vedkommende trengte eierskapet og ansvaret i sin egne individuelle plan og ansvarsgruppe. Fagfolks rolle i hans prosjekt var å legge til rette for at han ikke bare fikk eierskapet, men også håndterte dette ansvaret. Kanskje er det slik at en myndiggjort bruker som samarbeider godt med sine hjelpere tar mer ansvar? Under en samtale med en annen bruker satt vi og diskuterte ettervern og mangelen på dette og vedkommende sa følgende:

«Jeg har noen tanker rundt det at mange klager over mangel på ettervern, jeg tror at ettervern er noe man bør lage selv. Fordi om du har lagd noe selv så ansvarliggjør dette deg på en annen måte (…) Det med eierskap og at ønske om ettervernet kommer innenfra er kanskje det viktigste for at noe skal virke» (brukersitat).

Denne brukeren fremstår også som en myndiggjort bruker, vedkommende ønsker ansvar og eierskap i sin egen prosess. Vedkommende er tydelig på at ønsket må komme innenfra og vi snakker da om den personlige recoveryprosessen.  Begge brukerne beskrev også støttende hjelpere som hadde gjort at de klarte å ta dette ansvaret. Det ligger imidlertid en fare i å generalisere denne typen utsagn. Fagfolks rolle i slike prosesser er å ha en så god samarbeidsrelasjon at man vet når man skal gå ved siden av brukeren, når man skal gå to skritt bak, og når man skal slippe taket og la brukeren finne andre medvandrere.

Tjenestenes rolle i våre recoveryprosesser

Skal man forstå personlig og sosial recovery må man se på sammenhengene dette skjer i: vi mennesker lever ikke i et vakuum. Vi påvirkes av sosiale forhold, og min personlige recoveryprosess påvirkes positivt eller negativt av samfunnsforhold. Ofte når jeg snakker om bedring deler jeg dette inn i indre og ytre bedring: den indre handler om endret selvbilde, selvtillit, egenkjærlighet. Den ytre bedringen handler om å fungere i et sunt felleskap, få en jobb, ha tilgang på gode relasjoner og gode venner.

Etter år med omfattende rusing og psykisk helseutfordringer fikk jeg i 2005 muligheten gjennom NAV til å begynne på en vernepleierutdanning. Gjennom skolen ble jeg inkludert i et sosialt miljø, et nytt nettverk og mulighet for en jobb på sikt. Allikevel var det noe som manglet i mitt liv. En liten rubrikkannonse i en lokalavis gjorde at jeg kom i kontakt med A-larm i 2006. Da hadde jeg allerede prøvd andre former for selvhjelp, som AA og NA, men jeg følte meg ikke hjemme der.  I veilederen «Sammen om mestring» ansvarliggjør man tjenesteapparatet i forhold til det å bruke tiltak i regi av brukerorganisasjoner ol. 

«Tjenesteapparatet bør informere og oppmuntre brukerne til å ta kontakt med brukerorganisasjonene, brukerstyrte sentre, selvhjelpsgrupper eller andre frivillige organisasjoner, og eventuelt bidra til å opprette kontakten» (s.22).

Det finnes i dag et stort mangfold med selvhjelp, brukerorganisasjoner og ulike brukerstyrte tiltak. Fagfolk må kjenne til dette mangfoldet og utnytte potensialet det kan innebære. I en oversikt utgitt av Helsedirektoratet (2015) «Selvorganisert selvhjelp, oversikt over organisasjoner innen rus og psykisk helse», nevnes 30 organisasjoner som er involvert i selvorganisert selvhjelp innen psykisk helse- og rusfeltet. Å møte likepersoner kan for mange være en nøkkel til en sosial inkludering som ikke det ordinære hjelpeapparatet kan tilby. Fellesskapet i A-larm var for meg med på å skape ny mening og tilhørighet.

Det er så enkelt, men allikevel så komplisert!

