Krumtapp og balansekunstner – om koordinatorrollen


I følge Forskrift om individuell plan (§ 2) skal det til en hver tid være en ansvarlig tjenesteyter som har ansvaret for oppfølgingen av brukeren i en planprosess. Dette kapittelet i boka gir en ganske inngående beskrivelse av arbeidsoppgavene til de personlige koordinatorene, hvordan de løste dem, hvordan brukerne opplevde å ha en personlig koordinator og hvordan det oppleves å være koordinator. I vårt materiale ble denne person tildelt mange ”titler”. Den mest brukte betegnelsen er personlig koordinator, en betegnelse også vi benytter. I tillegg til personlig koordinator har brukerne i vår studie betegnet ”sine” koordinatorer som: rydder, lytter, samtalepartner, støttespiller og sjelesørger, veileder og ressursmobilisator, pådriver og flokeløser, representant, ambassadør, advokat og ringrev, og - hedersbetegnelsen: dronning.

Forfattere: Hanne Thommesen, Trine Normann og Johans Tveit Sandvin.

Gjennom kommentarer til disse ”titlene” prøver vi i boka å få frem hvor variert, innholdsrik, utfordrende og spennende, men også hvor komplisert denne rollen kan være i den praktiske hverdag. Når vi benytter begrepet rolle, er det fordi dette ikke handler om en ny yrkesgruppe eller profesjon. Å være personlig koordinator er en av flere roller som tjenesteytere med ulik fagbakgrunn har påtatt seg eller blitt pålagt.

Ser vi på alle delroller eller funksjoner under ett, blir det tydelig at tjenesteyteren med hovedansvaret for oppfølgingen av brukeren må kunne betegnes som en krumtapp i ordningen med individuell plan, og en meget etterlengtet krumtapp. En kan også si at den ansvarlige tjenesteyter oppfattes som den som på vegne av ”systemet” skal ha et hovedansvar for å innfri formålet med individuell plan. Ut fra de erfaringer som er blitt oss til del, fungerer vedkommende de fleste steder nettopp slik. Individuell plan gir én tjenesteyter mulighet til å ta et helhetlig ansvar. Forskriften gir denne tjenesteyteren legitimitet i forhold til de andre tjenesteyterne som er inne i bildet. Ordningen gir også aksept for at han eller hun har en klar lojalitet til brukeren. 

Gjennom eksempler prøver vi i boka å få frem hva som ligger i det å koordinere bistanden. Selv om koordinering er viktig, er det ofte noe som må til før koordinering av bistanden kan starte, og det er rydding i tanke- og følelsesmessig kaos, eller rydding av mer praktisk og økonomisk art. En av koordinatorene pekte også på at når brukeren forsto at koordinator var villig til å hjelpe med opprydding i praktiske saker, var det én av de tingene som skapte tillit mellom bruker og koordinator. I vår bok Om rehabilitering (Normann et al 2003) understreket vi nettopp dette at mange ikke makter å ta tak i fremtidsplaner før de har fått hjelp til å rydde i kaoset.

Alle koordinatorene vi snakket med understreket betydningen av at en koordinator måtte kunne lytte, men ”lytte på en ny måte”. Det dreier seg om kunsten å ”tømme hodet” for forutinntatte faglige løsninger på brukerens problem, slik at en gir rom og oppmerksomhet til det brukeren har å fortelle om hva han eller hun tenker, ønsker eller vil. Den nye måten å lytte på var et sentralt tema i samtalene med de personlige koordinatorene og har fått stor plass i boka vår. Ordningen med personlig koordinator bidrar nok til å nyansere synet på når fag bør ut og fag bør inn i relasjonen mellom bruker, pårørende og tjenesteapparatet. En av koordinatorene sa dette om forholdet mellom henne som koordinator og den hun var koordinator for: ”Individuell plan har gitt meg forståelse av at jeg er ansvarlig for min jobb, men at det er brukeren som er ansvarlig for sitt liv”

En kan si at koordinatorrollen rommer to dimensjoner: for det første det personlige engasjement, nærhet til bruker, for det andre det profesjonelle håndverk. Våre erfaringer tilsier at disse to dimensjoner ikke utelukker hverandre. For at det skal bli bra for brukeren må koordinator ville den annens beste. Hva det er personen skal bestemme og hva det er faget skal bestemme, krever en form for ryddighet i tankegangen.

