Sosialtjenestens rolle ved bruk av tvang


Av Ingrid Rindal Lundeberg og Kristian Mjåland, 2012. Uni Rokkansenteret

På tross av en merkbar økning det siste tiåret, benyttes tvang overfor rusmiddelavhengige fremdeles i beskjeden grad.  I 2009 ble det registrert 87 vedtak etter § 6-2, og 29 etter § 6-2a (Lundeberg mfl 2010). Mange sosialarbeidere og mange sosialkontor har dermed lite erfaring med å benytte tvangsbestemmelsene i sosialtjenesteloven. Hensikten med denne teksten er sette søkelys på noen av de sentrale utfordringene sosialtjenesten står ovenfor i arbeidet med tvangssaker. Vi vil legge vekt på forhold ved sosialtjenestens arbeid som skaper gode betingelser for tvangsopphold. Et hovedpoeng i teksten er at fremgangsmåten til sosialtjenesten har stor betydning for hvordan tvang blir opplevd av klientene, og dermed også for resultatene av tvangsoppholdene.

Teksten bygger på et omfattende datamateriale, som ble samlet inn og analysert i forbindelse med en nasjonal evaluering av sosialtjenestelovens tvangsbestemmelser. Evalueringsprosjektet var finansiert av Helsedirektoratet, og resulterte i en delrapport (Lundeberg og Mjåland 2009) og en sluttrapport (Lundeberg mfl 2010). Lesere som ønsker en grundigere gjennomgang av spørsmålene som tas opp i denne teksten, kan laste ned rapportene ved å følge denne linken. Vi presiserer at den følgende teksten ikke er en manual for hvordan sosialtjenesten rent praktisk bør forholde seg til en tvangssak. Kompetansesenter Rus-Øst har utviklet en slik manual som er elektronisk tilgjengelig via denne linken Organisert etter kronologien i en tvangssak, vil vi i denne teksten heller trekke frem utvalgte forhold ved sosialtjenestens arbeid som vi har funnet er særlig viktig for å skape gode betingelser for tvangsopphold.

Betydningen av organisering i sosialtjenesten

Praktiseringen av tvangslovgivningen gjøres til syvende og sist av enkeltpersoner. Samtidig legger organisasjonene de jobber i, altså sosial- og Nav kontorene, føringer for dette arbeidet. Vi har derfor vært interessert i å undersøke hvordan måten kontorene er organisert på påvirker sosialarbeidernes arbeid med tvang. De ulike kommunene har organisert arbeidet med tvang mot rusmiddelavhengige på ulike måter. Et interessant funn i evalueringen er imidlertid at vi også finner betydelige variasjoner i organisatoriske løsninger mellom ulike kontor innenfor en og samme kommune. Vi har identifisert fire forhold som i særlig stor grad ser ut til å være viktig i arbeidet med tvang, og som i ulik grad er tilstede ved de ulike kontorene. Disse fire forholdene er

  • Arbeidsdeling
  • Ressurser
  • Standardiseringsverktøy
  • Ledelse

Arbeidsdeling dreier seg i stor grad om to forhold: For det første om det er utviklet rutiner på at man er to sosialarbeidere per tvangssak, og for det andre om man får avlastning fra andre arbeidsoppgaver når man arbeider med en tvangssak. Sosialarbeiderne mener selv dette er svært vesentlig, fordi tvangssakene er kjennetegnet ved å være svært arbeids- tids- og ressurskrevende. Ved å ha rutiner for arbeidsdeling, er man i bedre stand til å prioritere dette arbeidet. Vi fant at mange ruskonsulenter får støtte av en kollega i slike saker, og at mange også blir fritatt fra andre oppgaver. Ved en del kontor var det imidlertid dårlige rutiner for arbeidsdeling, og dette blir trukket fram som svært negativt. Det ble særlig fremhevet at gode rutiner for arbeidsdeling er av avgjørende betydning i arbeidet overfor gravide rusmiddelmisbrukere, for i slike saker arbeider sosialarbeiderne under et sterkt tidspress. Ressurser dreier seg først og fremst om personellressurser, altså hvordan bemanningssituasjonen til de ulike kontorene er. I evalueringen fant vi at dette varierer i betydelig grad. Desto flere klienter hver ruskonsulent har ansvar for, desto større utfordringer er det for den enkelte sosialarbeider å sette i gang en tvangssak. Betydningen av gode rutiner for arbeidsdeling er særlig stor ved kontor hvor hver sosialarbeider har et stort antall klienter.

