Innlegg fra Bent Høie


Takk for gode innledninger, og ikke minst veldig interessant forskning.

Jeg vil først og fremst si at ruspolitikk for meg er sosialpolitikk. Rus er kilde til glede, men også til tragedie. Ruspolitikkens mål er å begrense skadevirkningene av rusmidler så langt som mulig. Samtidig skal vi sikre oppslutning om politikken, og ikke urimelig begrense den gleden vi har av å nyte et glass vin eller annet.

Ruspolitikk er også næringspolitikk, og rapportene peker på betydningen av at aktørene på dette markedet blir stadig større og mer dominerende. Dette er en kompliserende faktor, som krever politiske avveininger mellom næringsinteresser og sosiale hensyn. For min del er det likevel sosialpolitiske hensyn som må tilleggs sterkest vekt i utformingen av politikken på området. Enkeltmennesker og familier har rett til trygghet, og frihet fra rusens skadevirkninger. Dette kan ikke ofres av hensyn til kommersielle interesser.

Vi er utfordret til å svare på om denne forskningen har betydning for politikkutformingen. For Høyres del, har nettopp denne forskningen allerede hatt en avgjørende betydning. I et liberalt parti er det naturlig at man har et kritisk blikk på nødvendigheten av statlige reguleringer, og begrensninger i den enkeltes frihet. Samtidig ligger det i ryggmargen på verdikonservative politikere at vi har et sterkt sosialt ansvar, og at min frihet stopper der din begynner. Høyre har tidligere programfestet at man ønsket å tillate vin i butikk, noe som i praksis betyr avvikling av det norske vinmonopolet. Da partiet i forrige periode utarbeidet en ny helsepolitikk, var diskusjon om alkoholpolitikken et hett tema.

Utvalget som utformet forslag til ny helsepolitikk for Høyre, gikk inn for en mer restriktiv linje enn partiet tidligere hadde hatt i alkoholdebatten. I innstillingen pekte utvalget på de betydelige skadevirkninger alkoholmisbruk har for folkehelsen, og hvilke sosiale problemer dette skaper for enkeltmennesker og familier. Det ble vist til omfanget av alkoholrelatert vold og kriminalitet, og til kostnadene for helsetjenesten og samfunnet. Blant de undersøkelser som ble referert, var den første utgaven av Alcohol- no ordinary Commodity. Utvalget understreket at dagens norske alkoholpolitikk med regulert omsetning, reklameforbud og aldersgrenser har vært vellykket, med hensyn til å begrense alkoholbruk og alkoholrelaterte skader. Det ble også vist til at dette legges til grunn i alkoholpolitiske strategier i EU og WHO. Som følge av denne diskusjonen ble formuleringen om at vin bør selges i butikk tatt ut av Høyres program for inneværende periode. Det vil fortsatt være ulike syn på dette i vårt parti, men vi har ikke lenger programfestet tiltak som virker liberaliserende. Det er også verd å merke seg at politikere og andre ofte bruker selve overskriften i disse rapportene, ved å understreke at alkohol ikke er en hvilken som helst handelsvare.

Jeg vil likevel understreke at oppslutningen om norsk alkoholpolitikk i høy grad også skyldes at Vinmonopolet har utviklet seg til et moderne, tilgjengelig faghandle med god kvalitet. Den videre oppsluntningen om ordningen forutsetter at man også håndterer sin monopolsituasjon veldig ryddig, både i forhold til reklame, innkjøp og sosialt ansvar.

Narkotikapolitikk

Høyres narkotikapolitikk tar utgangspunkt i at bruk av slike rusmidler har betydelige helsemessige og sosiale skadevirkninger, for den rusmiddelavhengige, for familier og for samfunnet. Også på dette området er vårt mål å forebygge og redusere rusrelaterte skader.

Når det gjelder forebyggingsstrategier, påpekes det i Drug Policy and the Public Good at effekten av store informasjonskampanjer er begrenset. Vi er også kjent med at enkelte forebyggingsprogram faktisk er kontra produktive.

En av forskerne her, Hilde Pape, påpekte for Høyre at effektive forebyggingsstrategier bør være bedre målrettet mot risikogrupper. Slike strategier er ikke nødvendigvis er narkotika spesifikke, men at de bidrar til å redusere både rusproblemer, psykiske lidelser og sosiale problemer. Høyre har derfor lagt vekt på å målrette forebyggende tiltak seg særlig mot utsatte barn og unge, eksempelvis i familier som lever med rusproblemer og psykiske lidelser. Her har også Regjeringen iverksatt noen tiltak, men innsatsen må forsterkes.

Når det gjelder behandlingstilbudet til rusavhengige, har det vært gjort betydelige endringer de siste årene. Jeg hadde selv ansvar for rusreformen som ble iverksatt fra 2004, da rusavhengige fikk pasientrettigheter på lik linje med andre pasienter. Dette markerte et betydelig skifte i synet på og behandlingen av rusavhengige.