Vi som har hatt utfordringer med rus og/eller psykisk helse vet at bedringsprosessen foregår ute i samfunnet, det er derfor nødvendig med et fokus på arenaer vi kan bruke i hverdagen. I en forskningsrapport over hvilke faktorer mennesker med rus og psykisk helse utfordringer sier er viktige for deres bedring oppsummerer forskerne under tre overskrifter:

  1. Å ha en meningsfull hverdag.
  2. Å fokusere på egne styrker og være fremtidsorientert.
  3. Å gjenskape et sosialt liv og støttende relasjoner med andre (Ness, Borg og Davidson, 2014).

For de aller fleste mennesker er dette noe vi ønsker i vår hverdag, vi snakker altså om allmennmenneskelige behov. Om jeg ser disse tre overskriftene i sammenheng med egen bedringsprosess, og det mangfoldet av bedringshistorier jeg fikk presentert i prosjektet, så gir de mening.

I følge brukerplan kartleggingen (2015) har kun 36 prosent av brukerne som mottar tjenester en aktivitet i regi av kommunen, brukerorganisasjoner, frivillige tiltak eller egenaktivitet brukerne selv oppgir som meningsfull. Aktivitet og meningsfull tilværelse blir også vektlagt i opptrappingsplanen for rusfeltet (2016-2020) der ett av fem hovedmål er: «Alle skal ha en aktiv og meningsfylt tilværelse» (Prop.15 s. 2015-2016).

Alle som hadde innlegg på temadagene var opptatt av å formidle hvordan de hadde skapt ny mening etter rusen, viktigheten av aktivitet og hvilket ansvar de måtte ta i eget liv for å få på plass nye nettverk. I ROP- retningslinjen (2012) kommer det tydelig frem hva man kan forvente av tjenester og fagfolk som jobber recoveryorientert:

«Når det er etablert en god relasjon, er det vesentlig at man har et helhetlig perspektiv på pasientens tilfriskning. Målet er å finne pasientens egne ressurser når det gjelder å få jobb, øke det sosiale nettverket, løse økonomiske og boligmessige behov for å øke livskvalitet og selvfølelse. Personens egne ressurser må støttes under hele behandlingsforløpet på en slik måte at livskvaliteten bedres».

I Norge har vi tradisjon for å drive med døgnbehandling for rusavhengige og det kan derfor være nyttig å se på hvilken virkelighet som møter pasientene under og etter en lengre behandling. I en kartlegging av boligsituasjonen til personer med rusmiddelproblemer anslås det at så mange som 40 prosent av TSB pasientene er bostedsløse ved avsluttet behandling (NIBR-rapport 2015:5). Brukerundersøkelsene i døgnbehandlingsinstitusjoner sier at 70 prosent opplevde at behandlerne/personalet ikke hjalp med praktiske løsninger for tiden etter utskrivning. Den samme undersøkelsen påpeker også at 50 prosent av pasientene mener de ikke har innflytelse på behandlingen de mottar (Rop.no, lest 19.02.17). Det sier seg selv at de personlige og sosiale recoveryprosessene ikke har gode livskår hvis man ikke er forberedt på hverdagen etter rusbehandling. Hvis man ikke tak over hodet spiller det ikke så stor rolle om tjenestene er aldri så fleksible og individuelt tilpasset. Et verktøy som kan sette fokus på hverdagen ute i kommunen etter døgnbehandling er Individuell Plan (IP). Dessverre viser det seg at IP og ansvarsgruppe er for lite brukt i dag. Ifølge Brukerplan, som er en kartlegging av tjenester gitt til brukere med rus- og psykiske helseproblem i norske kommuner, har bare 14 prosent av brukerne IP (2015). Imidlertid viser kartleggingen at 42 prosent av brukerne har ansvarsgruppe (2015). Selv om dette er en kartlegging av kommunens innbyggere og hvilke tjenester de mottar, er det grunn til å anta at en del av disse og er i kontakt med andre deler av tjenestene.