Standardiseringsverktøy dreier seg om bruken av ulike maler, manualer eller retningslinjer som skisserer fremgangsmåten i tvangssakene. I evalueringen fant vi at 1/3 av kontorene ikke benytter slike verktøy i arbeidet med tvangssakene. 1/3 av kontorene oppgir at de benytter eller kjenner til veilederen fra Sosial- og helsedepartementet (2000). Den siste tredjedelen av kontorene har utviklet egne maler og retningslinjer, som er samlet i en perm eller i en manual. Verdien av å jobbe med utgangspunkt i slike standardiseringsverktøy oppgis å være stor. Ruskonsulentene kommuniserer generelt mye usikkerhet om alt det praktiske arbeidet forbundet med saksbehandling, planlegging og tolkningen av lovverket. Saksbehandlingsrutiner blir dermed en måte å redusere usikkerheten på. Flere ansatte i sosialtjenesten enn i dag kan med fordel gjøre seg kjent med manualen som er utviklet av KoRus-Øst (lenke), da dette effektiviserer og kvalitetssikrer arbeidet med denne typen saker.

Et siste viktig organisatorisk forhold vi skal løfte frem, er ledelsens betydning. Ruskonsulentene tildeler selv ledelsen en viktig rolle i forhold til arbeidet med tvang. Det dreier seg om i hvilken grad ledelsen tilrettelegger for arbeidet med tvang, for eksempel i forhold til arbeidsdeling, ressurssituasjon, og standardisering av arbeidet. Nav- og sosialsjefene fungerer ofte som opinionsledere på det enkelte kontor og gir sterke føringer på arbeidssituasjonen. Også på dette området finner vi store variasjoner. Ved noen kontor rapporteres det om en svært aktiv og støttende ledelse, ved andre kontor tyder ruskonsulentenes uttalelser på at ledelsen ikke ønsker at arbeidet med tvang skal prioriteres, ettersom sakene er svært ressurskrevende. Vi mener det er viktig at ledere i sosialtjenesten er bevisst hvilken viktig rolle de har i forhold til å legge til rette for arbeidet med rustiltak generelt, herunder også tvang.

En av de mest utbredte forklaringene på at det fremmes så få tvangssker, er i følge ruskonsulentene selv at sakene er så tids- og ressurskrevende. Arbeidsbelastningen ved å gå inn i disse sakene er så stor, at mange ruskonsulenter vegrer seg i det lengste for å innstille om tvang. Dette gjør at organisatoriske forhold ved de ulike kontorene får betydning for anvendelsen av tvangslovgivningen. Vi har funnet at faktorer som arbeidsdeling, personalressurser, standardiseringsverktøy og ledelse er viktige faktorer i det daglige arbeidet til sosialarbeiderne, som får betydning i forhold til arbeidet med tvang. Fravær av for eksempel en arbeidsdeling som gjør at man blir fritatt fra andre oppgaver når man får en tvangssak, hever terskelen for at man faktisk går i gang med en slik sak. Og videre: Dersom ledelsen ikke prioriterer eller er negativt innstilt til å bruke tvang, utgjør dette også en klar terskel for å gå i gang med en sak. Vi finner at slike organisatoriske forhold varierer fra kontor til kontor, og at dette er en av forklaringene på de store variasjonene i tvangsanvendelsen.

Holdninger og erfaring

Den enkelte sosialarbeiders holdninger og erfaring spiller også en betydelig rolle i praktiseringen av tvangsbestemmelsene, og de store variasjonene vi finner i tvangsbruk skyldes dels at ulike sosialarbeidere har ulike holdninger og ulike erfaringer med å benytte tvang.