Det var bred enighet blant koordinatorene om at det å bidra til å få fram brukerens egne ressurser, og ressurser i nærmiljøet og i tjenesteapparatet, er en av deres viktigste oppgaver. En annen side ved koordinatorrollen er å være veileder, komme med innspill og gi informasjon om systemet. Det kan være vanskelig, men også spennende for en personlig koordinator å legge egne erfaringer og prioriteringer til side, stole på brukeren og respektere hans eller hennes valg. I dette samspillet er det viktigste at koordinatorer og tjenesteytere er seg bevisst den asymmetriske maktrelasjonen det her handler om. Temaet makt og maktulikhet har fått ganske stor plass både i dette kapittelet og i kapittel 8 i boka.

Koordinatorrollen byr på atskillig balansegang, f. eks mellom på den ene side å gi støtte og oppmuntring til økt selvfølelse og handlekraft hos bruker, og på den annen side å overta ansvar. Man må trå forsiktig slik at man ikke skaper en avhengighet som kan bli vanskelig å komme løs fra for begge parter. Vi så flere eksempler på at koordinator kunne fungere som døråpner i systemet for brukerne. Men å innta rollen som brukerens ”ambassadør” eller ”advokat” innebærer å balansere mellom lojalitet til bruker og lojalitet til systemet. Det er viktig at koordinator blir respektert, ikke bare av bruker, men også av ”systemet”. En personlig koordinator som på den ene side ikke våger å kjempe for brukers rettigheter, og på den annen side ikke har tillit i systemet, vil ha problemer med å bli en god og effektiv koordinator.

De aller fleste personlige koordinatorer vi snakket med var svært begeistret for denne nye rollen. De er opptatt av at koordinatorrollen kan tilby nye og spennende arbeidsoppgaver, og de opplever at de får ta del i gode og lærerike prosesser. Disse prosessene medfører at de utvikler seg som menneske og som fagperson. Rollen gir også muligheter til refleksjon over egen yrkesutøvelse, og disse refleksjonene er gjengitt i dette kapitlet av boka. I de gode relasjonene kan en si at den avstanden som ofte fins mellom bruker og offentlig tjenesteyter blir redusert. Koordinator er ikke en person som yter tjenester til en tjenestemottaker. Hun eller han er et medmenneske som har forstått betydningen av respekt og likeverd og praktiserer disse idealene.

Vi er kjent med at det enkelte steder har festet seg en oppfatning om at man nærmest må være overmenneske for å bli koordinator. I vårt datamateriale er det tvert om stor enighet om at: ”De fleste fyller rollen når det kreves av dem”. Og at: ”Kompetansen kommer etter hvert”.

Denne ”ufarliggjøringen” av koordinatorrollen innebærer ikke at koordinatorrollen er enkel eller lett, men rollen er ikke forbeholdt noen få. Informantene våre advarte mot å lage en ny koordinatorprofesjon. De understreket at: ”Det å være koordinator må ikke være forbeholdt en profesjon. Dermed blir heller ikke rollen truende for noen profesjoner”. Gjennom innføringen av en koordinatorrolle får tjenesteytere og systemet anledning til å bli kjent med ”seg selv”. Systemets tjenesteytere blir tvunget til å se hvor og hvordan systemet fungerer og ikke fungerer. Brukeren får en ”advokat” ved sin side, og det blir vanskeligere å lukke øynene for hva brukeren opplever. Systemet har gjennom denne ordningen fått en ny mulighet til selvevaluering og til å lære av egne feil.

 
 
Kommunetorget

2019 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 543e2r
(Skriv inn koden over.)