Mens rusmiddelavhengighet tidligere ble ansett som et sosialt og moralsk problem, anerkjenner man nå de medisinske aspektene av avhengighet. I juridisk og teoretisk forstand skal disse pasientene likebehandles med andre. I praksis er det fortsatt slik at rusmiddelavhengige opplever diskriminering og omfattende svikt i helse- og sosialtjenesten.

Slik jeg ser det, førte de nye pasientrettighetene til at vi fikk avdekket en betydelig mangel på tilbud til rusavhengige. Køen av rusavhengige som venter på behandling har økt til 4300, og ventetiden for hjelp har økt betydelig de siste to årene.

De økte ventetidene kommer til tross for at antallet plasser i legemiddelassistert rehabilitering ble fordoblet i vår regjeringstid fra 2001 til 2005. Dette var i tråd med internasjonal forskning som også gjengis i den rapporten vi fikk presentert i dag, der det dokumenteres klare nytteverdier av slike program med hensyn til redusert overdosedødelighet, sosiale problemer og kriminalitet.

Samtidig ser vi at de psykososiale tiltakene i disse programmene ikke er gode nok, hvilket innebærer en betydelig risiko. Det er derfor økende politisk bevissthet om at økt kapasitet i LAR krever kapasitet både i helseforetakene og i det kommunale hjelpeapparatet.

Jeg mener også at den forskningen som refereres i forhold til nytten av ulike tiltak, i større grad må ha betydning for utformingen av hjelpetilbudet. Det foreligger ikke faglige retningslinjer for tverrfaglig spesialisert rusbehandling, og disse er først varslet fremlagt i 2015.

I lys av den forskningen som presenteres her, bør det være mulig å forgang i arbeidet med kvalitetsutvikling i feltet. Dette må både innebære at tiltak som virker forsterkes, og at tiltak som ikke har tilstrekkelig effekt erstattes av bedre tilbud. Det er interessant å merke seg at selvhjelpsgruppene har god effekt. Disse er jo både basert på en god ideologi som ansvarliggjør den enkelte og fellesskapet, samtidig som tiltaket krever begrensede ressurser. De begrensede resultatene av psykososiale tiltak alene, setter jo også den tidligere så sterke motstanden mot legemiddelassistert behandling i et nytt lys.

I Norge preges rusdebatten av ideologiske spørsmål om kriminalisering. Det hevdes ofte at det høye antallet overdoser i Norge er tegn på en feilslått politikk, som krever radikale endringer i form av avkriminalisering av narkotikabruk. Forskning tyder imidlertid på at den særnorske sprøytekulturen også er en viktig forklaring på det høye antallet overdoser.

Samtidig skal man erkjenne at straffeforfølgelse er en tilleggsbelastning for mennesker som allerede har betydelige sosiale og helsemessige problemer. Jeg merker meg at forskningen på virkningen av kriminalisering er begrenset og at de ikke et metodemessige sterke. Disse kan imidlertid tyde på at avkriminalisering ikke fører til økt narkotikabruk. Samtidig er det ikke holdepunkter for å hevde at dette er en enkel løsning på narkotikaproblemet. Rusmiddelavhengiges hovedproblem er, slik jeg ser det, rusmiddelavhengigheten, med de helsemessige og sosiale problemene dette medfører. Dette endres ikke med avkriminalisering.

Det er også bekymringsfullt at ungdoms bruk av Cannabis økte i Nederland, samtidig som Coffe Shopene ble bedre markedsført. Ut fra et føre-var hensyn er Høyre kritiske til å avkriminalisere narkotikabruk.

Det hevdes også at avkriminalisering gir et uheldig signal om at samfunnet aksepterer narkotikabruk. Jeg ser at dette kan diskuteres, og at samfunnet ikke bør bidra til å stigmatisere rusmiddelavhengige.

Samtidig skal huske på at Sirus sine undersøkelse av narkotikasituasjonen i Norge viser at det store flertallet av ungdom og befolkningen for øvrig verken prøver eller bruker narkotiske stoffer. Oppslutningen om narkotikaforbundet er høyt, selv blant ungdom. I så måte virker også påstander om en feilslått norsk narkotikapolitikk lite nyansert.

Og kanskje er dette et av de viktigste bidragene rusforskningen kan gi, nemlig å bidra til en mer nyansert og mer pragmatisk diskusjon om ruspolitikk. I tillegg gir denne forskningen oss kunnskap som er avgjørende for at vi skal nå våre mål om å begrense og redusere rusrelaterte skader. Uten forskningen, blir våre tiltak lett bare symbolpolitikk, og det er sjelden til hjelp for noen.

 
 
Kommunetorget

2020 (C) Kommunetorget

» FORUM

E-post: post@kommunetorget.no

Lukk
Tips en venn:
Ditt fornavn:

Din e-post adresse:
Ditt etternavn:

Din venns e-post adresse:
Din melding / beskjed / kommentar:

(URL til siden blir automatisk lagt inn i e-post meldingen.)

Kode: qqc371
(Skriv inn koden over.)