I en studie av praktiseringen av § 6-2 fra slutten av 90-tallet fremkom det at mange sosialarbeidere var negative til bestemmelsen (Nilssen 1999). Evalueringen vår tyder på at det har skjedd en holdningsendring, hvor sosialarbeiderne nå er blitt mer positive til tvang som virkemiddel. Dette trenger imidlertid ikke være kun et holdningsspørsmål, det kan også være et uttrykk for at stadig flere sosialarbeidere har fått positiv erfaring fra konkrete tvangssaker. Selv om de fleste sosialarbeidere har erfaring fra få eller ingen saker, er det stadig flere sosialarbeidere som har hatt ansvaret for flere tvangssaker. Dels skyldes dette en type arbeidsdeling som vi har valgt å kalle spesialisering: En eller et fåtall ruskonsulenter ved hvert kontor involveres i alle saker. Dette er en effektiv måte å bygge opp kompetanse, kunnskap og trygghet på, ettersom tvangssaker forekommer relativt sjeldent. Samtidig kan en slik organisering være sårbar i forhold til sykdom og turnover. Dels skyldes det imidlertid også at noen sosialarbeidere har særlig positive holdninger og erfaringer til tvang som virkemiddel i arbeidet med rusmiddelavhengige. På den andre enden av skalaen har vi også tydelig dokumentert at noen sosialarbeidere er negative til bruk av tvang, og av den grunn lar være å fremme tvangssaker der andre kollegaer ville gjort det. Dersom en leder ved et kontor er negativ til bruk av tvang, får dette sannsynligvis enda større utslag enn ved at enkelte ansatte på et kontor har negative holdninger til bruk av tvang. Både erfaringer og holdninger går i begge retninger: De fører til tvangsbruk og de forhindrer tvangsbruk. Det problematiske ved dette er at den enkeltes holdninger og erfaringer får et så stort utslag i praktiseringen av lovverket, og at dette bidrar til en vilkårlighet i bruk av tvang. Rusmiddelavhengige kan i for stor grad være prisgitt holdningene og erfaringene til sin ruskonsulent; og det gjelder enten man ser på tvang som et gode eller et onde. Et mulig tiltak for å gjøre tvangsanvendelsen mindre avhengig av den enkelte sosialarbeiders holdninger og erfaringer, er å utvikle bedre og tydeligere arbeidsrutiner ved det enkelte Nav-/sosialkontor. Dersom flere personer og ledelsen i større grad involveres i vurderinger av tvang, og dersom manualer og veiledere i større grad benyttes, vil man kunne unngå at den enkelte sosialarbeiders kunnskap, holdninger og erfaringer blir så utslagsgivende i praktiseringen av tvangsbestemmelsene. Vi har videre observert en stor mangel på samarbeid og erfaringsutveksling, både internt i sosialtjenesten, og mellom sosialtjenesten og andre deler av hjelpeapparatet, slik som behandlingsinstitusjoner og helsestasjoner. De fleste sosialarbeidere har for eksempel ikke kjennskap til hvordan kollegaer ved andre kontor jobber med tvangssakene, og hvilke erfaringer de har gjort seg. Mange sosialarbeidere har også liten kjennskap til behandlingstilbud og –innhold ved institusjonene i nærområdet. Behov for samarbeid og erfaringsutveksling internt i sosialtjenesten, og mellom sosialtjenesten og det øvrige hjelpeapparatet, fremstår som stort. Dette vil øke bevisstheten rundt hvordan man best legger til rette for arbeidet med tvang ved det enkelte kontor, og vil trolig føre til en mer ensartet forståelse og bruk av tvangsbestemmelsene, som i tillegg er bedre forankret hos samarbeidspartnere i hjelpeapparatet. Vi skal komme tilbake til en mulig modell for slik erfaringsutveksling senere i denne teksten.

Innleggelsen

Selve innleggelsessituasjonen er et utfordrende punkt i tvangssakene. Mange sosialarbeidere oppgir at de føler et sterkt ubehag under innleggelsen, og de rusmiddelavhengige selv opplever ofte innleggelsen som svært krenkende. Hvordan gjennomføres innleggelsene, og hvorfor fører de til krenkelser? Vi skal besvare spørsmålene, og tilslutt vise til måter å gjennomføre innleggelsene på som er mer skånsomme for alle parter.