Å bli rusfri krever ofte at ulike aktører bidrar på ulikt vis inn i brukerens prosjekt. Når jeg valgte å bruke tittelen «Min plan, mitt prosjekt, mitt liv» på denne artikkelen var det inspirert av brukeren jeg beskrev tidligere i artikkelen. Han som snakket varmt om eierskap til egen IP og eget prosjekt. Han sammenlignet sitt prosjekt med en bedrift som han hadde slått konkurs mange ganger, men som sa: «Det var kun fordi jeg ikke hadde de rette medarbeiderne, men ingen kjenner bedriften meg så godt som jeg».

Når han nå skulle ha folk med seg inn i sitt prosjekt var det fordi disse hadde noe han trengte i bedriften sin. Hadde de ikke noe å tilføre måtte de bort. Brukeren beskrev ansvarsgruppen som et møte i en prosjektgruppe, og han var tydelig inspirert av det å jobbe prosjektbasert.

Bak rusen ligger det ofte en drøm om noe annet

Selv om jeg fikk god hjelp av flotte dedikerte NAV ansatte gjennom 6-7 år er det dessverre et negativt møte med NAV som ofte blir brukt som eksempel på hva de vil si å ikke jobbe recoveryorientert. I 2004 la jeg frem til min daværende NAV-konsulent at jeg ville bli vernepleier hvorpå hun svarer følgende: «Vi har dårlig erfaring med at sånne som du skal ut og hjelpe andre som har utfordringer med rus og psykiatri».  

Hun grep ikke tak i mitt ønske om endring, som også kunne vært ansvarliggjørende for meg. Jeg gir denne NAV-konsulenten det som på fotballspråket kalles en lissepasning, men hun tenker ikke recoveryorientert. Vedkommende blir isteden opptatt av sine egne eller systemets erfaringer med sånne som meg.

Jeg fikk etter dette møtet en behandler som tok mine ønsker for fremtiden på alvor og jeg fikk etter hvert lov til å begynne på vernepleierstudie. Studiet gav meg et langsiktig mål og et håp om noe bedre, samtidig som det ansvarliggjør meg og gav meg et eierskap i min egen prosess. For meg var det muligheten til å få starte på nytt, bygge opp en ny identitet, få nye drømmer, bygge opp gode sunne relasjoner og ha en meningsfull jobb som gjorde at jeg i dag har et godt liv. At fagfolk griper tak små øyeblikk kan starte gode prosesser. Den tilbakemeldingen som oftest gikk igjen i våre brukerundersøkelser i gjennomføringen av temadagene var at innleggene skaper håp om at bedring og endring var mulig.

Oppsummering

Likepersonsarbeid kan være et nyttig virkemiddel om man skal jobbe recoveryorientert, dette viste vårt prosjekt veldig tydelig. Innlegg fra mennesker med egenerfaring var troverdige og deltageren hadde tillit til budskapet.Fagfolks rolle i personlige recoveryprosesser er at de skal støtte opp under, og legge til rette for.  Fagfolks rolle i sosial recovery er å legge til rette for at bruker skal klare å oppsøke arenaer som gir grunnlag for vekst og mening. Sosial recovery skjer når man blir inkludert i noe nytt, når brukeren finner en ny flokk, for noen kan denne flokken finnes i mangfoldet av likepersons orienterte tiltak.

Skal vi ta recovery og brukermedvirkning på alvor må vi alltid møte brukeren der vedkommende er. Vi må skape et samarbeidsklima mellom bruker og hjelpere som er preget av gjensidig respekt o tjenestene må støtte opp under brukeres personlige og sosiale recoveryprosesser. Om tjenestene vektlegger recovery betyr det at man skal vektlegge brukermedvirkning og anerkjenne brukermedvirkningens terapeutiske verdi.