Innleggelsen er utfordrende av både praktiske, sikkerhetsmessige og etiske årsaker. For det første er det ofte vanskelig å finne klientene som skal innlegges. Noen går under jorda når de blir kjent med at sosialkontoret vil legge de inn på tvang. Mange sosialarbeidere oppgir dette som en hovedgrunn til at de velger å fremme midlertidige vedtak, og de velger da å ikke informere klientene om at de jobber med en tvangssak. For det andre er det utfordrende av sikkerhetsmessige årsaker, sosialarbeiderne kan være redd for at klientene blir voldsomme og motsetter seg tvangsinnleggelsen. Mange sosialarbeidere velger derfor å ha med bistand fra politiet når de skal legge klientene inn. I evalueringen fant vi at over halvparten av sosialarbeiderne hadde bistand fra politiet under innleggelsen i sin siste sak. Et kjennetegn ved innleggelsene er altså at mange klienter ikke blir informert i forkant, og at sosialtjenesten benytter politibistand. Ubehaget mange sosialarbeidere opplever når de skal tvangsinnlegge sine klienter, dreier seg særlig om to forhold. For det første er sosialarbeiderne som har hatt ansvaret for saken som regel med under selve innleggelsen. I de tilfellene hvor klienten motsetter seg vedtaket og innleggelsen, opplever de på kroppen den maktutøvelsen som de besitter i kraft av å forvalte tvangsbestemmelsene. Da oppstår fort en følelse av å gå på akkord med hjelperollen: Man fremmer et tvangsvedtak for å hjelpe, men i innleggelsessituasjonen kan følelsen av at man begår et overgrep være den sterkeste. For det andre kan ubehaget forsterkes av at politiet i mange innleggelsessituasjoner tar total kontroll over situasjonen. De blir da vitne til at uniformerte politimenn, ofte med bruk av håndjern og fysisk makt, tvinger med seg klienten. Et viktig spørsmål er dermed hvordan man kan gjennomføre tvangsinnleggelsene på en mer skånsom måte for alle involverte. Her er det åpenbart ingen fasitsvar. Ulike omstendigheter krever ulik fremgangsmåte. Vi mener like fullt at det er mulig å komme med noen generelle anbefalinger. For det første bør klientene bli informert om at sosialtjenesten forbereder et tvangsvedtak, og de bør få si sin mening. Mange sosialarbeidere er redd for at relasjonen til klientene skal bli ødelagt når tvang blir et tema. Vår forskning viser at relasjonen, i hvert fall på noe lengre sikt, sjelden blir skadelidende. Et fellesstrekk i saker hvor relasjonen har blitt skadelidende, er at klientene ikke har blitt informert på forhånd. De føler seg da lurt, og utvikler en mistillit til ruskonsulenten/sosialkuratoren. For det andre bør sosialarbeideren alltid vurdere nøye hvorvidt bistand fra politi faktisk er nødvendig. For det tredje bør man vurdere nøye hvorvidt det er nødvendig og hensiktsmessig å benytte midlertidige vedtak. Dette siste poenget reiser noen grunnleggende spørsmål som vi vil vie ekstra oppmerksomhet.

Midlertidige vedtak

Evalueringen vår viser at bruken av midlertidige vedtak er omfattende. Etter § 6-2a er dette blitt hovedregelen (98 %), men andelen midlertidige vedtak er også høy etter § 6-2, omtrent 60 % (Lundeberg mfl 2010). Det høye innslaget av midlertidige vedtak etter § 6-2 har sammenheng med at akutt livredning og avverging av skade er den mest sentrale begrunnelsen for tvang i sosialtjenestens rettspraksis. Det har imidlertid også sammenheng med lang ventetid på frivillige institusjonsplasser, og et mangelfullt utbygd akuttilbud i store deler av landet. I forhold til gravide rusmiddelavhengige er det mindre problematisk med den høye forekomsten av midlertidige vedtak. Som regel fremmes et § 6-2a vedtak etter at man først har forsøkt frivillige tiltak, som for eksempel jevnlige urinprøvekontroller. Dersom frivillige tiltak ikke viser seg å være effektivt nok for å skjerme fosteret for ruspåvirkning, er hastegraden gjerne så stor at et midlertidig vedtak er nødvendig. Hastegraden i saker etter § 6-2 trenger imidlertid ikke være like påfallende. For § 6-2 medfører også den høye forekomsten av midlertidige vedtak en lang rekke negative konsekvenser. Midlertidige vedtak har sterk sammenheng med mangelfull brukermedvirkning i tiden forut for innleggelsen, noe som skaper krenkende innleggelsessituasjoner for klientene. Videre er det for § 6-2 en sterk sammenheng mellom type vedtak og bistand fra politi: 70 % av de midlertidige vedtakene skjer med politibistand mot kun 31 % av de ordinære vedtakene (Lundeberg mfl 2010). Man kan derfor si at ordinære saker, hvor klienten er kjent med vedtaket i fylkesnemnda før han eller hun skal tvangsinnlegges, forebygger bruk av politi i innleggelsessituasjonene. Midlertidige innleggelser fører også til dårligere samarbeidsforhold mellom tjenestenivåene, fordi institusjonene som skal ta i mot klientene ofte er uforberedt. Klienter som blir innlagt plutselig og ved hjelp av midlertidige vedtak bruker i mange tilfeller lang tid på å avfinne seg med tvangsplasseringen, noe som vanskeliggjør motivasjonsarbeidet og skaper store utfordringer i tilretteleggingen av videre egnede behandlingsforløp. Ut fra dette er det et problem at lovens hovedregel, altså ordinær saksgang, praktiseres som et unntak. Det er viktig at de mange uheldige konsekvensene som følger av den høye forekomsten av midleritidige vedtak er kjent for ansatte i sosialtjenesten, slik at dette blir en mer aktiv del av vurderingsgrunnlaget i forkant av tvangsplasseringer.

Bistandsteam

Så langt i denne teksten har vi pekt på en del utfordringer sosialtjenesten står ovenfor i forkant av et tvangsopphold. Utfordringene knytter seg til mangel på brukermedvirkning (informasjon), ulik organisering, vilkårlig rettsanvendelse (holdninger), mangelfullt samarbeid internt i sosialtjenesten og mellom sosialtjeneste og spesialisthelsetjeneste, krenkende innleggelsessituasjoner og hyppig bruk av midlertidige vedtak. Dette gjelder selvsagt ikke i alle saker, og berører ulike kommuner og kontor i ulik grad. Det finnes imidlertid noen organisatoriske modeller som, potensielt, kan gjøre noe med disse utfordringene. Én slik modell er det som kalles bistandsteam.

Bistandsteam er et rådgivende samarbeidsorgan for de ulike delene av tiltaksapparatet som vi ser skaper gode forutsetninger for samarbeid og brukermedvirkning. I handlingsveilederen til Sosial- og helsedepartementet (2000) anbefales kommunene å opprette slike team. Like fullt var det kun 27 % av de ansatte i sosialtjenesten som svarte på vår spørreundersøkelse, som oppgav at det finnes et bistandsteam i kommunen de arbeider i. Et slikt samarbeidsorgan kan være representert med klient, Nav-/sosialkontor, helsestasjon, kommuneadvokat/klients advokat, jordmor, rusmiddelpoliklinikk, avrusings- og behandlingsinstitusjoner. Det kommer raskt sammen når sosialtjenesten vurderer tvang overfor en av sine klienter, og en fast person har som regel ansvar for å kalle inn til møter og koordinerer arbeidet i bistandsteamet. Et bistandsteam skal forsøke å tilrettelegge for en planlagt innleggelse i samarbeid med brukeren. Klienten selv skal i utgangspunktet bli invitert til å delta på et møte der representanter for tiltakskjeden er tilstede og der tvang og eventuelle alternative tiltak blir drøftet. I praksis varierer det om klienten blir involvert. Organet utmerker seg likevel ved at det er lagt til rette for at klienten får sjansen til å si sin mening i møte med berørte i tiltakskjeden. Evalueringen viser også at en organisasjonsmodell med bistandsteam kan vise til gode samarbeidsresultater. For eksempel ser vi at det langt oftere opprettes Individuell plan i forbindelse med tvangsopphold i kommuner som bruker bistandsteam. Bistandsteamet bidrar dermed til at det etableres kontakt på tvers av ulike tjeneste-/forvaltningsområder og nivåer og på den måten fremmes etableringen av den type koordinerende tiltak som IP skal være. Bistandsteam kan også sørge for en bedre erfaringsutveksling mellom tjenestenivåene, slik at det oppstår en mer felles kunnskapsbasert praksis om hva som nytter i tvangen og under tilbakeholdet. Denne praksisen kan også sørge for at klienten får innflytelse på institusjonsvalg, og dermed blir betingelsene bedre for å kunne oppfylle tvangspasientenes rett til fritt sykehusvalg.