Myndiggjorte brukere tar ansvar i egen prosess, men det betyr ikke at vi ikke trenger hjelp og støtte. Samarbeidet mellom tjenestene, ulike fagfolk og brukeren må vektlegges og preges av en gjensidig respekt. For mange kan verktøy som individuell plan og ansvarsgruppe føre til et større eierskap og ansvar i egen prosess. Selv om jeg i noen eksempler har belyst hvordan det går med myndiggjorte brukere og deres recoveryprosesser så er det andre som opplever medaljens bakside. Noen brukere opplever at diskriminering, stigmatisering eller andre former for utenforskap vil kunne være hinder for deres recoveryprosesser. Tar vi nok høyde for konteksten recoveryprosessen skjer i? Fattigdom, mulighet for arbeid, en trygg bolig, inkluderende lokalmiljø, alt er ting som vil påvirke oss positivt eller negativt.Klarer vi i dagens standardiserte tjenester å møte den enkelte bruker som et individ, der behovene til den enkelte legger rammene og premissene for hjelpen som ytes?

 

Kilder

Borg, M. Karlsson, B.  Stenhammer, A. (2013). Recoveryorienterte praksiser – En systematisk kunnskapssammenstilling. Nasjonalt kompetansesenter for psykisk helsearbeid (NAPHA). https://www.napha.no/multimedia/4281/NAPHA-Rapport-Recovery-web.pdf

Deegan, P. E. (1996). Recovery and the Conspiracy of Hope. The sixth annual mental health services conference of Australia and New Zealand. Brisbane. Australi

Dyb, E. Holm, A. (2015). Kartlegging av boligsituasjonen til personer med rusmiddelproblemer. NIBR-rapport 2015:5. Helsedirektoratet. Oslo.

Hoel, T.L. (2017). Benytter sin bruker- og pårørendeerfaring i pasientundervisning.Erfaringskompetanse. (Lest 21.02.2017). http://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/benytter-bruker-parorendeerfaring-pasientundervisning/

Håland, M. E. Lie, T. Nesvåg, S.  Stevenson, B. (2015). Brukere med rus- og psykiske helseproblem i norske kommuner. BrukerPlan - statistikk 2015. HELSE STAVANGER, Stavanger universitetssykehus. http://www.rus-ost.no/uploads/BrukerPlan2015__orig.pdf

Helse- og omsorgsdepartementet (2016): Prop. 15 S (2015-2016). Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016–2020). Tilråding fra Helse- og omsorgsdepartementet 13. november 2015, godkjent i statsråd samme dag. (Regjeringen Solberg). Oslo: Helse og omsorgsdepartementet.

 

Helsedirektoratet (2014). «Sammen om mestring» Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne. IS-2076. https://helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/410/Sammen-om-mestring-Veileder-i-lokalt-psykisk-helsearbeid-og-rusarbeid-for-voksne-IS-2076.pdf.pdf

Helsedirektoratet (2012). Nasjonal faglig retningslinje for utredning, behandling og oppfølging av personer med samtidig ruslidelse og psykisk lidelse – ROP lidelser. Oslo: Helsedirektoratet.

Karlson, B. & Borg, M. (2013). Psykisk helsearbeid. Humane og sosiale perspektiver og praksiser. Oslo: Gyldendal Akademisk.

Ottar Ness, Marit Borg, Larry Davidson, (2014),"Facilitators and barriers in dual recovery: a literature review of first-person perspectives", Advances in Dual Diagnosis, Vol. 7 Iss 3 pp. 107 – 11. http://rop.no/artikler/hva-bidrar-til-recovery

Wiig, F.L (2016) Mange dårlige pasienterfaringer i TSB. Nasjonal kompetansetjeneste for samtidig rusmisbruk og psykisk lidelse. (Lest 20.02.2017).http://rop.no/aktuelt/mange-daarlige-pasienterfaringer-i-tsb

 
 
Kommunetorget

2018 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: my8q07
(Skriv inn koden over.)