Vår undersøkelse tyder på at en mer systematisk bruk av bistandsteam vil være gunstig for samarbeid og erfaringsutveksling mellom sosialtjenesten og spesialisthelsetjenesten. Et bistandsteam løser ikke alle problemer, men et velfungerende bistandsteam kan:

  • Avlaste sosialarbeideren både etisk og i arbeidsbyrde
  • Bedre samarbeidet mellom spesialisthelsetjeneste og kommune 
  • Legge til rette for bedre behandlingsløp
  • Forplikte de samarbeidende aktører overfor hverandre og klienten/pasienten på en bedre måte
  • Gi bedre betingelser for planlagte og forberedte tvangssaker, hvor klientene er informert om hva som vil skje
  • Føre til at både kommune og spesialisthelsetjeneste presiserer hva de ønsker å oppnå med et tvangsopphold, og dermed starte planleggingen av tiltak i etterkant av tvangsoppholdet på et tidlig tidspunkt.

Bistandsteam vil kunne tilrettelegge for en forvaltningspraksis som forebygger de betydelige forskjellene mellom ulike kommuner, kontor og sosialarbeidere som evalueringen har dokumentert i praktiseringen av tvangsparagrafene. Vi ser at mangelfulle rutiner og kontroll bidrar til at personlige vurderinger, erfaringer og holdninger ofte kan bli utslagsgivende i vurderingen av om tvang skal komme til anvendelse. Vi mener at slike tverrsektorielle møteplasser ikke bare skaper bedre samarbeidsforhold, men også kan fungere selvjusterende ved å skape grunnlag for en mer enhetlig og treffsikker praktisering av tvangsbestemmelsene. Selv om ikke det eksisterer bistandsteam i alle kommuner, bør ansatte i sosialtjenesten uansett forsøke å etablere samarbeidsnettverk og felles møteplasser med det øvrige tiltaks- og tjenesteapparatet. Godt samarbeid i forkant av tvangsplasseringer gir bedre betingelser for individuelt tilrettelagte tvangsopphold og videre tiltaks- og behandlingsforløp.

Oppfølgning og ettervern

Når klienten er innlagt, er det institusjonen som har den daglige oppfølgningen. Det er like fullt viktig at sosialtjenesten arbeider aktivt med å legge til rette for tiden etter tvangsoppholdet i denne perioden. Ansatte i behandlingsinstitusjonene som tar i mot pasienter på tvang, gir uttrykk for at det tidvis sviktes på dette området. De opplever at for mange sosialarbeidere tar en ”pause” i oppfølgningsansvaret, mens klientene deres er innlagt. Det vanskeliggjør planleggingen og tilretteleggingen av videre tiltak etter tvangsoppholdene.

Oppfølgningsansvaret gjennomføres på ulike måter, og med ulike virkemidler. Individuell plan er ett slikt virkemiddel. 1/3 av sosialarbeiderne oppgav i spørreundersøkelsen at det ble opprettet Individuell plan i forbindelse med tvangsplasseringen, mens 20 % hadde IP fra før. Det er med andre ord en relativt stor andel rusmiddelavhengige som ikke har IP når de blir tvangsinnlagt, og som heller ikke får opprettet en slik plan under oppholdet. Tiltaksplan er et annet slikt virkemiddel. I motsetning til IP er det et mer internt planredskap for Nav-/sosialkontoret i oppfølgningen av klienten, og involverer ikke per definisjon andre eksterne tjenester som skal koordineres. Sosialtjenesten har etter loven plikt til å opprette tiltaksplan for pasienten i forbindelse med tvangsinngrep (Søvig 2007: 200). I evalueringen fant vi at kun halvparten av sosialarbeiderne oppgav at det ble utarbeidet en slik plan i den siste saken de hadde ansvaret for. Også på dette området har sosialtjenesten et forbedringspotensialet når det gjelder oppfølgning av tvangsvedtak. Et tredje virkemiddel i oppfølgningen av klienter på tvang, er ansvarsgrupper. Vi har ikke tall på hvor mange klienter som har ansvarsgruppe, men de tvangsinnlagte som hadde mest nytte av tvangsoppholdene trekker selv frem velfungerende ansvarsgrupper som en nøkkelfaktor. Ansvarsgrupper virker å være den formen for oppfølgning som klientene selv tillegger størst betydning.

Et godt ettervernstilbud er avgjørende etter tvangsopphold. I mange tilfeller vil videre frivillig behandling være en viktig målsetning med et tvangsopphold. Våre tall og tidligere forskning tyder på at i overkant av halvparten av innlagte etter både §§ 6-2 og 6-2a går videre i frivillig behandling, ofte ved en frivillig avdeling ved samme institusjon (Lundeberg mfl 2010). I slike saker får sosialtjenesten ekstra tid til å tilrettelegge for tiltak og aktivitet når klienten skal skrives ut. Mange forlater imidlertid institusjonen etter at vedtaksperioden utløper. For § 6-2 er dette etter inntil tre måneder, for § 6-2a som regel noe lenger. Dette er uansett ikke lang tid, sett i forhold til omfanget av tjenester og tiltak mange vil ha behov for ved utskrivelse. Det er imidlertid avgjørende for tvangens resultat at sosialtjenesten benytter tilbakeholdsperioden til å etablere et individuelt tilrettelagt ettervernstilbud til sine klienter. Et hovedfunn i en fersk kunnskapsoppsummering fra Sverige, hvor tvang benyttes langt oftere enn i Norge, er at strukturert ettervern bedrer resultatene av tvang (Gerdner og Berglund 2010). I teksten ”Brukererfaringer i saker om tvang mot rusmiddelavhengige” (sett inn lenke) kan man lese mer om hva slags ettervern klientene selv opplevde som meningsfulle.

Litteratur

  • Gerdner, Arne og Mats Berglund (2010): Översikt om tvångsvård vid missbruk – effekt och kvalitet. Till Missbruksutredningen. http://www.sou.gov.se/missbruk/publikationer.htm
  • Lundeberg, Ingrid Rindal, Kristian Mjåland, Karl Harald Søvig, Even Nilssen og Bodil Ravneberg (2010): Tvang overfor rusmiddelavhengige: Evaluering av Lov om sosiale tjenester §§ 6-2, 6-2a og 6-3. Rapport nr.2/2010, Uni Rokkansenteret, Uni Research Bergen.
  • Lundeberg, Ingrid og Mjåland, Krisitian (2009): Grenser for tvang. Om sosialarbeidernes rolle i bruk av tvang overfor rusmiddelmisbrukere. Rapport nr. 4/2009, Uni Rokkansenteret, Uni Research Bergen. Nilssen, Even (1999): Tvangens forvaltning. Sosialtjenestens anvendelse av sosialtjenestelovens § 6-2 (bruk av tvang overfor rusmiddelmisbrukere). Senter for samfunnsforskning, Notat 3.
  • Sosial- og helsedepartementet (2000): Handlingsveileder i bruk av tvang overfor rusmiddelmisbrukere etter sosialtjenestelovens §§ 6-2, 6-2a og 6-3. I-0965/2000
  • Søvig, Karl Harald (2007): Tvang overfor rusmiddelavhengige. Sosialtjenesteloven §§ 6-2 til 6-3. Bergen: Fagbokforlaget.

 

 
 
Kommunetorget

2018 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: 302330
(Skriv inn koden over.)